Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Velkommen til en ny episode av Notert.

Nå har vi vært på to fredager på rad,

og da kan vi vel si at vi er
helt og fullt tilbake igjen.

Søster Anne Bente, velkommen.

Takk.

Jeg vet ikke hvem av oss som kom
mest heseblesende inn i studio,

men du har vært ute og reist litt igjen?

Jeg har vært litt oppe i Valdres,
ja, sammen med en av søstrene.

Vi har en hytte der.

Jeg kom rett hjem før opptak, da.

Og så har vi gjester i huset og alt mulig
rart som foregår på en gang, selvfølgelig.

Det er det vanlige,
det, på Katarinahjemmet,

så jeg skal ikke klage på det. Hvis jeg
er overrasket over det, så har jeg fulgt

med veldig dårlig i de 40
årene jeg har vært her.

Jeg kom litt sent, jeg også, fordi
vi har besøk av en snekker fra Bergen

som skal hjelpe å lage oss
et alter i oratoriet vårt.

Og vi har vært på Coop Obs på Digernes
i Ålesund og spurt om hjelp.

Og så spør han: «Ja,
hva skal dere bygge, da?»

Så sier jeg at vi skal bygge
det første katolske alteret

på Haramsøya siden reformasjonen.

Da så han ganske rart på meg.

Ble det tatt godt imot?

Overraskende.
Så det må jo sies å være bra.

Men vi skal ikke snakke om det.

Jeg tenkte vi skulle begynne
i dag med noe som er i vinden

i Oslo katolske bispedømme,
nemlig permanente diakoner.

Dere skal få tre nye diakoner
i Oslo de neste ukene.

Søster Anne Bente, kan vi først begynne
med: Hva er en permanent diakon?

Og er det en annen type
diakon enn en diakon?

Nei, en permanent diakon og en diakon
gjør samme jobben, i anførselstegn.

Men forskjellen på en permanent diakon
og en diakon som er på vei mot å bli

presteviet, er at den permanente
diakonen ikke blir presteviet.

Altså, det stopper der.

For diakonatet er jo
gammelt som kirken selv,

så det er ikke noe overraskende
at man har diakoner.

Men stort sett har vi vært vant
til at diakonene har vært i en overgang.

Altså, de blir diakonviet
før de blir presteviet.

Sånn at alle prestene våre har vært
diakonviet før de kom så langt.

Men de permanente diakonene,

det er noe som pave Paul
VI faktisk innførte i 1967.

Han åpnet muligheten for et diakonat
som var permanent,

altså ikke en sånn overgang
til prestetjenesten.

De permanente diakonene kan også være
gift, i motsetning til våre prester.

Deres tjeneste er jo den samme
som de andre diakonene.

De kan bistå ved ektevielser, de kan døpe,

de kan lese evangeliet
og preke i liturgien.

De kan også drive diakonalt arbeid,
selvfølgelig.

Så de har ikke rett til å feire
sakramentene, men de kan ...

Altså, døpe kan jo alle gjøre,
da, men de kan bistå når

folk mottar sakramentene.

Og de kan også preke,
i motsetning til ikke-ordinerte personer.

Er dette noe som er på vei inn,
og det blir flere og flere?

Nå er det tre, og det er et par
til i Oslo på gang, og vi har hatt

et par fra før av. Er dette en god
måte å nå ut til flere norsktalende på?

Ja, altså, nå er jo ikke alle diakonene

i OKB, altså de permanente diakonene,
alle er jo ikke norsktalende heller.

Eller, jo, alle må jo snakke norsk, men
alle har ikke norsk som nasjonal bakgrunn.

Jeg tenker at så sammensatt
som våre menigheter er,

så kan det være en fin måte å supplere

med andre språk på, for å kunne nå
de forskjellige språkgruppene.

Både vietnamesiske og polsktalende
prester er det jo veldig mange av.

Men der kunne det være aktuelt kanskje
med en norsktalende diakon, for eksempel,

hvis det er prester som er nye i landet,

og som kanskje ikke har lært seg
språket godt nok ennå. Eller omvendt.

Vi har jo en spansktalende diakon
som har veldig mye å gjøre, blant annet.

Og vi har noen med

vietnamesisk bakgrunn.

Men de som ordineres nå i høst,
det er jo Erik Andvik i Bergen.

Til tross for hans norske navn
har han vel amerikansk bakgrunn.

Og han snakker jo veldig godt norsk.

Så har du Nicholas

Christiansen fra Fredrikstad
og Morten Egeberg fra Drammen.

Og Morten Egeberg fra Drammen, han har jo
bakgrunn som prest i Den norske kirke.

Så han har en litt annen
bakgrunn enn de andre.

Men mange av disse, også av de som nå
er i kjømda, som forbereder seg på å bli

ordinert om noen år, kanskje,
har jo en solid teologisk bakgrunn,

mens andre ikke har det. Så de har veldig
bred bakgrunn og sammensatt bakgrunn.

For så vidt ser jeg det som en rikdom.

Det virker på meg
som om biskop Fredrik gjerne vil

at de også skal ha en del diakonalt,
karitativt arbeid.

At vi ikke bare ser

dem i liturgiske funksjoner i menigheten,

men at de også faktisk
driver med karitativt arbeid.

Og Morten Egeberg er jo allerede i gang
med det. Han har fått et særlig ansvar

for å arbeide med katolikker

som har funksjonsnedsettelser
på den ene eller andre måten.

Hvilket tilbud man har til dem,
for eksempel.

Og de som hører på og sitter og lurer
på hva diakonalt arbeid er: Hva er det?

Ja, sosialt arbeid, la oss si det sånn.

Med barne- og ungdomsarbeid og slike ting?

For eksempel.

Men det finnes mange grupper som kan være
omfattet av funksjonsnedsettelse.

Det kan jo være eldre også.

Og jeg tror jo at sykebesøk
også kan komme inn under det.

Kaller Gud diakoner
på samme måte som prester,

eller er det en annen form for kall?

Det vil jo for de flestes
vedkommende her være ...

Altså, det er jo ikke et prestekall, da.

Det er det jo ikke. For de som, så
langt jeg har fått med meg,

er blitt viet til diakoner,

de er alle i en situasjon som gjør
at de ikke kan ordineres til prester.

De er gift, for eksempel.

Så det stopper der.

Og det som også er en ting som man
må være klar over, er at diakonene, når

de avlegger sitt ordinasjonsløfte,
så lover de også ...

Altså, dersom de er ugift,
så lover de å forbli ugift.

Og dersom en gift diakon blir enkemann,
så kan han ikke gifte seg igjen.

Så det er jo en forpliktelse som er

med på det, som er ganske inngripende
hvis man ser på det utenfra, da.

Hvis det sekulære
samfunnet får viljen sin,

så vil ikke diakon Morten få mye å gjøre.

For vi skal nå ta livet av alle
med funksjonsnedsettelser.

Og det har vært diskutert mye
dette med assistert selvmord,

og biskopene våre har kommet
med en høringsuttalelse.

Hva er det som er siste nytt på «la oss

bli kvitt alle som blir definert
som svake i samfunnet»-fronten?

Ja, altså, det biskopene
har svart på, det er jo

et forslag som Venstre har fremmet,
nemlig at man skal ta

opp og diskutere
selvbestemt livsavslutning,

som de omskriver dødshjelp med.

Våre biskoper sier at bare det å foreslå
det, det gjør man jo fordi man ønsker ...

Og de snakker jo om en rett
allerede i forslaget.

De snakker om retten
til selvbestemt livsavslutning.

Så dette er noe de ser
på som en positiv ting,

og som de helt sikkert ønsker å få
gjennomslag for. Dette er jo et veldig

aktuelt tema, og våre biskoper synes jeg
har levert en veldig god høringsuttalelse.

Den er lang, men den er veldig god.

Deres utgangspunkt er jo menneskeverdet
og menneskelivets ukrenkelighet

i alle faser og uansett
livsomstendigheter.

Og man understreker,
akkurat når det gjelder dødshjelp,

at svaret på det er ikke å si
ja til å ta livet av folk,

men det er jo å gi god palliativ omsorg.

Og sette inn ...

Og sier også
at Den katolske kirke allerede

er engasjert i palliativ omsorg
og bidrar gjerne mer hvis det er ønskelig.

I Oslo har vi jo for eksempel
Fransiskushjelpen,

som helt siden 50-tallet
har vært oppe og gått, og fra

kanskje 60-,
70-tallet har drevet med mye ...

driver med pleie i hjemmene,

bidrar til palliativ omsorg
i hjemmene, blant annet.

Det er jo flere land
som har kommet lenger enn Norge.

Biskopene trekker litt veksel
på hva som har skjedd der?

Ja.

Det de sier i dette forslaget
som skal opp og utredes i Stortinget,

så sier de jo at de må diskutere

konsekvenser for og imot
og erfaringer med dødshjelp.

Men da sier jo biskopene at det ikke er
nødvendig å diskutere det eller gjøre

de erfaringene, for det er nok
å se til de landene som har innført

legalisert dødshjelp:

Canada, Nederland, Belgia.

Hvis man startet med at det var snakk
om en uhelbredelig sykdom og maksimum

seks måneder igjen å leve,
så har det jo i dag glidd ut.

De bruker eksempler fra ...

I Nederland og Belgia har man nå
også løftet den nedre aldersgrensen.

Det ble utført eutanasi på en
funksjonshemmet toåring ganske nylig.

Om det var i Belgia eller Nederland,
husker jeg ikke. Og de bruker eksemplet

om den katolske presten i Canada
som kom inn på sykehus med hoftebrudd.

Ellers var han frisk og sprek, men akkurat
den hoften var dårlig akkurat da.

To ganger fikk han tilbud om MAID,
som det kalles, «medical aid in dying»,

altså dødshjelp, rett og slett.

For nå hadde han det vondt, han nærmet
seg 80, og det får være grenser for ...

Ikke sant.

Og kanskje ville han trenge hjelp etterpå,
bistand av et eller annet slag.

Da var alternativet assistert selvmord,
rett og slett.

Han hadde jo ikke noe ønske
om det. Han var ikke suicidal, han

hadde ikke noe ønske om å dø. Han hadde et
meningsfylt og godt liv å leve fremdeles.

Men det som er interessant
i denne debatten ...

Altså, Frankrike har jo
legalisert assistert selvmord.

Og de har også grunnlovfestet abort,
og det er ganske ekstremt.

Nå kommer jo paven dit den 25.

september. Og alle er jo spent på hvordan
han vil forholde seg til dette, ikke sant.

Og så har du England,

hvor legalisering av dødshjelp har vært
oppe i parlamentet flere ganger.

Og senest for en uke siden
ble det stemt nord og ned.

Jeg fulgte litt med på den debatten.

Det kjekke med engelskmenn er at de er
så veldig tydelige i sine uttalelser.

De snakker jo rett ut
i parlamentet, ikke sant.

De driver og roper og huier

og klapper i hendene og har en litt annen
debattkultur enn det norske Stortinget.

Men da var det jo et parlamentsmedlem
som tok ordet.

Hun sa jo det at ...

Altså, minimum seks måneder igjen å leve.

Hun er jo terminalt
syk med kreft og stilte

uten hår i parlamentet
og sa at: «Jeg er jo

i målgruppen her.

Jeg har heller ikke hatt mer enn seks
måneder igjen å leve i de siste to årene.»

Det er faktisk ingen leger som kan si
presist hvor lang tid du har igjen.

Hun argumenterte veldig,

veldig sterkt mot en legalisering,
for hun viste liksom alle de

mennesketypene som ville havne
i en situasjon hvor man ville tilby ...

Hun sier at har du et tilbud om eutanasi,
ja, da er det mange som vil føle seg

presset til å ta det. Ikke minst hvis
du kanskje er ensom og trenger masse

folk til å komme inn og hjelpe deg,
og du har ikke lyst til å være til bry.

Du tenker at nå blir det både ...
Og det er jo dyrt.

Palliativ omsorg er mye dyrere
enn å tilby en sprøyte, ikke sant.

Så det er mange sekundære årsaker
som kan komme inn og spille en rolle

hvis man åpner for muligheten.

Og det viser spesielt Canada,
synes jeg, veldig tydelig.

Der har det jo gått et skred
fra de legaliserte for ti år siden.

Men søster Anne Bente, hvis vi nå
skal begynne å ta livet av toåringer,

er vi da noe bedre enn hva nazistene var?

Nei. Altså, jeg mener ... Nei.

Hva forteller det om oss som samfunn, da?

Det har jo noe med synet på menneskeverd å
gjøre, at man kan gradere det, ikke sant.

Noen er mer verdt enn andre.

Noen er verdt å leve, andre ikke.

Og straks man lar den tankegangen
få lov å feste seg, så kan man

oppleve sånn som man opplevde under
annen verdenskrig. Det er helt klart.

Og også i andre diktaturer.

Det er mye jeg ikke skjønner med dette
her, men en annen ting jeg ikke skjønner,

er hvordan du kan være ... ikke tro
på det evige liv og tro på dødshjelp.

Er ikke det ganske stusslig hvis du

velger å ta livet av deg selv,
og så tror du ikke på noe mer?

Nei, altså, jeg tror

jo at det er veldig mange mennesker
som tror at livet er slutt

med det jordiske liv.

Det tror jeg er veldig utbredt.

Noen har kanskje et håp, selv
om de ikke er troende, om at det kanskje

ikke er helt slutt, og kanskje
vil de møte noen igjen. Kanskje, kanskje.

Kan du begrunne menneskeverdet
uten en tro på Gud?

Det kan man jo også stille spørsmål om.

For å snakke om noe

hyggeligere enn barn og voksne
som blir tatt livet av: I Dagen

kunne vi lese om unge katolske
kvinners plass i samfunnsdebatten.

Hva tenker du om de unge katolske
kvinnene, søster Anne Bente?

Skal jeg tenke noe generelt om dem?

Det er jo veldig stor bredde over
det vi kjenner av unge katolske kvinner.

Jeg kjenner jo flere,

ettersom jeg bor hvor jeg bor
og har kontakt med en del av dem.

Men jeg ser her at Marie Foss
er ute og skriver om kvinnens

kall i kirken, med utgangspunkt

i diskusjonen omkring Sigrid
Undsets helligkåringsprosess.

Og det er jo interessante ting
hun bringer på banen, altså.

Kjempefint at hun ytrer seg.

Så får vi se hva slags debatt
hun kan reise med dette.

Det finnes vel nok av mørke menn
som kan hersketeknikker,

som vil prøve å sette henne på plass?

Ja, kanskje noen mørke kvinner også,
det er ikke godt å vite.

De dukker nok opp.

Men det er interessant,
det hun skriver om kvinnene i kirken.

Jeg er jo helt enig med henne.
Opp gjennom kirkens historie har jo

vi kvinner bygget kirken i stor grad
og båret den, og bærer den fremdeles.

Men det er det veldig mange andre
som gjør også, heldigvis.

Så det er snakk
om en komplementaritet her. Og det

er jo interessant det hun

skriver om Undset også.

Ja da. Vi får se hvilken samtale,
eller debatt, hun kan få i gang av dette.

Jeg er jo også helt enig i at ...

Altså, jeg føler meg heller
ikke, har aldri følt meg

undertrykt eller maktesløs
i Den katolske kirken.

Og de gangene jeg har møtt synspunkter
om at jeg burde føle meg sånn,

så har det faktisk vært
fra ikke-katolikker.

Og ikke sjelden, faktisk, menn.

Så det er jo veldig interessant.

Men jeg støtter jo Marie fullt ut.

Hun er frisk og kommer

med et innspill her som det skal bli
spennende å følge med i debatten om.

En annen ting det er mye debatt
om, som er et tilbakevendende punkt

i Notert, det er, som jeg lærte
forrige gang, pater Rupniks kunst.

Der har det vært litt
utvikling i det siste?

Ja. Ja, altså, du

kan si vanskeligheten med den saken der,
det er at den jo ikke er avgjort.

Vatikanet har jo ikke trukket noen
konklusjoner, selv om saken er oppe

til vurdering i Dikasteriet for troslæren,
og har vært det lenge.

Og når pave Leo skal til Frankrike,
så skal han også besøke Lourdes.

Lourdes er jo et av de stedene hvor Rupnik
har levert store arbeider, som pave Leo nå

har bedt om skal dekkes til, og at de skal
forbli tildekket også etter hans besøk.

Ikke bare at det ikke skal vises når han
er der og hele verdens oppmerksomhet er

rettet mot stedet,
men at de faktisk skal forbli tildekket.

Men samtidig er det jo

andre steder i den katolske verden
som nettopp tar i bruk Rupniks kunst,

blant annet Aparecida i Brasil,
helligdommen der, som nå

skal avdekke hans

kunstverk, som da
utsmykker deres helligdom.

Så det går litt frem
og tilbake, dette her.

Og det er fryktelig vanskelig å mene noe,
eller gjøre noe, eller synes noe, før

Vatikanet har fått seg
til å ta en avgjørelse, da.

Noe som også er mye fokus på nå:
Vi hadde jo Clemens Cavallin med oss

før sommeren, der han fikk snakke
om AI og kunstig intelligens.

Og mange fikk kanskje fyrstekaka

i halsen når de hørte Clemens snakke.

I den sekulære verden, men også i kirka,

har det vært mye snakk om kunstig
intelligens de siste ukene.

Er det kommet noe nytt
fra kirkefronten der?

Nei, altså, det som er interessant,
er jo for det første at det er stadig

flere som oppdager pave Leos encyklika
Magnifica humanitas, som kom i mai.

Også innenfor næringslivet,
i sekulære miljøer.

Og også nylig at AI-selskapene selv går

ut og prøver å bremse ned
og sier at nå går det for fort.

Her er det ting vi
kan miste kontrollen over.

Det er jo en stor diskusjon
om AI og AIs begrensninger.

Jeg tror alle ser verdien av kunstig
intelligens i visse sammenhenger,

men det må kunne styres
av mennesker til syvende og sist.

Og hvis vi ikke kan det, så risikerer
vi å påføre oss stor skade, tror jeg.

En som ble spurt om AI her forleden, var
jo kardinal Parolin i Statssekretariatet.

Han fikk jo spørsmål om han brukte kunstig
intelligens når han skrev prekener.

Så sa han nei, sa han, for kunstig
intelligens taler bare som hjernen,

men skal du preke,
så må du også bruke hjertet.

Og der kommer kunstig
intelligens til kort.

Og det er et poeng, altså.

Vi får håpe at ingen KI-sjekker kardinal

Parolins prekener og finner høy
tetthet av kunstig intelligens.

Ja, ja, når han først går ut så høyt.

Ja, nettopp.

En annen stor ting i Vatikanet,
det skjedde for 60 år siden?

Ja, det var jo selvfølgelig ... 61 år.

Det var i anledning 60-årsjubileet,
men 60-årsjubileet var i fjor.

Altså, 60-årsjubileet for Nostra aetate.

Dette dokumentet
som har Kirkens oppgjør med egen

holdning til jødedommen å gjøre,
Nostra aetate,

men som etter hvert ble utvidet
til også å gjelde andre religioner.

Så det er tre dikasterier
som i fellesskap har utgitt

et dokument som er godkjent av pave Leo.

Det er Dikasteriet for troslæren,
Dikasteriet for kristen enhet

og dikasteriet for samtalen
med andre religioner.

Vel å merke er det slik
at dialogen med jødedom

ligger under Dikasteriet
for kristen enhet.

Fordi den første primærdialogen
som Det annet Vatikankonsil tok

til orde for, det var jo

å opprette en dialog med jødiske ledere,

idet man anerkjenner
kristendommens jødiske røtter.

Og også ser kritisk på Kirkens forhold
til jødedommen opp gjennom historien.

Det var veldig viktig.

Men så utvidet denne ...

Og den dialogen ligger faktisk under
enhetsdikasteriet, som jo egentlig er

for enheten med andre konfesjoner,
altså kristne trossamfunn.

Men så har man siden fått
Dikasteriet for interreligiøs dialog,

og der kommer alle de andre inn,

altså muslimer, buddhister,
hinduer, hva som helst.

Og så går man i dette dokumentet
gjennom hva som har skjedd under

de forskjellige pontifikatene.

Man har en del ganske
interessante sitater, faktisk.

Litt overraskende også.

Johannes Paul II brakte
jo dette veldig langt.

På den ene siden omtalte han
jøder som våre eldre brødre.

På den annen side opprettet
han denne interreligiøse

bønnedagen for fred i Assisi,
som kom i 1986 første gang,

og som det har vært litt kontroverser
omkring, men som har fortsatt,

og som Sant'Egidio-fellesskapet
i Roma har ansvaret for nå.

Så siterer de Benedikt. Og til og med, de
siterer fra ham, det er forskjellige ting.

Han har jo et rikt forfatterskap.

Men de siterer blant annet
fra Regensburg-talen.

Det er jo ganske interessant.
Og han sier at å utøve vold

i religionens navn er kontrært
til religionens vesen.

Altså, det er rett og slett ...

Og denne talen var jo egentlig, temaet
var tro og fornuft. Altså, du kan ikke ...

Tro uten fornuft og fornuft uten tro,
begge deler fører til vold.

Og det viser jo da reaksjonene
på denne talen med all tydelighet.

Som er en veldig god tale.

Og så siterer de pave Frans.

Blant annet det de siterer ham
på, er jo dette der han snakker

om hvordan muslimer
blir tatt imot i kristne

land, eller i kulturelt kristne land,
altså med åpenhet og toleranse.

Og håpet om at kristne også

skal bli tatt imot på tilsvarende
vis i land med muslimsk majoritet.

Det er også interessant.

Man kunne sitert veldig mye annet fra pave
Frans, men det var det man landet på.

Men det er et veldig klart dokument,
et godt dokument.

Og hvis man ønsker en oppdatering på hva
Den katolske kirke mener med dialog

med annerledes troende,
så kan man lese det dokumentet.

Det er ikke altfor langt heller.

En av sangene under kongens

begravelse var en av davidssalmene
der det ble nevnt Israel flere ganger.

På Facebook-feeden min var
det flere av de lavkirkelige

som mente at dette var
en støtteerklæring til Israel.

Det kristne Israel og det Israel som er
nå, det er vel to vidt forskjellige ting?

Et folk. Det er jo et folk,
og det er jo det jødiske folket.

Og det er jo en religiøs
størrelse, kan man si.

Israel som stat er ikke identisk
på noen som helst måte.

Og israelsk politikk er
ikke identisk med jødedommen.

Det tror jeg er veldig viktig.
Det er sikkert jøder som støtter

det, men det finnes sannelig
nok av jøder som ikke gjør det.

Jødiske troende, da.

Så det å operere

med et sånt sammenfall der,
det er veldig vanskelig.

Også fordi at i katolsk forståelse av ...

Når man leser Salmenes bok
med disse gammeltestamentlige

i lys av frelsesverket,
altså Jesu død og oppstandelse,

så får dette Guds folk,
blir jo videreført i kirken, ikke sant.

Og vi har en annen
forståelse av de tingene.

For de som vil fordype seg
i det, søster Anne Bente,

har du noen tips til hvor de skal gå hen,
de som vil forstå hva kirka egentlig

mener om jødedommen og det nye folk
og det utvalgte folk og Israel?

Man kan jo begynne
med dette dokumentet, da.

Det ligger en lenke til i ukens Notert.

Ved å lese det får

man en peiling på hva kirken mener
om én eller flere veier til frelse.

Bare én, by the way.

Og forholdet til annerledes troende.

Det står mye godt i det dokumentet, altså.

Vi skal ikke gi deg tittelen profet ennå,

men det ser ut som du får fulltreff
på en av dine «Kanskje en helgen».

Vi nærmer oss saligkåring av Fulton Sheen.

Ja, visst gjør vi det.

Det har ikke vært så veldig
vanskelig å profetere det, altså.

Det må jeg si. Det har jo vært oppe
og diskutert frem og tilbake i årevis.

Det som er spesielt med den saligkåringen,

ved siden av at han jo var en
mediepersonlighet og en forkynner av rang,

det er jo at hans saligkåring

er blitt stoppet ved et par anledninger.

Det ene var fordi man ikke kunne bli helt
enige om hvor graven hans skulle være.

Skulle den være i bispedømmet han kom fra?

Skulle den være i bispedømmet
han døde i, altså i New York?

Og så ble det da bispedømmet han kom fra.

Det andre var jo at det ble stoppet like

før saligkåringen i 2019,
tror jeg det var.

Da var det mer snakk om at bispedømmet
i New York skulle gå gjennom

gamle saker om håndtering av overgrep.

Og da ville man ha ham renvasket
for det før han ble saligkåret.

Det var sikkert en klok strategi.

Han har jo ikke vært involvert i dårlig

håndtering av overgrepssaker,
så det var fint.

Da blir han salig.

Det er nest siste steg
på etappen til hellighet.

Ja, vi er blitt veldig opptatt
av det nå, siden vi snart

skal gå i gang med en prosess
med en norsk kandidat.

Ja, da skal det ett mirakel
til før han blir helligkåret.

Og etter sigende foreligger
det flere allerede.

Han er visstnok en meget effektiv helgen,

så da får vi tro at det går veien, altså.

Det var noen som mente at det var et stort
nok mirakel at familien og støttespillerne

og prestene og bispedømmene
ble enige om prosessen videre.

Men det er vel ikke slike
mirakler vi trenger?

Nei, kanskje ikke. Jeg tror kanskje
de ligger på et litt annet nivå.

Men jeg legger merke til at det er
ganske mange amerikanske på vei nå.

Er det et resultat av ny pave,

at en får litt ekstra fokus
på de amerikanske prosessene?

Ja, jeg tror heller det.

For jeg tror vel ikke det er flere
enn det har vært, på en måte.

Jeg vet faktisk ikke, men det er et par
markante skikkelser som har gått videre.

Vi nevnte vel Dorothy Day sist uke,
tror jeg, og nå Fulton Sheen.

Og det er jo veldig kjente personligheter.

Og det finnes jo andre som er
mindre kjente også, som er på vei.

Men disse to har jo markert seg
offentlig i veldig stor grad også.

Og i tillegg har jo vi,
for de som ikke har fått det med seg,

om det er mulig,
snart Sigrid Undsets sak åpnet.

Det er vel ikke sagt noe mer
om tidspunkt og tidslinje der?

Nei, jeg har i hvert fall
ikke fått det med meg, nei.

Selv om du har vært på hytta,

så kan vi vente oss et rikholdig
skriftlig Notert på fredag, søster.

Hva har du på Notert-menyen?

Det kommer jo en del om dødshjelp,
rett og slett,

fordi det er viktig.

Jeg håper at så mange som mulig leser
biskopenes uttalelse, som er veldig god.

Og jeg viser også
til et par andre uttalelser

som bygger opp under menneskeverdet,
men som også peker på de ekstremt uheldige

konsekvensene av en innføring,
altså en legalisering, av

eutanasi. Så er det Fulton Sheen,
så er det «Kanskje en helgen».

Det er knyttet an denne uken
til pavens besøk i Frankrike.

For pave Leo skal besøke Paris,
Lourdes og Metz.

Paris er jo opplagt.

Der skal han be vesper sammen med prester
og ordensfolk i Notre-Dame.

Og han har jo skaffet seg overskrifter

ved at han har takket nei til å bli vist
rundt i Notre-Dame av president Macron.

Han tilbød seg, og paven sa nei takk.

Han tas imot i Élysée-palasset
av presidenten,

men foretrakk å komme som alminnelig
troende, hadde jeg nær sagt,

til Notre-Dame og be med presteskap
og ordensfolk der.

Så skal han videre til Lourdes.
Det er heller ingen overraskelse.

Men så skal han altså til Metz,
denne byen som ligger i grenseland

mellom Tyskland og Frankrike
og har vært av og til tysk,

av og til fransk, og hvor

Robert Schuman levde.

Robert Schuman har ingenting
med komponisten å gjøre.

Dette er en tysk-fransk politiker som var

med å danne den europeiske

kull- og stålunionen på 1950-tallet.

Og dette var en forløper til dagens EU.

Men poenget med denne unionen var jo ...

Kull og stål var veldig
viktige i krigssituasjoner.

Så skulle det være med på å sikre freden

på det europeiske kontinent, i første
omgang mellom Frankrike og Tyskland, da.

Men denne Robert Schuman var ikke bare
en god politiker, en som tenkte langt.

Han var også en dypt hengiven katolikk.

Han gikk til messe hver dag,
ba tidebønnene og rosenkransen.

Han var ugift, og han levde nærmest som en
munk, blir det sagt, i sitt hjem i Metz.

Om det skjer noe med hans vei
videre på saligkåringsveien

når paven kommer til Metz,
det vet vi ikke.

Men i hvert fall er
det et stopp under pavens reise.

Det er også interessant at pave

Leo nå har et offisielt
statsbesøk i Frankrike.

Det hadde ikke pave Frans.

Han var en gang eller to
i Marseille, mer for å

fokusere på flyktningkrisen
og migranter og sånt,

mens nå er det et offisielt statsbesøk.
Og det er fint.

Og så har vi litt ...

Det er jo et lite spørsmål der,
for et av mine store privilegier

er jo at jeg får lov å lese
Notert før det kommer ut.

Og når jeg leste Notert,

så satt jeg og tenkte på dette
med å være katolsk politiker.

Også opp mot dette med dødshjelp

og alt det som skjer i samfunnet.

Da slo det meg at det jammen
ikke kan være enkelt å engasjere

seg i politikk som katolsk legmann,
eller person, i 2026?

Nei, altså, uansett
hvor man engasjerer seg,

tror jeg nesten,
så vil man måtte gå på akkord med

enkelte grunnleggende
prinsipper i katolsk lære.

Så det blir jo et spørsmål
om prioriteringer.

Det er jo flere katolske land
som legaliserer abort.

Spania, for eksempel.

Ja, altså, i hvilken grad du
kan kalle det et katolsk land lenger,

det er jo en annen ting.
Tradisjonelt katolske land, ja.

Nei, det er veldig få land
som ikke har legalisert abort.

Og det er jo etter hvert veldig mange
land som også har legalisert eutanasi.

Mot Kirkens anbefalinger, da, i Frankrike.

Det var jo biskopene veldig klare på.

Men selv land der hvor man klarer å styre
unna, i hvert fall eutanasi så langt,

som England, som jo er et ganske
løfterikt forbilde, vil jeg si.

Jeg håper at de klarer å styre unna.

De kan i hvert fall ikke behandle
legalisering av eutanasi før i 2030 igjen.

Så det er jo en god ting, da.

Og da er jo Norge blitt katolsk,
og da får vi vel [uklart]?

Ja, du mener det. Man kan håpe
og be og jobbe for det. Men altså,

vi får gjøre det vi
kan der vi er, ikke sant.

Og så får vi se hvordan det går.

Hva avslutter du Notert med?

«Kanskje en helgen», selvfølgelig.

Det er alltid det. Men jeg har jo
andre ting også, skal vi se.

Jeg hadde noe om Det hellige land.

Om skolen som tar til igjen i Gaza,

et forsøk på å normalisere
livet for barna der.

Men det er veldig komplisert
for kristne i Det hellige land,

og også for palestinere,
om de ikke er kristne, altså.

Og litt om kardinal Pizzaballas
engasjement for å få verdens oppmerksomhet

mot kristne på Vestbredden og i Gaza,

og om situasjonen der.

Men det er også fredsinitiativer
som samler troende av alle sjangre

og farger og ståsted.

«I dine porter, Jerusalem»
heter det, etter en av salmene,

hvor folk fra forskjellige trosretninger

møtes og prøver å sette fred
på dagsordenen i Det hellige land.

Det er veldig viktig.

Det er kjempeviktig.

Vil du lese mer om det, så

er Notert ute hver fredag.

Nå også, som vi kunngjorde forrige uke,

med ewtn.no/notert.

Der finner du det du trenger.

Jeg vil anbefale deg å gå inn
på EWTN i løpet av neste uke.

Da begynner vi med en ny serie.

Frøydis de Damas skal skrive om de ulike

legorganisasjonene vi har i Norge.

Der er det nok i alle fall
flere enn hva jeg visste,

og alle med en litt ulik karisma.

Søster Anne Bente,
dere har vel også legdominikanere?

Ja, det har vi.

Og for å avslutte med Sigrid Undset,
så var vel hun også legdominikaner?

Hun var legdominikaner.

Hun avla sine løfter

i 1927 og tok da navnet søster Olave.

Hellig Olav hadde jo en stor
plass i hennes fromhetsliv.

Og for de som reagerer på at vi prøver
å få inn Sigrid Undset så ofte vi

kan i Notert, så er det helt riktig, og
det blir gjort fullstendig med overlegg.

Søster Anne Bente,
takk for at du var med i dag.

Takk selv.

Så ses vi om en uke.