Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Sr. Anne Bente Hadland:
Velkommen til podkasten med meg, søster Anne Bente, og Maria Juntla Sammut. Vi har vært her sammen før, og det var veldig hyggelig. Planen var å møtes igjen – og det gjør vi nå. Temaet er kardinal Newman, som blir kirkelærer på lørdag, 1. november. Leo XIII utnevnte ham til kardinal, og … ja, så kommer kirkelærer. Kanskje du kan si litt om ham for øvrig – når han ble salig- og helligkåret, og hvem han er. Hvorfor blir han kirkelærer?

Maria Juntla Sammut:
Jeg kan begynne med hvem han er. John Henry Newman ble født i 1801 i London, i en anglikansk familie. Moren var fransk. Han var eldst av seks barn. Vi er i den industrielle revolusjonens tid, da det engelske samfunnet var i enorm endring – også kirkelig. En ny arbeiderklasse vokste frem og kom på kant med det etablerte, og Den anglikanske kirke havnet i en slags identitetskrise.

Newman ble sendt til Oxford som 15–16‑åring og levde midt i disse omveltningene – intellektuelt, sosialt, religiøst og teologisk. Den anglikanske kirken var gjerne delt i Low Church, Broad Church og High Church. Low Church var den mer pietistiske, indre‑fromme retningen. High Church la vekt på liturgi og kirkefedrene og utviklet etter hvert en forståelse av Den anglikanske kirke som del av den store katolske arven. Broad Church søkte å tilpasse kirken til moderniteten. Midt i dette stod Newman.

Han valgte selv den klassiske dannelsesveien ved Oxford. I Apologia Pro Vita Sua forteller han at han som 15–16‑åring kunne lese 9–13 timer daglig. Studentlivet med drikking og sport tiltalte ham ikke; han ville lese – klassikere og matematikk – rett og slett dannelse. Faren ønsket at han skulle bli advokat, men i 17–19‑årsalderen vokste ønsket om å motta ordinasjon, og det gjorde han. Som prest ble han kjent som en stor forkynner.

Newman ble en del av Oxford‑bevegelsen, som ville vise at Church of England ikke bare var et nasjonalt kirkesamfunn, men del av den universelle kirke – den katolske arv. Det var altså High Church. Han hadde en bror mer i Low Church-retningen og ble rørt av inderligheten der, men det som til slutt ble et problem for ham var ikke inderligheten som sådan, men det han oppfattet som subjektiv fromhet løsrevet fra troens objektive virkelighet – noe han etter hvert fant i Den katolske kirke.

Opprinnelig ønsket ikke Oxford‑bevegelsen å bryte med Den anglikanske kirke; den ville føre kirken tilbake til oldkirkens tro og teologi. De skrev traktater, forkynte og var aktive. Men jo mer Newman leste og grunnet, desto klarere ble det for ham at uansett hvor gjerne man ønsket Den anglikanske kirke mer «katolsk», manglet avgjørende noe: enheten og en autoritet som kan si hva som er troen og bevare kontinuiteten. «Papist» var et skjellsord, og venner konverterte; det ville ikke Newman – men han innså til slutt at det var veien han måtte gå, fordi enheten fantes der.

Et vendepunkt kom i 1841 da den britiske regjeringen opprettet et felles anglikansk‑luthersk bispedømme i Jerusalem. For Newman ble dette dråpen: Kirken ble styrt av politiske hensyn, ikke teologisk autoritet. Til slutt ble det en samvittighetssak. Han kunne ikke handle mot overbevisningen, selv om han mistet venner, familie og stilling. I 1845 – samme år som An Essay on the Development of Christian Doctrine kom ut – ble han opptatt i Den katolske kirke. For ham handlet det om sannhet.

Sr. Anne Bente:
Når du nevner utviklingen av læren, er det jo noe Newman er spesielt kjent for – og som trekkes frem som relevant i vår tid. Hva består denne utviklingen i, og hvilke kriterier har han?

Maria:
Dette er helt sentralt i Newmans vei inn i Den katolske kirke. Kritikken mot katolsk lære var ofte at man «legger til» dogmer. Newman så at det ikke bare gjaldt nyere dogmer, men også trosbekjennelsen (som ikke står i Skriften ord for ord), kanonspørsmålet, treenighetslæren, kristologien – alt ble formulert etter at åpenbaringen var avsluttet ved den siste apostels død.

Spørsmålet ble da: Hvis åpenbaringen er avsluttet, hvordan kan kirken likevel komme med nye formuleringer? I Essay on Development svarer Newman at alt er gitt, men ikke alt er forstått. Kirken lever troen – særlig i liturgien – og i dette livet gjenkjenner kirken sanne formuleringer som er i tråd med det gitte.

Han bruker organiske bilder: et frø vokser til et tre – det forandrer form, men er den samme virkeligheten. Han skjelner mellom utvikling og korrupsjon/endring og formulerer sju kriterier («notes») for å prøve et forslag:
– Bevaring av type: troens mønster består (f.eks. treenighetslæren utdyper troen på den ene Gud, motsier den ikke).
– Kontinuitet i prinsipper: nye formuleringer bygger på de samme grunnprinsippene (kristologien viderefører Skriften og liturgien).
(… og øvrige noter, som han systematisk anvender.)

Slik er utviklingen en fordypning: troen er gitt i sin fylde, åpenbaringen er avsluttet, men kirken lærer å forstå den dypere – og språket er del av denne prosessen. Dette var kontroversielt i Newmans tid, men ble tatt fullt inn i kirkens lære, særlig under Vatikankonsilet II, i Dei Verbum, om Skrift og Tradisjon.

Sr. Anne Bente:
Du sa at han måtte følge sin samvittighet og derfor ble katolikk. Samvittigheten blir ofte trukket frem hos Newman. Hvordan skal vi forstå den? Mange misforstår vel samvittigheten som «jeg bestemmer selv».

Maria:
Newman ville klart sagt nei til idéen om at samvittigheten er min private lov. Han setter samvittigheten svært høyt og kaller den «the aboriginal Vicar of Christ in the soul» – Kristi stedfortreder i menneskets indre. Samvittigheten er et møte med Gud i oss. Men den må formes. Faren er å gjøre samvittighet til følelser: «det som føles rett for meg». Sann samvittighet søker det gode og sanne og lar seg forme av Gud – og kan ikke stå i motsetning til kirken, som er den objektive autoriteten i lærespørsmål. Samvittigheten må være åpen for Den hellige ånds veiledning, og vi må virkelig søke sannheten.

Newman bruker dette om sin egen konversjon: Etter å ha søkt, studert og bedt, visste han at han ikke handlet i troskap mot sannheten han hadde erkjent, om han ikke trådte inn i Den katolske kirke. Samvittighet og sannhet hører sammen.

Sr. Anne Bente:
Dette er relevant for Dignitatis humanae (religionsfrihet) ved 60‑årsmarkeringen for konsilets avslutning. Der begrunner man religionsfrihet nettopp i samvittighetsfriheten: Den som søker Gud, søker sannheten og skal få følge den – også om mennesker kommer til ulike konklusjoner. Det er vel i tråd med Newman?

Maria:
Helt klart. Konsilet viser stor tillit til menneskets samvittighet. Går vi helt tilbake, er mennesket skapt fritt, og Gud respekterer den friheten. Vi må få lov til å ta frie valg – også når de blir gale – samtidig som vi kalles til å la oss formes og lytte på veien.

Sr. Anne Bente:
Når vi snakker om ham nå, forstår jeg godt hvorfor han blir utnevnt til kirkelærer.

Maria:
Han er svært aktuell. Du nevnte Leo XIII; i dag taler paven om en ny «industriell revolusjon» med KI. Vi aner knapt hvor utviklingen fører mennesket, menneskeheten og troen. Newman – en intellektuell kjempe fra 1800‑tallet – løftes frem som ledestjerne, både i samvittighetsspørsmål og i synet på dannelse og kunnskap.

Når han nå blir kirkelærer, blir han også knyttet til katolsk utdanning – ved siden av den hellige Thomas Aquinas. Han har jo skrevet om utdanning.

Sr. Anne Bente:
Ja, særlig om universitetet. Med 1800‑tallets endringer – ny arbeiderklasse, regulert arbeidsliv – ble utdanning et middel for arbeid. Universitetet ble forstått som produsent av «arbeidstakere» og markedsnyttig kunnskap. I vår tid er dette enda tydeligere. Newman sier nei til et snevert nytteperspektiv: Kunnskap er verdifull i seg selv. Sannhetssøken er noe Gud har lagt i mennesket. Universitetet skal først og fremst være en dannelsesinstitusjon, der man lærer å søke sannhet for sannhetens egen skyld – også når det ikke gir umiddelbar «nytte».

I vår KI‑tid har vi leksikonet i lomma. Informasjonen er enorm, men evnen til å dømme, grunne og skjelne må dannes. Å se hva som er varig og sant, er en stor utfordring – for samfunnet, kirken og utdanningsinstitusjonene. At paven nå fremhever Newman, sier noe om viktigheten av dannelse og sannhetssøken som mål i seg selv.

Maria:
Selvsagt også religiøs sannhet. Newman er en mester i samspillet mellom tro og fornuft: Troen tåler å tenkes, og fornuften er åpen for noe større enn seg selv. Også vitenskapen lever av hypoteser og tillit – «tro» i vid forstand – som så prøves. Benedikt XVI uttrykte det slik: Tro uten fornuft blir fundamentalisme; fornuft uten tro blir begrenset. Det katolske dannelsesperspektivet forener dette.

Sr. Anne Bente:
Hva kreves for å utnevnes til kirkelærer?

Maria:
Flere ting: Vedkommende må ha skrevet noe som er i tråd med kirkens lære; de skal ha ført et hellig liv; og læren må ha universell verdi. Newman ble både salig- og helligkåret – helgen i 2019 under pave Frans. (Når han ble saligkåret, må vi sjekke nøyaktig dato.) Utnevnelsen til kirkelærer gjøres av paven. Ofte fremmes også andre navn. Benedikt XVI kalte Newman «den første moderne teolog».

Sr. Anne Bente:
Newmans kardinalmotto var Cor ad cor loquitur – «Hjerte taler til hjerte».

Maria:
Ja. Vi har snakket om ham som intellektuell kjempe, lærer og forkynner. Han tok et oppgjør med en rent subjektiv fromhet, men sto samtidig fast ved at Gud møter oss hjerte til hjerte. Han hadde en brennende sjelesorg: at mennesker skulle kjenne sannheten og erfare Den hellige ånd. Heligheten ligger ikke i intelligens alene, men i å la seg forvandle – og leve inderlig.

Sr. Anne Bente:
Blant kirkelærere finner vi både «store» navn – Thomas Aquinas, Augustin, Ambrosius – og for eksempel Thérèse av Lisieux, som skrev relativt lite, men gjorde troen begripelig i sin samtid. Det samme gjelder Katarina av Siena. Livene er ulike; noen er ordensfolk, andre legfolk. Hva sier det om «kirkelærer» som kategori?

Maria:
At Gud bruker ulike mennesker i ulike tider. Når kirken utnevner en kirkelærer, sier den: Dette er ortodokst, hellig og av universell verdi – en stemme som taler både til samtiden og utover den. Newman er høyaktuell i møte med sekularisering, individualisme, spenningen mellom tro og fornuft og relativismen i «min sannhet/din sannhet». Newman minner oss om at samvittigheten ikke skaper sannhet; den svarer på sannheten vi søker. Han gir oss også redskaper til å se hvordan kirken kan fornye språk og uttrykk uten brudd i læren – den levende tradisjon.

Sr. Anne Bente:
Vet du hvor mange kirkelærere vi har?

Maria:
Det har lenge vært 37. Med Newman blir det 38. Det var bare ti frem til 1800‑tallet, men flere har kommet til – også kvinner. De to første kvinnelige kirkelærerne, Teresa av Ávila og Katarina av Siena, kom i 1970. Senere Thérèse av Lisieux og Hildegard av Bingen. Det skader ikke om Edith Stein (Teresa Benedikta av Korset) også blir med i den rekken. Også Johannes Paul II nevnes ofte.

Sr. Anne Bente:
I første omgang gleder vi oss over John Henry Newman. Han var ikke bare lærd; han var også poet. Han skrev dikt allerede som barn, og flere av tekstene lever i salmeboken.

Maria:
Ja. Takk for samtalen.

Sr. Anne Bente:
Takk selv, og takk til lytterne.