Skriften og Tradisjonen – Bonusepisode 3
Last ned MP3Skriften og tradisjonen – Bonusepisode (renskrevet manus)
Pål Johannes Nes:
Velkommen til en ny bonusepisode av Skriften og tradisjonen. I dag svarer vi på spørsmål knyttet til episodene 9–12. Noen av spørsmålene kunne fylt hele episoder – eller et helt studieliv – men vi forsøker å gjøre det tilgjengelig. Jeg kommer til å lese underveis, og som dyslektiker kan jeg snuble litt; da hjelper pater Arne Marco meg. Velkommen, pater Arne Marco!
Pater Arne Marco:
Takk. Og fint at vi får spørsmål – også de krevende. Mange lyttere arbeider åpenbart faglig med temaene. Før vi går inn i svarene: Mitt mål er å gi en levende fremstilling av Kirkens fødsel og tidlige vekst, basert på det jeg har studert og lest – ikke på private ideer. Jeg er ikke forsker på hvert greske ord i Det nye testamente, men jeg forsøker å formidle solid, katolsk teologi.
Pål:
Vi ser også at mange ikke-katolikker følger kurset. Det gleder oss. En del spørsmål speiler en norsk, protestantisk tilnærming. Enig?
Pater Arne Marco:
Ja. Det er forståelig, og noen ting kan oppleves utfordrende dersom man ikke er vant til katolsk teologi. Jeg taler rett ut fra min katolske tro.
Episode 9–10: Datering av evangeliene
Pål:
Du sier at Skriften, Tradisjonen og lærerembetet aldri kan stå mot hverandre. Kan du gi et eksempel på en kirkelig dogmedannelse som ikke står eksplisitt i Skriften, men som Kirken har definert ut fra Skriftens indre logikk?
Pater Arne Marco:
To klassiske eksempler:
Kalkedon (451): Konsilet definerer at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, to fulle naturer i én person, «uten sammenblanding, uten forandring, uten deling, uten atskillelse». Dette springer ut av Skriften: Jesu menneskelige fremtreden og hans guddommelige gjerninger (brødunderet, at han går på vannet, stiller stormen), og hans egenbruk av Guds selvbetegnelse: ἐγώ εἰμι (egō eimi – «Jeg er»).
Tredje konsil i Konstantinopel (680–681): Avklarer spørsmålet om Jesu vilje (monoteletisme vs. dyoteletisme): Fordi Kristus har to naturer, har han også to viljer – en menneskelig og en guddommelig – hvor den menneskelige viljen alltid er i full overensstemmelse med den guddommelige. Dette er en logisk videreføring av det Skriften lærer om Kristi person, selv om Skriften ikke utlegger terminologien slik.
Pål:
Jeg husket under opptak: Hvorfor sier ikke Jesus bare rett ut at han er Gud?
Pater Arne Marco:
Han sier det, men pedagogisk og i rett tid. I samtiden var påstand om guddommelighet blasfemi, med dødsstraff. Jesus bygger derfor opp vitnesbyrdet gjennom ord og gjerning, og bekrefter foran ypperstepresten at de skal «se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd». Fra jødisk ståsted dømmes han for blasfemi. Tidsmarkøren handler altså om frelseshusholdningen – ikke om tvetydighet.
Pål:
En lytter spør om Jesu tempelprofeti (Matt 24,20; Mark 13,18) og innvendingen vaticinium ex eventu – profeti «etter hendelsen». Finnes tekstlige trekk som styrker en datering før år 70?
Pater Arne Marco:
Vaticinium ex eventu forutsetter at profeti er umulig. Men at Jesus – ca. år 30 – advarer mot en kommende katastrofe, er helt plausibelt gitt historisk kontekst (romersk okkupasjon, tidligere ødeleggelser). Dessuten samsvarer ikke de synoptiske detaljene nøyaktig med krigens faktiske forløp (f.eks. bønn om at flukten ikke skjer om vinteren, mens hendelsene kulminerer sommeren år 70). Poenget mitt er: Skrifttekstene er ikke «etterpå-konstruksjoner», men reelle advarsler. At ødeleggelsen kommer omtrent 40 år etter Jesu død og oppstandelse er også teologisk talende – 40-tallet har vekt i jødisk tenkning.
Pål:
Apostlenes gjerninger slutter med Paulus i husarrest, uten å nevne martyriet til Peter og Paulus. Kan det finnes andre litterære eller teologiske grunner enn tidlig datering? Hvorfor mener du likevel at tidlig datering er mest sannsynlig?
Pater Arne Marco:
Den enkleste forklaringen er ofte best: Lukas skrev ferdig før martyriet. Teorier om at han utelater martyriet av teologiske grunner holder dårlig, all den stund han skildrer Stefanus’ martyrium. Det er også tenkbart at Lukas aktet å skrive en tredje bok – men det blir spekulasjon.
Pål:
Vi ser ofte at man godtar mindre kildemateriale for antikke skikkelser uten å blunke, men ikke for Jesus.
Pater Arne Marco:
Nettopp. Vi har én hovedbiografi om Alexander den store, skrevet lenge etter hans død, og folk tviler ikke på hans eksistens. For Jesus har vi fire evangelier, apostoliske brev og eksterne referanser (Tacitus, Flavius Josefus). Likevel vil noen hevde at Jesus er en «myte». Målestokken bør være konsistent.
Episode 10: Jerusalem, Papias og tradisjonens tidlighet
Pål:
Du refererte til en overlevering om at apostlene ble i Jerusalem de første tolv årene. Hvor avgjørende er dette for dateringen av Matteus og Markus?
Pater Arne Marco:
Ikke avgjørende, men plausibelt og interessant. Kirken begynner i Jerusalem; behovet for struktur og diakoner kommer tidlig; misjonen skyter fart. Det passer at Matteus kan ha skrevet i Jerusalem, mens Markus, etter tradisjonen, nedtegner Peters forkynnelse for romerske kristne – og at Peter selv godkjenner bruken i liturgien (jf. Papias sitert hos Irenaeus og Eusebius).
Pål:
Hvor troverdig er Papias?
Pater Arne Marco:
Vi har ikke hans fembindsverk, kun fragmenter via Irenaeus og Eusebius. Papias skildrer at han søkte øyenvitner og «eldre» – at han har snakket med apostler og deres disipler. Det i seg selv er en seriøs metode. Alt er ikke bevart, men vitnesbyrdet er betydelig.
Pål:
Du argumenterer for relativt rask nedskriving pga. eksplosiv vekst og dyre skrivematerialer. Hvordan ser du samspillet mellom tidlig muntlig tradisjon og et begrenset, men autoritativt skriftlig materiale?
Pater Arne Marco:
Muntlig forkynnelse var selvfølgelig sentral. Men tidlig vekst skaper behov for faste tekster. Påstanden om langvarig, løs muntlighet før sen nedskriving er ikke nødvendig – og ikke sannsynlig i et miljø der mange faktisk kunne lese og skrive. Hypotesen om at evangeliene var «anonyme» og først senere fikk evangelistnavn er lite troverdig: Hvor er de «anonyme» manuskriptene? Hvem skulle ha reist rundt i hele riket for å etterfølgende innføre navn i alle kopier?
Pål:
Hvorfor er dateringen viktig for folk?
Pater Arne Marco:
Fordi den berører troverdigheten. Jo nærmere hendelsene, jo lettere for samtidige å korrigere feil og bekrefte fakta. Antikke biografer var ikke slavisk kronologiske; de gjengir person og lære. Det gjelder også evangeliene. Forsøk som «Jesus-seminaret» (1990-tallet) på å stemme over «autentiske ord» bommer på sjangeren. Evangelienes siktemål er at vi skal tro at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, verdens Frelser.
Episode 11: Kirken – Skrift, tradisjon og lærerembetet
Pål:
Du sier at Kristus er det nye tempelet, og at liturgien er fornyet i ham. Hvordan er messen en ublodig aktualisering av korsofferet? Noen nøkkeltekster?
Pater Arne Marco:
Nøkkelen er innstiftelsesberetningene og pasjon/oppstandelse. I messen forvandles (transsubstansieres) brød og vin til Kristi legeme og blod. Ikke som en ny ofring, men som aktualisering av det én gang for alle fullbrakte offer på Golgata. I eukaristien trer vi sakramentalt inn i dette mysteriet – et ublodig nærvær av det blodige offer. (Se 1 Kor 11; synoptikerne; Joh 6 som bakgrunn.)
Pål:
Du fremholder at Kirken er Skriftens autoritative fortolker. Hvordan sammenfatter du forholdet Skrift–Tradisjon–Lærerembete, og hva betyr det overfor private tolkninger og sola scriptura?
Pater Arne Marco:
Kirken er før Det nye testamente – ikke omvendt. Skriften oppstår i Kirken. Tradisjonen er Kirkens levende overlevering under Den hellige ånds ledelse. Lærerembetet (paven i fellesskap med biskopene) garanterer den autentiske tolkning. Private åpenbaringer og personlige lesninger kan være oppbyggelige, men de forplikter ikke Kirken. Sola scriptura tenderer mot at hver troende blir «sin egen pave». Katolsk tro søker enheten i troens helhet – derfor har vi Den katolske kirkes katekisme som et normerende hjelpemiddel.
Pål:
Det hevdes at katolikker «ikke leser Bibelen».
Pater Arne Marco:
Det stemmer ikke. I den romerske liturgien leses store deler av Skriften i en treårssyklus, og tidebønnene fører oss gjentatte ganger gjennom Salmenes bok. Vi driver ikke med «slagordvers», men med kontinuerlig skriftlesning i bønn og liturgi.
Pål:
Du peker på mangfoldige messiasforventninger i jødedommen. Hvordan uttrykker Kirken at de er oppfylt, uten å oppheve Israels kall – altså uten supersesjonisme eller relativisme?
Pater Arne Marco:
Kristus oppfyller og overgår forventningene: Han er den nye Moses (den nye Exodus), den nye yppersteprest «på Melkisedeks vis», det nye tempelet (Guds nærvær), den nye David (tronet ved Faderens høyre hånd). Det gamle oppheves ikke, men utvides og løftes i ham.
Episode 12: Sakramenter, karakter og pastorale følger
Pål:
Hvilke tre sakramenter preger sjelen med et uslettelig karakter? Og hvilke pastorale følger har dette for gjendåp og reordinasjon?
Pater Arne Marco:
Tre sakramenter gir uslettelig karakter:
Dåpen – gjør oss til Guds barn, utsletter arvesynden og innlemmer oss i Kirken. Kan ikke gjentas. Dersom et kirkesamfunn ikke døper gyldig (treenig formel og virkelig vann), døpes vedkommende gyldig (evt. kondisjonalt) i Den katolske kirke.
Firmelsen/konfirmasjonen – styrker Den hellige ånds gave. Gis normalt én gang.
Ordinasjonen – presten konfigureres til Kristus, og får evnen til å konsekrere, absolvere m.m. Dette merket kan ikke slettes selv om en prest laiseres; i nød kan han fortsatt gi absolusjon.
(Vi har egne formler for døende som ikke kan bekjenne med ord.)
Pål:
Kan en laisert prest gi sykesalving?
Pater Arne Marco:
I praksis vil han sjelden bære olje med seg, men hovedpoenget her var absolusjon i nød. (Vi kommer tilbake til detaljene i episoden om ordinasjonen.)
Pål:
Om gjendåp?
Pater Arne Marco:
Gjendåp finnes ikke dersom man allerede er gyldig døpt. Da ville det motsi sakramentets karakter. Dersom første «dåp» var ugyldig, er det ikke «gjendåp», men første gyldige dåp.
Pål:
Om reordinasjon – f.eks. når prester fra den nordisk-katolske kirke blir katolske prester?
Pater Arne Marco:
Noen ordinasjonslinjer utenfor full kommunion med Roma kan være gyldige, men ulovlige (avhengig av apostolisk suksesjon). Da foretas ikke en «ny ordinasjon», men kandidaten inkardineres og får nødvendige fakulteter. Ordinert geistlighet fra kirkesamfunn uten gyldig suksesjon må derimot ordineres gyldig i Den katolske kirke.
Pål:
Når kan man få sykesalving?
Pater Arne Marco:
For katolikker i møte med alvorlig sykdom, før større operasjoner, ved farlige ulykker – og ved alderssvekkelse. Den virker styrkende, trøstende og – når Gud vil – helbredende. Den kan mottas flere ganger. Ofte knyttes skriftemål og kommunion til, særlig som viaticum for døende.
Pål:
Gjelder dette også barn som ikke har mottatt første kommunion?
Pater Arne Marco:
Ja. Et døpt barn kan få sykesalving. I dødsfare kan også kommunion og firmelse gis med nødvendig dispensasjon. Dåpen åpner dørene til Kirkens nådemidler.
Pål:
Mange opplever at katolikker «tåler døden» annerledes.
Pater Arne Marco:
Kristen håp handler om oppstandelsen og det evige liv. Døden er ikke tilintetgjørelse, men overgang. Vi søker ikke døden, men vi ønsker å møte den troende, våkent og forberedt.
Pål:
Til slutt i denne blokken: Transsubstansiasjon – finnes det bibelsk grunnlag?
Pater Arne Marco:
Ja. Jesu ord ved nattverden: «Dette er mitt legeme … Dette er mitt blod.» Han sier ikke «et symbol». Kirken har, med filosofiens hjelp, språkliggjort dette mysteriet: substansen forvandles; aksidensene (smak, form) består. Teorien er ikke selve mysteriet, men den best mulige forklaringsmodell for det Skriften og tradisjonen lærer.
Aktuelt: Hyrdebrev før valget
Pål:
Mandag er det valg. Biskopene har sendt et hyrdebrev. Ingen terningkast, men: Hva tenker du?
Pater Arne Marco:
Positivt. De minner oss om borgerplikten til å stemme og løfter frem ufravikelige etiske prinsipper: menneskelivets ukrenkelige verdighet (fra unnfangelse til naturlig død), avvisning av abort og eutanasi, og ansvar for skaperverket. Klimadimensjonen fortjener tydelig oppmerksomhet som del av livsvernet; forvaltningen av jorden er ikke pynt, men moralteologi.
Pål:
Har vi en plikt til å stemme?
Pater Arne Marco:
Som hovedregel er det en god borgerplikt. Ingen parti speiler fullt ut katolsk sosiallære, men vi kan – med samvittighet og kunnskap – velge det som kommer nærmest. Kirken peker ikke på parti; hun peker på prinsipper.
Avslutning
Pål:
Takk til alle som sender spørsmål. Følg gjerne evangelieforklaringene mandag til lørdag. Det er oppmuntrende å høre fra dem som lytter daglig.
Pater Arne Marco:
Jeg er takknemlig for å nå ut gjennom EWTN Norge. Må dette styrke troen, ikke bare informere.
Pål:
Vi møtes igjen om fire episoder. Hva er neste tema?
Pater Arne Marco:
Vi begynner på de enkelte sakramentene slik katolske barn og voksne vanligvis mottar dem: dåp, skriftemål, kommunion og firmelse. Deretter tar vi de øvrige.
Pål:
Det gleder vi oss til. Takk for nå – og godt valg!
Pater Arne Marco:
Takk, i like måte. Lykke til.
