Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

NOVENE TIL JESUBARNET Innledning ved Pål Johannes Sang ved Hege Refleksjon lest av p. Erik Andreas Redigert av Anne Tilrettelagt Karmelittklosteret ”Totus Tuus” En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Det er en bønn som strekker seg over ni dager. Bønnen kan ha svært ulik utforming, med for eksempel tekstlesning, påkallelser, enkle bønnerop, sang. I Karmelittordenen er det lang tradisjon for å ha hengivenhet til Jesusbarnet. I dette barnet er Gud kommet oss nær, Han er blitt menneske som vi. Jesu menneskelighet sto helt sentralt i den hellige Teresa av Jesus’ liv. ”Han hjelper og styrker oss; han svikter aldri; han er vår sanne venn. Og jeg innser, og har innsett det så klart efterpå, at for å være Gud til behag og kunne motta hans store nådegaver, går veien gjennom Kristi allerhelligste menneskenatur.” (Boken om mitt liv kap 22,6) Mitt hjerte alltid vanker. 1. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, dit samles mine tanker i deres hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt, jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt. 2. Du mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott. Der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott. Der kan jeg best besinne hvori min ros består. Når Jesu krybbes minne, meg rett til hjertet går. 3. Akk, kom, jeg vil opplukke mitt hjerte, sjel og sinn, med tusen lengselssukke: kom, Jesus, dog her inn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt. Så skal du blive trolig uti mitt hjerte svøpt. Veni ad salvandum nos! Kom, frels oss! Dette er det ropet som til alle tider lyder fra menn og kvinner, som fornemmer at de ikke kan seire over vanskeligheter og farer. De trenger å legge sine hender i en større og mektigere hånd, en hånd som rekkes ut mot dem fra det høye. Kjære brødre og søstre, denne hånden er Jesus, født i Betlehem av Jomfru Maria. Han er den hånd som Gud rekker ut til menneskeheten for å dra oss opp av syndens gjørme og å sette våre føtter på fjell, hans Kjærlighets og hans Sannhets trygge fjell (jf sal 40,2). Veni ad salvandum nos! Kom, frels oss! Selve det faktum at vi roper til himmelen på denne måten setter oss allerede i rett stand; det gjør oss ærlige overfor oss selv; vi er faktisk de som ropte til Gud og ble frelst (jf Est 10,33ff). Gud er Frelseren, vi er de som er i fare; han er legen, vi er de syke. Å forstå dette er første skritt i retning frelse, i retning av å komme seg ut av den forvirring som vi har vært innestengt i grunnet vårt hovmod. Å løfte våre øyne mot himmelen, å strekke ut våre hender og rope om hjelp er våre fluktmidler, gitt at der er Noen som hører oss og kan komme oss til hjelp. Jesus Kristus er beviset på at Gud har hørt vårt rop. Og ikke bare det! Guds kjærlighet til oss er så sterk at ha ikke kan forbli langt borte; han kommer ut av seg selv for å tre inn i vår midte og helt og fullt dele vår menneskelige tilstand (jf Ex 3,7-12). La oss be: Gud, gi oss å betrakte Barnet og ønske ham, han som er Kristus Herren, velkommen inn til vårt eget jeg, slik at vi kan leve av hans eget liv og vitne for andre om gleden, det nye og om lyset som denne fødselen bringer til hele vår eksistens. Ved ham, Kristus vår Herre.