Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Karmels hage – Trosbekjennelsen (39): Jesu hjerte

Programleder: Anne Samuelsen

Velkommen til et nytt program i Karmels hage. Vi fortsetter temaet trosbekjennelsen og vår Herre Jesus Kristus. I mange episoder har vi sett hvordan helgenene gir oss ulike innfallsvinkler til hans person, og hvordan Kirken til alle tider har forklart og fordypet troen på Kristus. I dag vil vi dvele ved et helt sentralt aspekt ved Jesus i forholdet til oss mennesker: hans hellige hjerte.

I forrige episode leste vi fra Johannes av Korset, hans vakre dikt om hvordan Kristus sa ja til å stige ned til sin brud og bli lik henne i menneskers skikkelse. Vi fatter ikke fullt ut hvilket elskende hjerte som ligger bak dette: Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjener skikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Kjærligheten som ligger bak, er noe vi bruker hele livet på å trenge inn i. Og nettopp denne kjærligheten må vi stadig søke, om vi vil modnes som kristne.

Bibelen er porten inn til dette elskende hjerte, og Kirken gjør det levende gjennom forkynnelsen, sakramentene og nestekjærlige handlinger. Ofte forstår vi lite; men i glimt – i bønnens dyp eller i møtet med mennesker som lar Guds kjærlighet skinne i blikk, smil og gjerning – aner vi noe. Og møter vi ikke slike vitner daglig, kan vi møte dem i helgenbiografiene. Det er den beste lektyre; vi burde hente dem frem ofte, særlig i en tid der skjermene lett stjeler for mye av vår oppmerksomhet.

I dag vil vi lese fra Pave Frans’ siste encyklika, Dilexit nos – «Han elsket oss». Hvor glad jeg ble da jeg fikk den i hendene! I Kirken er det mye å drøfte – liturgi, moral, etikk – og det er legitimt. Men når det gjelder Kristi kjærlighet, er det mindre å diskutere og mer å ta imot – og gi videre. Uten den, og uten vitnesbyrdet om kjærligheten, forvitrer all vår moral til paragrafer på papir. Kirkens lære må leves i Jesu Kristi Ånd.

Vi er ikke sosialarbeidere; vi er disipler av Kristi barmhjertige kjærlighet, slik Mor Teresa av Calcutta understreket. Ordenens offisielle navn er Missionaries of Charity (Barmhjertighetens misjonærer). Hun ønsket ikke bare å «gjøre godt», men å la Kristi lys, kjærlighet og glede stråle helt ut i de mørkeste avkroker. Dette er også Dilexit nos’ store anliggende: Våre kristne handlinger skal ikke være et moralistisk prosjekt, men utspringe av ren, uselvisk kjærlighet – mottatt i bønn og sakramenter, direkte fra Jesus Kristus.

Før vi går videre, ber vi kardinal Newmans bønn Radiating Christ. Mor Teresas søstre ber den daglig. Jeg har oversatt den til norsk; den er også trykket i en bok utgitt på St. Olav forlag.

Radiating Christ (Kardinal John Henry Newman)
Kjære Jesus, hjelp oss å spre din duft hvor enn vi går.
Overstrøm våre sjeler med din Ånd og ditt liv.
Gjennomtreng og omfavn hele vår eksistens,
slik at våre liv blir en eneste utstråling av deg.

Skinn gjennom oss og vær i oss,
slik at alle sjeler vi møter, merker ditt nærvær i vår sjel.
Løft deres blikk, så de ser ikke lenger oss, men Jesus alene.

Bli hos oss, så vil vi skinne slik du skinner –
skinne slik at vi blir lys for andre.
Lyset, o Jesus, skal komme kun fra deg; intet vil være vårt.
Det er du som skinner på andre gjennom oss.

La oss derfor prise deg slik du ønsker,
ved å skinne for dem som er omkring oss.
La oss forkynne deg uten ord – ved eksempel,
ved den gripende kraften i våre gjerninger,
ved den gode innflytelsen fra det vi gjør,
ved den tydelige kjærligheten våre hjerter har til deg.

Med denne bønnen er vi bedre forberedt på å forstå hvor Paven vil føre oss i encyklikaen, der han også bruker tid på den historiske fremveksten av Jesu hjertedyrkelse. For noen kan den virke «gammeldags». Pave Frans viser hvor feil det er å tenke slik, og løfter fram igjen en skatt som altfor ofte har ligget skjult.

La oss først be: Kom, Hellig Ånd – fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild. Du som ved de mange tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, så blir alt nyskapt, og du fornyer jordens åsyn.
La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid styrkes ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Utdrag og betraktninger fra Dilexit nos

Utvalget nedenfor fremhever det encyklikaen sier om Jesus og hans hellige hjerte.

Nr. 28–30 (sammendrag):
Å ta hjertet på alvor har konsekvenser for hele samfunnet. Våre hjerter er ikke uavhengige størrelser; de påvirker og kan såre hverandre. De har en ontologisk verdighet, men må samtidig søke et stadig mer verdig liv. Derfor må vi venne oss til Kristi hjerte, sentrum i hans vesen – en ovn av guddommelig og menneskelig kjærlighet – og den største fylde et menneske kan oppnå. Der, i dette hjertet, gjenkjenner vi oss selv og lærer å elske.

Nr. 31 (kjerneperspektiv):
Til syvende og sist er det hellige hjerte et samlende prinsipp for hele virkeligheten. Kristus er verdens hjerte, og påskemysteriet, hans død og oppstandelse, er historiens sentrum – den har i ham blitt en frelseshistorie. I nærvær av Kristi hjerte ber Paven om barmhjertighet for en lidende verden: at Herren må utøse sitt lys og sin kjærlighet, slik at verden – tross kriger, sosiale skiller og en teknologi som truer vår menneskelighet – kan vinne tilbake det viktigste: hjertet.

Handlinger som speiler Hjertet:
Kristus viser dybden av sin kjærlighet ikke primært i lange forklaringer, men i konkrete handlinger. Evangeliet er stedet der vår tro møter sannheten: «Han kom til sitt eget» (Joh 1,11). Han behandler oss som sine egne – ikke som slaver, men som venner (jf. Joh 15,15). Hans navn er Emmanuel – Gud med oss. Guds Sønn ble menneske; han ga avkall på sitt eget og tok på seg tjeners skikkelse (Fil 2,7).

Se hvordan han oppsøker mennesker:
– Den samaritanske kvinnen ved brønnen (Joh 4,5–7).
– Nikodemus i nattens mørke (Joh 3,1–2).
– Den syndige kvinnen som gråter ved hans føtter (Luk 7,36–50).
– Kvinnen grepet i ekteskapsbrudd: «Heller ikke jeg fordømmer deg» (Joh 8,11).
– Den blinde ved veien: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51).

Gud viser nærhet, medfølelse og barmhjertighet. Når Jesus helbreder, kommer han nær og rører ved: «Han rørte ved ham» (Matt 8,3), «rørte ved hånden hennes» (Matt 8,15), «rørte ved øynene deres» (Matt 9,29), og han helbredet den døve (Mark 7,33). Herren kjenner kjærtegnets fine kunst; han elsker ikke bare med ord, men ved å komme oss i møte.

Til den sårede sier han: «Vær frimodig, sønn» (Matt 9,2), «Vær frimodig, datter» (Matt 9,22). Da Peter begynte å synke, rakte Jesus straks ut hånden og grep ham: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?» (Matt 14,31). Nøl ikke – heller ikke på grunn av dine synder. Mange syndere satte seg hos ham (jf. Matt 9,10). Det var de «rette» som klaget og kalte ham en storeter og vindrikker, venn av tollere og syndere (Matt 11,19). Hans svar står fast: «Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer» (Matt 9,13).

«Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse; jeg kommer til dere» (Joh 14,18–19). Jesus finner alltid en måte å være nær deg på.

Jesu blikk:
Den rike unge mannen kom idealistisk, men uten styrken til å forandre livet; «Jesus så på ham og fikk ham kjær» (Mark 10,21). Langs Galileasjøen «så han to brødre … og to andre brødre» (Matt 4,18.21). Han ser folket og fylles av medynk, «for de var forkomne og hjelpeløse» (Matt 9,36). Til Natanael: «Jeg så deg … da du satt under fikentreet» (Joh 1,48). Han ser vår minste gode vilje: den fattige enken som la to småmynter i tempelkisten (Luk 21,1–4). Da offiseren kom med tro, undret Jesus seg (Matt 8,10). Dette har han lært også av Maria, som «gjemte alt i sitt hjerte» (Luk 2,19; jf. 2,51).

Jesu ord og følelser:
Hans ord er alltid aktuelle: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» (Matt 11,28). «Bli i meg» (Joh 15,4). Evangeliet skjuler ikke Jesu følelser: «Jeg synes inderlig synd på folket» (Mark 8,2–3). Han gråt over Jerusalem (Luk 19,41–42). Ved Lasarus’ grav «gråt Jesus» (Joh 11,35); han «elskede Marta, hennes søster og Lasarus» (Joh 11,5) og ble «opprørt og rystet i sitt innerste» (Joh 11,33). I Getsemane: «Min sjel er bedrøvet til døden» (Mark 14,34). På korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Dette er ikke romantikk, men dypt alvor. Korset er Jesu mest talende kjærlighetsord – ikke sentimentalt eller overfladisk, men ren kjærlighet.

Derfor kunne Paulus si: «Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20). Kristi offer ble drivkraften i hans liv – fordi han visste hva som lå bak: Han elsket meg.

Avslutning med Johannes av Korset:
Den hellige Johannes av Korset lærer at i den mystiske erfaringen blir den uendelige kjærligheten i den oppstandne Kristus ikke fremmed for vårt liv. Det uendelige nedlater seg – for å bruke hans uttrykk – slik at vi, gjennom Kristi åpne side (hans gjennomborede hjerte), kan tre inn i et møte med virkelig gjensidig kjærlighet. Han bruker et bilde: Den høytflyvende fuglen lar seg bare fange dersom den selv stiger ned. Slik har også Brudgommen – når han ser at bruden er såret av kjærlighet til ham – hastet til henne, selv såret av kjærlighet for hennes skyld. Synet av Kristi gjennomborede side er en invitasjon til full forening med Herren.
«Kom tilbake, due; den sårede hjorten viser seg på høydene, svalet av vinden fra dine vingeslag.»