Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Velkommen til en ny episode
av Notert med meg,

Pål Johannes Nes
og søster Anne Bente Hadland. Velkommen!

Takk!

Etter forrige program fikk jeg
en e-post om jeg led av vitaminmangel,

for jeg var så bleik i fjeset.

Så nå har jeg satt opp et nytt lys her,
sånn at jeg skal lyse meg selv litt opp.

Veldig, veldig bra.

Vi kan jo jukse det til etterpå også.

Det er en trøst, altså.

Det eneste vi ikke får til, det er sånn
slimfilter, men det får vi jo se om.

Vi kan ikke jukse så mye, altså.

Det kan vi ikke.

Vi skal innom litt
forskjellige ting i dag.

Jeg tenkte vi skulle,

siden den nordiske bispekonferansen
nå foregår i Tyskland, så

tenkte jeg at vi skulle slå til med siste
nytt fra den synodale kirka i Tyskland.

De jobber nå med dette her
med å ordinere gifte menn.

Har du fulgt med på det?

Ja, altså.

Jeg leste denne artikkelen som ligger ute
på EWTN, eller kommer ut nå ganske snart,

om en hjelpebiskop i Tyskland som gikk
inn for det som kalles viri probati,

altså gifte menn som lever
et stabilt familieliv,

som har et visst antall år
på baken, som er villige

til å gå inn i en formasjonsperiode
for å ordinere dem til prester.

Altså det er jo ikke snakk om at prester
kan gifte seg i den katolske kirken,

men at man eventuelt
kan ordinere gifte menn.

Og det er jo ikke så ukjent.

Det er jo protestantiske prester som har
konvertert og som har blitt ordinert.

Nå varierer det litt fra bispedømme
til bispedømme hvorvidt man gjør det.

Og vi har alle østkirkene våre som har
samme praksis som de ortodokse kirkene,

altså at gifte menn kan bli prester.

Men Roma har jo sagt nei.

Og denne tyske hjelpebiskopen,

han påpeker jo helt riktig
at det er mangel på kall i Tyskland.

Det er bispedømmer der.

Altså, det er jo 20 millioner katolikker i
Tyskland, så det er ikke noen liten kirke.

De utgjør ca. 24 prosent av befolkningen,

og det er bispedømmer der hvor
de ikke har en eneste prestekandidat.

Og det er alvorlig.

De har et aldrende presteskap.

Hvordan skal menighetene betjenes?

Så jeg forstår at dette spørsmålet om
viri probati melder seg, og det er jo også

en biskop i Belgia som har sagt at han
forbereder nå gifte menn på ordinasjon.

Og det er uten Romas godkjennelse.

Men som sagt så er det ikke ukjent
i katolsk, i latinsk ritus heller.

Men er det en teologisk
begrunnelse for dette med sølibat,

eller er det en økonomisk begrunnelse?

Hvorfor kan ikke prestene
i den katolske kirka gifte seg?

Prestene kan ikke gifte seg,
og de vil aldri kunne gifte seg,

hvis man skal følge mønster etter
østlige kirker og ortodokse kirker.

Og det er det det er snakk om,
viri probati.

Altså, en prest er far
for menigheten, og da kan du

ikke gifte deg med et barn, på en måte.

Selv om det er en kvinne
på din egen alder.

Det er det ene argumentet,
og det andre er jo det at

En gift mann som ordineres til prest,
må også ha samtykke fra ektefellen.

For dette er jo en tjeneste
som angår hele livet.

Altså, det er ikke en vanlig
ni til fire-jobb, ikke sant?

Så det ligger bak.

Og når det gjelder sølibat,
så er jo det en disiplinær ordning.

Men ikke bare.

Altså den har jo også
et eskatologisk budskap.

Altså at du vier deg helt og fullt
til Kirken, og du vier deg helt og fullt

til Guds rike, og i Guds rike er man
verken gift eller ugift, på et vis.

Da lever man …

Da er Gud alt i alle, og man lever
helt og fullt for Gud og Guds rikes skyld.

Så det er det andre aspektet.

Men det er jo også klart at en gift prest,
en mann med familie,

han er ikke like disponibel
som en prest som lever i sølibat.

Altså, du kan ikke rykke opp en familie

med jevne mellomrom og sende
dem til en ny utpost.

Det er barn som går på skolen, det er
kanskje en ektefelle som også har en jobb.

Og så er det jo det at katolske
prestelønninger er jo ikke skyhøye.

Altså man skal jo
kunne leve av dette også.

Gifte prester, sånn sett, med familie,
stiller jo krav, andre krav

til både bosted og lønninger
og forflytningsmuligheter.

Uten å gå for mye
inn på samlivet på Haramsøya.

Men hver gang vi roter det til skikkelig,
så er det jo når vi skal prøve

å holde noe hemmelig for den andre.

Det må jo være et problem
i en prestetjeneste

at du ikke kan ha en full
åpenhet med ektefellen.

Nei, det kan man jo ikke ha.

Det er jo helt klart.

I Tyskland har de tenkt
på det samme som biskop Fredrik har.

Nå fikk jo kirka en ny
permanent diakon forrige helg,

diakon Nicholas,
som vi synes var veldig hyggelig.

En god venn av EWTN Norge.

Har de permanente diakoner der, og er
det en løsning på kallskrisen i Tyskland?

De har nok helt sikkert
permanente diakoner,

men det er jo ikke en løsning
i og for seg, fordi at du trenger

jo prester som kan høre skriftemål
og feire messen, rett og slett.

Sånn at permanente diakoner
er et veldig godt tilskudd

i våre menigheter, synes jeg, men det er
klart at det erstatter jo ikke en prest.

Så at kallskrisen er reell i Tyskland,
det er det ingen tvil om.

Men det sier jo denne hjelpebiskopen også,
at det er jo en troskrise det er snakk om.

Han fikk jo spørsmål om: Hva da med
kvinner, hva da med kvinnelige prester?

Så sier han: Nei,
det har jo Roma sagt nei til.

Og dessuten så pekte
han på den evangeliske kirke i Tyskland,

som jo har kvinnelige prester,
men der er det også prestemangel.

Så det er på en måte
ikke der skoen trykker.

Og han peker jo også på at det er jo
en troskrise, altså vi har ikke troen.

Medlemstallet i Tyskland
har jo sunket, betraktelig,

i den katolske kirke
og i den evangeliske kirke.

Det har sunket med noen
hundre tusen i året.

Det er ikke ubetydelige mengder.

Sånn sett er jo kirken i Tyskland
og kirken i Frankrike da,

siden paven drar dit nå …

Situasjonen er veldig forskjellig.

Og jeg leste nettopp i morges
et intervju med biskopen i Nanterre,

det er en sånn utkant av Paris,
om situasjonen for kirken i Frankrike.

For der opplever de jo nå en økning
i prestekall, og til dels ganske stor.

For han fikk jo spørsmål

om man i Frankrike da hadde tenkt
i samme baner som i Tyskland,

når det gjelder den synodale vei, når det
gjelder endringer i strukturen og sånt.

Og så sier han: Forskjellen
på Frankrike og Tyskland er at kirken

i Frankrike er veldig fattig.

Altså vi har ikke midler
til å drive med dette.

Og det som gjør at vi får
til noe i menighetene,

det er når iveren griper
folk og troen griper folk.

Altså vi har på en måte ikke andre ting.

Og det er jo Frankrikes
styrke, rett og slett.

Og kanskje styrken vår i Norge også?

Ja, det tror jeg faktisk.

Paven skal jo på tur til Frankrike.

Det er knyttet stor spenning.

Det er bare noen dager
til den hellige far reiser til Frankrike.

Hva er siste nytt om reisen der?

Jo, altså nå,
det er jo ikke noen dager til en gang.

I dag er det torsdag
og paven reiser i morgen,

fredag morgen, veldig tidlig fra Roma.

Kommer tilbake mandag kveld.

Og det er fire fullpakkede
dager som venter ham der.

Og det er også interessant da i dette
intervjuet som jeg nettopp leste, hvor

biskopen av Nanterre sier,
Rougé, tror jeg han heter,

at vi fryktet egentlig at folk
ikke ville slutte opp om pavebesøket.

For det er lenge siden
det har vært et pavebesøk i Paris.

Altså, pave Frans reiste jo
til Marseille, Strasbourg,

noen sånne ting,
til helt spesifikke arrangementer.

Men det har ikke vært
et offisielt statlig pavebesøk da,

i Paris siden pave Benedikt.

Han var der et par ganger,
pave Johannes Paul …

Han reiste tre ganger,
tror jeg, og Benedikt også.

De besøkte Frankrike ganske ofte faktisk.

Eller i hvert fall flere ganger
i løpet av sine pontifikater.

Så det er lenge siden Frankrike
har hatt et skikkelig pavebesøk.

Og biskopene var litt sånn fryktsomme:
Vil folk slutte opp om dette, liksom?

Og så la de ut billetter, altså gratis
billetter da, men de må jo ha billetter,

til Stade de France, denne store
stadionen i Paris, fotballstadion,

hvor paven skal møte ungdommer den kvelden
han ankommer i en sånn bønnevake.

80 000 billetter som bare
forsvant på et øyeblikk.

600 000 som har meldt sin interesse for
messen på Place de la Concorde i Paris,

og enda flere regner de med.

Så oppslutningen og begeistringen
er veldig følbar, sier de.

Og de biskopene ble tatt litt på sengen,
for de selv var liksom:

Hvordan vil folk liksom
forholde seg til paven og sånt?

Men det viser seg
at begeistringen er stor,

og det ligger an til et veldig stort,
og godt, håper jeg, pavebesøk.

Dessverre, min oppfatning da, så
kan den sikkert være feil,

men jeg har inntrykk av at hver gang
det skjer noe stort i Frankrike,

så blir det etterfulgt av opptøyer.

Er det en stor sikkerhetsproblematikk?

Det er klart, det er.

Altså, sikkerheten er jo veldig viktig.

Alltid, men under et par store besøk,

enten det er paver
eller andre statsoverhoder da.

Det er kanskje mer kontroversielt
med politikere som kommer, ikke sant?

Men jeg håper jo at det går
rolig for seg, virkelig.

En av de utfordringene
som Frankrike har hatt,

det er jo at de har mange
forskjellige religioner.

Vatikanet kom i forrige uke
med dette skrivet om interreligiøsitet.

Det har vi diskutert en del hjemme,
og vi har også fått litt sånn e-post,

og det overrasket meg hvor
mye tilbakemeldinger vi fikk

på en slik sak som jeg knapt nok
fikk med meg til å begynne med.

Det som går igjen litt,
søster Anne Bente, det er dette her.

Hva er interreligiøsitet?

Hvorfor holder vi på med det?

Hva er målet
med den interreligiøse dialogen?

Kan du si litt om det?

Ja, altså målet er jo å bli kjent.

Målet er å bygge et godt
og fredelig samfunn.

Målet er å vise respekt
for menneskets frihet.

Det er jo det som ligger
til grunn for religionsfriheten.

Altså, Den katolske kirke begrunner jo

religionsfriheten
med samvittighetsfriheten.

Og respekten for det enkelte
menneskets samvittighet

og frihet til å velge religion.

Eller hvordan man skal si det.

I alle fall til å følge
sin overbevisning da.

Og den interreligiøse dialogen

har jo et litt annet sikte
enn økumenikk, for eksempel.

Kristen økumenikk går
jo på at man skal bli

ett rundt Herrens alter,
rundt nattverdsbordet.

Og veien dit er lang,
men man har gått et langt stykke allerede.

Men når det gjelder interreligiøsitet
så møtes man ikke for å lage

en sånn felles religion
som alle kan være enige om.

Men det går mer på å bli kjent,

på å bygge ned murer,
på å bygge ned frykt,

på å skape grunnlaget for et samfunn
i fredelig sameksistens.

Men er det ikke målet
vårt at alle mennesker på jord skal bli

praktiserende katolikker som går
i søndagsmessen hver søndag?

Jo, altså målet er jo å bringe
Kristus til alle mennesker.

Det er helt klart. Men for å kunne gjøre
det så må man også bli kjent med dem.

Og da er jo spørsmålet, altså misjonen

skal jo prinsipielt foregå uten tvang.

Og det er jo ved å bli
kjent med mennesker,

at man kan bli glad i dem
og lære dem å kjenne,

og kanskje også få formidlet noe av
verdiene i vår egen tro, som gjør at folk

ser at det er godt
og rett å følge Kristus.

Siste spørsmål før vi forlater Frankrike.

Jeg prøver jo å ha med et spørsmål
fra barna mine hver dag.

Vi satt og diskuterte Frankrike-besøket,
og hadde en som var litt smartere

enn oss på besøk, han omtalte
Frankrike som kirkens eldste datter.

Og det lurte hun Lea på: Hva betydde det?

Det betyr jo at Frankrike
ble døpt veldig tidlig,

og er et av de landene utenfor
den regionen hvor kristendommen oppstod,

som tidligst tok imot troen.

Og den som fremhevet
akkurat det aspektet var jo

pave Johannes Paul II da han kom
til Frankrike på sitt første besøk.

Han spurte: Hva har du gjort med din dåp?

Altså du, Kirkens eldste datter,
hva har du gjort med din dåp?

Kirkebesøkene var i jevnt fall,

og livet i menighetene så
ut til å svinne hen, altså.

Nå har jo det endret seg
i Frankrike, det vil si,

gjennom veldig mange, mange år har det
blitt tynnet veldig ut i kirkebenkene,

men nå ser man jo et ganske eksepsjonelt
oppsving i unge som ber om dåp.

Vi ser tendenser til det i Norge også.

Jeg leser om en rapport på NRK, om at
en av tre unge tror på Gud, og det er jo

et oppsving i Norge også,
og vi har flere eksempler

på det i den katolske kirken,
og i andre kirkesamfunn,

at det er ungdom som trekkes
mot kirkene, og som ber om dåp.

Og jeg leste også et interessant intervju

med en nydøpt ung mann i Frankrike,

for det er noe sånt som 21 000 ungdommer
i år som er døpt til påske, ikke sant?

13 000 i Paris-regionen.

Og der har de jo en synode
som ikke er som den i Tyskland,

men en synode mer kanskje
som biskop Fredrik tenker det,

men hvor man har et bestemt tema,

nemlig: Hvordan kan vi ta imot og ledsage
disse unge menneskene som kommer til tro,

og hvordan kan de hjelpe oss i våre
menigheter til å revitalisere troen?

Men da leser jeg
et intervju med en ung mann,

han var tidligere muslim, som ble døpt.

Og han sa at muslimene
lærer oss en ting, sa han,

og det er å være stolte av troen vår.

Altså, i og med den der sterke
franske sekulariseringsideen,

så har jo kristne holdt
en relativt lav profil,

altså i offentlige skoler
har verken lærere eller elever

lov til å bære religiøse symboler.

Altså, har du et kors rundt halsen,
så må du fjerne det, ikke sant?

Eller skjule det.

Og alt av religionsundervisning
og sånt har vært lagt utenom skoletid

til menigheter og forskjellige
religiøse institusjoner.

Men dette med at muslimene sier:
Nei, vår tro er ingen privatsak.

Den er viktigere enn landets lover,
det er jo kontroversielt nok i og for seg.

Og de markerer veldig
tydelig sin religion utad,

og det inspirerer altså kristne og
for så vidt altså unge jøder i Frankrike,

selv om de utsetter seg for ganske
mye hets, det må også sies.

Men det har vært

en vekker for veldig mange
andre troende i Frankrike.

Så det er jo interessant.

Men i Frankrike så vokser jo
også antall kall etter mange år.

Jeg leste om et bispedømme,
bispedømmet Tours, tror jeg det var,

hvor de for tre år siden hadde 45
kandidater til det propedeutiske år,

altså forberedende år for prestestudier.

Og i år har de 175.

Så det er merkbart, altså.

Jeg så Oslo katolske bispedømme, bare så
jeg husker det, inviterte til kallshelg

i Larvik for unge menn
i alderen, 16–18 år.

Det er interessant.

Ja, det er det jo absolutt.

Nå har jo biskop Fredrik opprettet,
flyttet det propedeutiske året.

De har jo hatt
det i Valladolid i Spania, fordi

prestestudentene i OKB har studert
ved det engelske kollegiet i Roma.

Nå skal de jo studere
i USA i dette seminaret,

hvor biskop Fredrik selv underviste før
han ble utnevnt til biskop, i Baltimore.

Så da har han altså

startet sitt eget
propedeutiske opplegg i Larvik.

Det at han vender seg

til unge voksne nede i 16-årsalderen,

vi har også sett i Trondheim
at prestestudentene er blitt litt yngre.

Ser vi en endring der, at en kanskje
kan begynne litt før det som var vanlig?

Ja, altså nå …

Ja, altså jeg vet ikke … Jo, kanskje.

De er jo yngre enn noen
av de som begynner, men de aller fleste

har jo studert noen år etter videregående
før de begynner prestestudiene.

Men 16–18 synes jeg er veldig ungt, men
det kan jo være at det har noe for seg.

Jeg synes jo det er veldig interessant

at dette med å snakke om kall
er blitt en helt vanlig ting.

Det synes jeg har vært en endring
som vi har sett de siste tre–fire årene,

at når vi møter unge voksne, eller det
kommer unge ugifte til oss på besøk,

som de gjør ganske ofte, så er det helt
naturlig for dem å snakke om kall.

Hva betyr det?

Det er veldig positivt.

For jeg hadde en helt annen erfaring
fra min ungdomstid og oppvekst.

Det var ingen som snakket om kall.
Og hvis du tok det opp, så fikk du beskjed

om, i hvert fall jeg fikk beskjed om at
apostolisk klosterliv er helt avleggs.

Det kommer til å gå ut, for ingen har bruk
for det. Nå er det lekfolkets tid, liksom.

Det var det som var tendensen
på 70- og 80-tallet.

Og da jeg var i Frankrike
på begynnelsen av 90-tallet,

så var jeg med på en sånn
studentvalfart til Chartres.

Ikke den store, tradisjonalistiske,
men Paris-studentene hadde sin egen.

Og der ble det snakket om kall.

Og der ble det sunget om kall.

Altså: «Når Kirken kaller deg, lykkelig
er du», var refrenget på en hymne vi sang.

Og jeg tenkte,
dette har jeg aldri hørt før.

Men det var fantastisk.

Og da var jo jeg allerede i ordensliv,
og jeg tenkte, åh, så fantastisk.

Her tør man virkelig snakke om det, altså.

Så trenden har jo endret seg.

Jeg gikk jo i kloster
på et tidspunkt hvor, altså i 1985, hvor

det var lite kall,

veldig få kall til prestedømmet
i Norge, i hvert fall.

Men også [uklart].

Nedgangen i kall til kloster og presteskap

var jo ikke noe som begynte
etter annet Vatikankonsil.

Det begynte på 50-tallet faktisk.

Og akselererte kolossalt,

gikk veldig raskt nedover
på 60- og 70-tallet.

Og så stabiliserte det seg på et veldig
lavt nivå, og så har vi sett et oppsving.

Og jeg håper jo, og tror at det vil bære

frukter ikke bare i presteskapet,
men også i ordenslivet etter hvert.

Kan det ha noe med at folk
også har bedt for kall i Norge?

Det tror jeg helt sikkert.

Og så er det også
slik at samfunnet endrer seg.

Dette med å finne en dypere
mening i livet er veldig viktig.

Vi lever jo i samfunn,
i hvert fall i den vestlige verden,

som i stor grad har mistet
orienteringssansen.

Og jeg tror at unge mennesker søker
både mening og retning i livet.

Og da mener jeg da, og tror jeg faktisk
også at det fører mot en gudstro.

En av tre unge tror på Gud.

Pinsemenighetene, frikirkene,
til og med Den norske kirke,

har en enorm tilstrømming.

Vi ligger litt bak av naturlige årsaker.

Vi har ikke ei kirke i hver bygd,
og hver krok.

Hva tenker du vi kan gjøre
i Den katolske kirka

for å på en måte få denne
snøballen til å virkelig rulle nå?

Jeg tror den ruller allerede.

Vi ser det jo i de større menighetene
og også i de mindre faktisk.

Altså, jeg er jo av og til rundt
i menigheter og holder foredrag og sånt.

Og jeg ser det.

jeg så det da jeg var i Stavanger nylig.

Jeg så det på Hamar i fjor,
og jeg var innom St. Olav

domkirke i Oslo mandag kveld,
og det var påfallende, altså.

Og da skulle det også være
konvertittkurs etterpå.

Så overalt hvor vi er til stede,
der dukker det opp ungdommer, altså.

det har jo vært oppslag …

Det var jo nylig et intervju
med en ung mann i Stavanger,

Daniel, som jeg traff også der borte,

og som har konvertert og som presenterte
meg for en kompis som skulle døpes.

Og så har du da, NRK
har laget reportasje om ham,

og det har vi jo link
til i den skriftlige utgaven av Notert,

men også til unge Leonhard
fra Trondheim og Martin fra Tromsø,

altså der er hele tiden
noen sånne eksempler, altså.

Og det skal vi glede oss over,
men samtidig må vi også be for dem

og ledsage dem og ta imot dem
med åpne armer når de kommer.

Og for deg som vil lese
om en litt eldre versjon som lever

ut sitt klosterliv,
så har du blitt intervjuet av TV 2,

som i alle fall vi kan linke til her.

Ja, det er sant.

Flott reportasje.

I Trondheim så skal jeg jo
da komme med en liten verdensnyhet.

Vi har jo snakket om at det skal bli
et kvasisogn i Namsos.

Denne uka så ble det også
formalisert at Den katolske kirka

kjøper eiendom i Volda med å lage
et permanent messested der.

Det vil si at vi har hatt

to utvidinger på bare 14
dager i Trondheim stift.

Det er jo veldig interessant,
for jeg skriver om Sverige faktisk,

Norrbotten, helt i nord, som jo har vært
et ødeland i veldig mange henseender.

Der har de nå opprettet menighet i Piteå.

Og de tenker på å etablere
to menigheter til,

en i Gällivare og en i Kiruna
faktisk. Og det vil jo også …

Kiruna er jo så nært Norge at det vil helt
sikkert også ha konsekvenser,

ringvirkninger for folk i det området.

Ja, og i Sverige så åpner jo,

de vigsler jo kirker, nesten ei
kirke i måneden, har jeg inntrykk av.

Ja, nå er det en voldsom aktivitet, altså.

Det er kjempeflott.

Det som jeg synes er veldig interessant
med Volda, bare for å ta det,

det er jo at Volda i seg selv,
de hevder jo hardnakket at de er ei bygd.

Men i en radius på cirka 40
minutter så når du 60 000 mennesker.

Strategisk plassering av nye kirkebygg.

Det er selvfølgelig ikke 60 000
katolikker, men 60 000 vanlige mennesker.

Det at vi tenker litt lurt på hvor
vi plasserer de nye kirkebyggene våre,

det er vel et viktig poeng?

Det er veldig viktig.

Og så er det det som er vesentlig også,

at de ligger ikke så altfor
langt unna trafikknutepunkter.

Man kan jo ikke få alt midt i en by,
men det må i hvert fall

være rimelig gode kommunikasjoner dit.

For ellers, hvis folk skal være avhengige
av å kjøre bil for å komme seg i kirken,

så er det faktisk en del
som ikke klarer å komme dit.

Vi har jo en del katolikker etter hvert
som bor langt fra kirken, bor i utkanten,

og det er ikke alltid
det er praktisk mulig

å komme seg til kirke
ved hjelp av buss eller sånt.

Skulle til å si at i Volda
så har de Widerøe-flyplass,

og med pensjonistbilletter
med Widerøe så er det billigere å fly

fra Oslo til å delta på messen i Volda
enn det å kjøre fra Haramsøy til Ålesund.

Ja, akkurat. Ja, nettopp.

Hva tror du vi ser fremover
nå i OKB og Tromsø?

Er det noen åpenbare nye

messesteder eller kirker
som ligger i kjømda der?

Jeg har ikke hørt noe.

Jeg håper jo at Vestlandet,
altså sør for Ålesund,

Vestlandet i OKB blir tilgodesett
med flere menigheter,

for der er jo avstandene veldig store,
som vi var inne på også.

Det har ikke blitt opprettet
en eneste menighet vestpå.

Altså nå kommer Volda.

Det er veldig bra,
men altså i OKB da, på hundre år.

Det er jo interessant med Vestlandet,
for Volda ligger

nå 20 minutter fra Stryn,
en halvtime fra Nordfjordeid,

45 minutter, 50 minutter fra Måløy.

Så du åpner jo opp hele Nordfjorden nå

gjennom å plassere en kirke
i Volda, selv om de …

Eller et kirkebygg i Volda,
selv om de der er i en annen menighet.

Nei, et annet bispedømme, men du har vel
lov å krysse bispedømmer for å gå i messe?

Det mener jeg bestemt.

Det viktigste er at folk
finner seg et messested.

Får de krangle om hvor kollekten skal gå,

om den skal gå til Trondheim eller OKB.

En annen nyhet fra Oslo som kom denne uka,

det var at deres årlige valfart

nå skal gå til Moster i 2027.

Hvorfor er Moster viktig
for Olav den hellige?

Jo, det var jo der

kristenretten ble forsøkt innført i 1024.

Hellig Olav og …

Han var jo ennå ikke helgen
da, men han var jo i live, ikke sant?

Men hellig Olav og biskop Grimkjell,

de stadfestet vel

kristenretten der i 1024.

Så det er et veldig viktig sted.

Og fra før av var det jo et viktig
sted fordi du hadde Olav Tryggvason,

som var der i 995.

Slik at du har en sånn historie

der som virkelig knytter an
til kristningen av Norge.

På Bømlo er det jo også

en av de eldste steinkirkene i Norge.

Så det er mange av dem
på Vestlandet, for så vidt,

men der finner du en av de eldste.

Så det er et viktig historisk sted, og
med stor betydning foran tusenårsjubileet.

St. Paul menighet i Bergen er vel enda,
tror jeg, Norges største menighet.

En kan forvente seg en stor valfart
når det blir lagt i nærheten av Bergen?

Ja, altså det er jo klart
at for både Stavanger

og Bergen så er det jo
et par timers kjøring da.

Og Haugesund ikke minst,
som ligger enda nærmere.

Men jeg regner med at det kommer
folk over fjellet også.

De averterer jo
med campingplasser og sånt.

Og det som er viktig å merke seg,
er at det er altså 31. juli som er dagen.

For i den første, jeg vet ikke om
de har rettet det, men i den første

offentliggjøringen av denne
valfarten så stod det 31. august

i ingressen og 31. juli i programmet,
men det er 31. juli som er dagen, altså.

Lørdag, 31. juli.

Da er det mulig å få
med seg den store nasjonale

feiringen i Trondheim,
sette seg i bilen, kanskje ta

en pause i Ålesund
før en da når frem 31. juli.

Ser vi et tegn
på at en begynner å samarbeide

litt og tilrettelegger
slik at en kan delta på alt?

Ja, altså, olsok feires jo overalt,
så det ligger nok i bakgrunnen her.

Det legges jo helt sikkert opp
til en stor olsokfeiring i Oslo også,

selv om den nasjonale
feiringen foregår i Trondheim.

Jeg har hørt reaksjoner
på at Moster-valfarten kommer litt

for nær opp til olsokfeiringen,
men det er jo liksom første lørdag,

nærmeste lørdag etter olsok,
og det kan jo bli problematisk for noen

samtidig som du tenker, ok, olsok er på
en torsdag, og dette er på en lørdag.

Da klarer vi alt i løpet
av en langhelg, liksom.

Så det kan være at det er sånn,
folk tenker også, det vet jeg ikke,

eller biskopen har tenkt,
det vet jeg ikke.

Men i hvert fall så går
den av stabelen 31. juli neste år.

Og for deg som lurer på hva programmet
er på den nasjonale feiringen

i Trondheim, så hadde jeg et møte
angående det i går, og det blir det samme

som det var i fjor, og året før der,
og året før der, og året før der.

Så det blir ingen endring.

Det blir mottakelse med messe
og sodd den første dagen,

så blir det Stiklestad,
og så blir det den store messen i Nidaros.

Jeg har et mål til neste år,
søster Anne Bente,

det er at du ikke skal være
med på Kompass, for da skal vi sette

opp storskjermer utenfor,
slik at NRK ikke kan ha sendingen sin.

Det er vel et passelig mål?

Jeg synes du setter det veldig
høyt da, men greit nok.

Bra. En annen ting som har vært mye,

vi snakket om det siste gang,
dette med menneskeverd.

Vi har fått mye reaksjoner

på spesielt denne
toåringen som ble avlivet.

Jeg fikk litt kjeft fordi
jeg brukte ordet avlivet.

Jeg mener jo det er det det er snakk om.

Ja, det er jo i alle fall
ikke snakk om assistert selvmord,

når det er snakk om en toåring.

Da er det jo regulære …

Da er det noen som tar livet av barnet,
det er det ingen tvil om.

Jeg må innrømme at jeg synes
det virker helt forferdelig

at det går an å gi opp sitt eget barn.

Vi kjenner jo ikke detaljene
omkring det, men jeg synes også det.

Og jeg synes det er tragisk
i det hele tatt.

At man ser på det å ta liv som en løsning

på sykdom, smerter, lidelser.

Nå er det jo ikke det lenger som er
hovedargumentet når det gjelder innføring

av eutanasi eller legalisering av eutanasi
eller assistert selvmord heller.

Det går på autonomien.

Friheten til selv å bestemme når
livet ikke lenger er verdt å leve.

Altså for meg. Ikke sant?

Og det er jo en veldig problematisk greie.

Nå har vi noen gode, noen tøffe folk som
tar denne diskusjonen og ikke kvier seg.

En av dem er jo Eivor Oftestad,

som er et kjent navn i katolske kretser
og også langt utenfor, heldigvis.

Hun og Morten Magelssen skrev
jo et innlegg i Klassekampen,

tror jeg det var, etter denne
TV 2-dokumentaren om den kvinnen

som fikk en demensdiagnose
og som ikke ville leve med demens.

Hun ville i alle fall ikke komme dit hen,
at hun ble avhengig av hjelp.

Så hun dro til Sveits og fikk
gjort ende på seg der.

TV 2 laget en reportasje og fulgte henne.

Helt uten kritiske motforestillinger
bare beskrev hennes vei.

Det er klart hun fikk komme til uttrykk.

Men som Eivor Oftestad og Morten Magelssen
påpeker, denne kvinnen ville aldri fått

eutanasi eller dødshjelp i Norge hvis

lovgivningen skal være så
restriktiv som tilhengerne sier.

Da vil man jo gjerne si at døden
skal være nær forestående, altså

minimum seks måneder, og smertene,
og det er ingen annen utgang, ikke sant?

En person med demens
kan jo leve i mange år.

Og være pleietrengende,
bli pleietrengende.

Det er jo ingen som ser for seg
som noen særlig fin avslutning på livet,

men samtidig så er det jo sånn at selv
demente mennesker kan ha glede av livet.

Det kan være tungt for omgivelsene,
det er det jo absolutt.

Det kan kreve ganske mye hjelp,
men hvis det å ta liv skal være

løsningen på ethvert problem,
så blir det fryktelig vanskelig altså.

Og Eivor, sammen med en rekke
andre professorer og også noen psykiatere,

har skrevet et høringssvar
som dere finner lenken

til i det skriftlige Notert,
hvor de sier at et …

Hva er det de har som …
Hva er det de skriver, da?

De har jo hatt det som kronikk
i Aftenposten altså.

Ja, menneskelivet er også
å være syk og ufullkommen.

Og det er faktisk helt sant, for ingen har
krav på et perfekt liv, altså. Dessverre.

Det er vel ingen som har et perfekt liv?

Nei, det har de heller ikke.

Det finnes muligens på enkelte sosiale
medier, men jeg er ikke helt sikker.

Men i hvert fall, det er en tekst som er
veldig god, og som det er viktig å lese.

Og det finnes lenke
til den lesbare utgaven,

altså, på Notert.

Og noen av disse professorene
og psykiaterne er jo også katolikker.

Det er i hvert fall navn som jeg
kjenner. Eivor Andersen Oftestad.

Kristin Bliksrud Aavitsland, hun som holdt

foredraget i olsok i fjor i Trondheim.

Morten Selle, som er psykiater,
og Henning Laugerud, som også er et kjent

navn for alle som er opptatt av
tusenårsjubileet og kirkehistorie og sånn.

Så det er også enda flere
som har skrevet under.

Så det er et vektig dokument
og veldig, veldig bra.

Jeg synes jo det er litt vanskelig,
både som kateket for konfirmanter,

for der er jo
dette en naturlig ting å diskutere.

Men det er jo så fremme i medier
nå at barn blir eksponert for det.

Hvordan bør vi snakke med ungene våre
og konfirmantene våre om disse tingene?

Det som jeg synes
er et vesentlig poeng her,

det er jo å vise til erfaringene
i de landene som har legalisert det.

Og hvor kriteriene for å få innvilget
dødshjelp blir stadig flere.

Det begynte med uutholdelige smerter
og kort før døden, ikke sant?

Og nå har man gått bort ifra at det må
være et kort livsspenn igjen, ikke sant?

Selv så synes jeg kanskje Canada

er det verste eksempelet,
fordi der tilbys man dødshjelp.

Jeg har hørt et intervju med en kvinne
som hadde fått konstatert kreft,

men før hun hadde sett kreftlegen,

så hadde hun allerede fått informasjon
om rettigheter til dødshjelp.

Og det er jo,
eller denne katolske presten som brakk

lårhalsen og som kom på sykehus,
men som egentlig ikke var innstilt

på å legge inn årene,
og som også fikk tilbud om dødshjelp.

Altså, det tilbys, rett og slett.

Og da pålegger det også mennesker
å vurdere det for seg selv.

Fordi at økonomisk sett
er det jo mye billigere å drepe

folk enn å holde liv i dem og gi
dem hjelp for å kunne leve.

Det sier seg selv.

Men et sivilisert samfunn
kan ikke tilby avliving,

kvalifisert avliving,
samtidig som man går imot dødsstraff,

samtidig som man er for å få
selvmordsstatistikkene ned, ikke sant?

Altså, det er så mange
paradokser i denne samtalen,

kanskje ikke i denne samtalen engang,
i den grad den har kommet i gang.

Det er så mange paradokser.

Folk må jo vite hva de mener om livet.

Og det vitner jo om at de ikke gjør det.

Hvis det å ta liv i en sammenheng
dødsstraff er helt forferdelig galt,

men det å kunne ta
sitt eget liv er helt greit.

Bortsett fra hvis du
gjør det i fortvilelse,

men hvis du da gjør det med hjelp av en
lege som gir deg medikamentene eller sånn.

Men er ikke det et ganske
sånn åpent spørsmål, da?

Kan du være for dødshjelp,

for abort og mot dødsstraff?

Det er jo mange som er det.

Akkurat som det har vært
motsatt mot abort,

mot dødshjelp, men for dødsstraff.

Det er jo en sånn

problemstilling som dukker opp jevnlig.

Men jeg tror jo at, som sagt, dette med at
når vi lever i et samfunn som har mistet

orienteringssansen,
så er det ikke så rart at det dukker opp.

Et argument,
altså det som Johannes Paul II poengterer

i Evangelium vitae,

dette store læredokumentet om livets
ukrenkelighet, som kom i 1995.

Der sier han jo at det er ett prinsipp,

ett budord,
selv om man ikke tror på budenes Gud.

Et budord som har vært
grunnleggende og bærende

i alle sivilisasjoner,
og det er: Du skal ikke slå i hjel.

Du skal ikke ta liv,
enten det er uskyldig menneskeliv,

eller en som i mange øyne kanskje

har gjort seg kvalifisert til dødsstraff.

I det øyeblikket du rokker ved det, i det
øyeblikket du legaliserer det, da rokker

du ved selve fundamentet i en, holdt
jeg på å si, bærekraftig sivilisasjon.

Og så er det vel slik for oss
at om vi tar livet

av en tolv uker gammel baby i magen,
eller avliver en to år

gammel baby, eller noen som har vondt
i et kne, så er det det samme for oss.

For livet har samme verdi uansett.

Livet har samme verdi uansett.

I det politiske Norge så har jo
vi nå sentrale katolikker,

både i Senterpartiet, Frp og KrF.

Kan vi forvente at de kommer på banen nå

med et tydelig standpunkt
på hvor vi står som katolikker?

Ja, altså akkurat når det gjelder KrF
og Senterpartiet, så er det jo de to

partiene som sterkest er imot
legalisering av dødshjelp.

Og som sterkest faktisk også
var imot utvidelsen av abortloven.

Frp er jo det eneste partiet
som har programfestet

legalisering av eutanasi,
at de skal arbeide for det.

Så det er jo også en interessant …

Høyre har ikke behandlet dette …

Altså, Vårt Land har jo hatt en
gjennomgang, jeg skriver om det i Notert

også, har jo hatt en gjennomgang
av partiene på Stortinget,

hvor de står i denne saken.

De konkluderer jo med at Venstre
vil neppe få flertall

for forslaget sitt om å utrede
eutanasi. Det har jo vært fremmet før,

da var det Fremskrittspartiet
som tok det opp, og det ble nedstemt.

Jeg tror det var i 1998 eller noe sånt,
så det er ganske lenge siden. Og Venstre

nå da, som har da fremmet
et forslag om å vurdere utrede

retten til selvbestemt livsavslutning,
som de kaller det.

Men sannsynligvis så får
de ikke flertall for det.

Det skal stemmes over før jul.

Det blir spennende å følge.

Vi oppfordrer alle politikerne
som er katolikker,

og alle for så vidt,
til å tale livets sak.

Søster Anne Bente,
vi har holdt på i 45 minutter,

men vi må innom den siste posten.

Hva kommer i Notert denne uken skriftlig?

Jo, det kommer jo en god del om pavens
besøk i Frankrike, selvfølgelig, men også

om Fulton Sheen,
som saligkåres i dag i St. Louis i USA.

Vi har med at pave Leo,
når han kommer tilbake igjen til Roma,

skal be rosenkransen med tusen
barn i Vatikanhagen 1. oktober.

Det innleder en uke med bønn om fred,
hvor man ber rosenkransen for fred,

og en særlig oppfordring til barn
og barnefamilier om å delta,

men også menigheter
og alle andre i det hele tatt.

Og denne aksjonsuken, da får vi si,

den avsluttes den 7. oktober
på rosenkransfesten.

Så det blir fint.

Tusen barn fra skoler
og institusjoner i Roma som samles

i Vatikanhagen for å be
rosenkransen med paven.

Så har vi jo da, det vi har vært inne
på allerede, nye menigheter i Sverige.

Vi har [uklart] dialogen.

Vi har også noe som heter Borgodialogene,

som er dialoger i regi av Vatikanet
og en rekke andre organisasjoner

om kunstig intelligens
og menneskeverd og det felles beste.

Og så har vi jo kanskje en helgen.

Nå vakler jeg litt mellom
én eller en gruppe av helgener,

så jeg kan ikke si mer enn det.

Jeg får se hva jeg lander på.

Vi venter spent til i morgen.

Jeg vil gjerne slå et lite slag for siste
episode av Skriften og Tradisjonen,

som ligger ute på ewtn.no.

Pater Arne Marco går gjennom de ulike
delene av den katolske messen.

Så hvis du lurer på om du burde
gå til den katolske messen

og hva vi egentlig holder
på med, så må du gjerne se

den episoden og bli bedre kjent
med de ulike elementene av kirka.

Søster Anne Bente, hvis
det ikke skjer noe spesielt i Frankrike,

så er vi tilbake igjen
neste uke på fredag.

Men det kan vel være at vi må skrive
og jobbe litt i helgen som kommer,

slik at de som ser og hører
på kan få med seg litt

av det som skjer med paven
på hans reise til Frankrike.

Absolutt. Det er store
forventninger lokalt.

Og vi antar at det blir noen
voldsomme reels på Facebook

og på Instagram som dere kan følge
med med masse mennesker og masse folk.

Husk også at vi sender messe
fra Trondheim hver dag klokka seks.

Bortsett fra søndag,
da er det 11.00 på ewtn.no

og i vår bønneapp. Søster Anne Bente,
takk for at du var med i dag.

Selv takk.

Vi ses om en uke.