Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

NOTERT – 8. AUGUST

Fullstendig transkripsjon

Medvirkende:
Pål Johannes Nes
Søster Anne Bente Hadland O.P.

Transkripsjonen er kontrollert mot lydfilen. Muntlige gjentakelser, avbrudd og ufullstendige setninger er beholdt. Tegnsetting og skrivemåte for navn og faguttrykk er normalisert for lesbarhet.

Pål Johannes Nes: Velkommen til en ny sommerepisode av Notert. Vi sitter her, både jeg og søster Anne Bente, litt slitne etter en ukes feiring av olsok. Søster Anne Bente, velkommen. Du har kommet deg?

Søster Anne Bente Hadland: Ja da, jeg har jo det. Jeg dro jo rett hjem fra Trondheim og videre til Vatnås for å få med meg OKBs bispedømmevalfart der på lørdag. Så det var også interessant, altså, veldig fint.

Pål Johannes Nes: Det var en som spurte meg etter messa i Nidarosdomen: Går det an at det blir for mye åndelighet?

Søster Anne Bente Hadland: Helt sikkert, men jeg tror jo da – altså, det var jo veldig intense dager i Trondheim og Stiklestad. Det var det. Flotte dager, men intenst både på grunn av de store, de veldig sterke opplevelsene rent sånn liturgisk og hva feiringen angikk, men også fordi man møtte mennesker hele tiden, snakket med folk, stadig vekk nye, fra hele landet faktisk. Og det er jo alltid veldig fint, det er det, men det er klart at det merkes. Og for deg som jobbet så mye som du gjorde med filming og det hele, så er det klart at det ble dobbelt opp, i tillegg til at du jo skulle være til stede på familieleir og sånt. Så det ble jo trippelarbeid minst.

Pål Johannes Nes: Det var ei fantastisk veke på alle måter. All honnør til Trondheim stift, som arrangerte familieleir. Jeg og Erika, når vi var kommet til Molde på veien tilbake – da hadde vi kjørt fra Verdal – da hysja vi for første gang, for da klarte vi ikke mer «Be for oss, hellige Olav»-sang i baksetet.

Hvis vi begynner litt i Trondheim: Biskop Erik og pater Florian. Vi visste at biskop Erik var en stor predikant, men pater Florian, han lærer av sin biskop.

Søster Anne Bente Hadland: Pater Florian har sin helt egen stil, og den er veldig god. Jeg var veldig begeistret for hans preken. Både han og biskopen, for så vidt, men pater Florian spesielt, fokuserte jo på kallet til hellighet. Det er jo høyst aktuelt når vi feirer en helgen og har en annen helgen i emning da, muligens. Sikkert, uansett. Men det han sa, måten han formidlet det på, det var veldig, veldig godt, altså. Det var ikke bare … Pater Florian taler både til hodet og hjertet, og det er kjempefint.

Pål Johannes Nes: En av de tingene jeg synes alltid er så spennende – eller interessant, er vel et mer riktig ord når vi er i Trondheim – det er jo de to parallelle barneprogrammene som foregår. Olavsfestdagene sitt barneprogram på den ene siden av veien, og Den katolske kirkes barneprogram på den andre siden, som kanskje viser litt hvor langt vi står fra hverandre i en del spørsmål. Der var det diskolys, og med oss var det høner.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det var høns og geiter. Det er jo en slager som går igjen hvert år, og det er jo kjempefint. Jeg var ikke så veldig involvert, var ikke så mye i barneprogrammet i år, men jeg hilste på hønsene og geitene. Det gjorde jeg. I år var det jo en annen attraksjon også, alle disse franske speiderne, som jo bidro veldig aktivt, har jeg inntrykk av, når det gjelder barneaktivitetene.

Pål Johannes Nes: Mangler vi noe sånt i Kirken i Norge? Speidere, et alternativ for barn og ungdom til det gode arbeidet NUK gjør?

Søster Anne Bente Hadland: Det har jo vært katolske speidere tidvis i Kirken i Norge, men så har det antakelig dødd ut med ildsjelene da, muligens. Men speiding har jo et visst nedslagsfelt fremdeles, og det hadde vært veldig fint å få det til hos oss, fordi det er jo også internasjonalt. Så man ville kanskje klare å samle folk på tvers av nasjonalgrupper og sånt.

Pål Johannes Nes: Det som slo meg i år enda sterkere enn i fjor: Hvor skal dette ende med alle folka? Det var tjukt av folk.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, jeg tenkte mitt, altså. Jeg tenkte at ja, ja, hvis dette bare skal fortsette å øke frem mot 2030 og 2031 og sånn, så må man jo simpelthen bare leie Lerkendal da. Det er jo ikke akkurat den samme flotte rammen som Nidarosdomen, men der er det i alle fall plass til folk.

Pål Johannes Nes: Både Stiklestad og domkirka begynner å nærme seg kapasitet. Det var kanskje plass til 100–150 til i Nidarosdomen?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, kanskje.

Pål Johannes Nes: Og så kom du igjen, og så hadde ikke du fått nok Olav. Du hadde ikke hatt barn som sang «Be for oss» i fem timer sammenhengende, så du var på’n igjen.

Søster Anne Bente Hadland: Nei, jeg hadde ikke det, så jeg tålte litt til. Jeg dro til Vatnås da på lørdag. Jeg hadde aldri vært der før. Jeg hadde heller aldri hørt om stedet før det kom opp som et pilegrimsted i biskop Fredriks Olavssatsing før 2030. Og jeg var med i fjor. Da var vi jo på Bønsnes, og det var jo et sted hvor Olav den hellige kanskje har vokst opp. Mens dette stedet er kjent for sin Olavskilde, og det er jo en Olavskilde som alltid har vært der, ikke sant, og som man har – unnskyld – som folk har valfartet til hele tiden, i førreformatorisk tid, men de fortsatte også etterpå. Og det er en liten trekirke på stedet. Den er riktignok etterreformatorisk, men man mener at det har stått en stavkirke der før. Og der er det også enkelte elementer fra middelalderen.

Selve kilden er jo hovedattraksjonen her, og det var jo en ganske bratt bakke rett opp i en skråning. Og der folk bare kom med krykker og stokker. Det var virkelig veldig betagende å se.

Pål Johannes Nes: Så slo det meg, når jeg så bildene, at det var ikke bare nordmenn som ville fare på Olavsvalfart?

Søster Anne Bente Hadland: Nei, absolutt ikke. Sørøst-Asia var veldig godt representert. Vietnam, Filippinene, kanskje også Sri Lanka, tror jeg. Og det var jo også andre land til stede, og mange menigheter. Da kom jo til og med en buss fra Bergen, faktisk. De hadde kjørt frem og tilbake på dagen, og det er jo en bragd i seg selv. Det er åtte timer i buss hver vei, det. Så det var ganske enestående.

Så var det jo da – ja, altså, biskop Fredrik ble jo stående faktisk og velsigne folk under hele foredraget. Lenge etter, tror jeg, at de første av oss hadde begynt å reise hjem. For det var veldig stor pågang, og det var jo sikkert stor pågang også fra folk som ønsket å gå til skrifte. Og det tilbudet fantes jo. Det var et tjuetalls prester til stede. Og så var det jo menigheten i Kongsberg, som Sigdal sokner til, som sto for kaffe og te og sånne ting. Så det var veldig hyggelig. Det var masse både kjente og ukjente fra de forskjelligste menigheter, altså.

Pål Johannes Nes: Nå hørte jeg biskop Fredrik si at neste år så skulle turen gå til et Olavssted på Vestlandet. Vi har vært så heldige at vi har snakket med en historiker som påstår at, ja, Hellige Olav må ha fart forbi Haramsøya. Hvis ikke hadde han aldri kommet seg til Trondheim. Tror du det er Haramsøya biskopen har tenkt å fylle?

Søster Anne Bente Hadland: Jeg kan jo tipse ham om det, men jeg har inntrykk av at det er Moster, altså. I Sunnhordland, ja.

Pål Johannes Nes: Og det er jo fint at disse valfartene også blir ikke bare sentrert rundt menighetene i Oslo.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det er det jo, absolutt. Det blir jo lettere tilgjengelig for andre igjen da. Nå oppfordret jo biskopen sterkt til at det skulle gå busser fra Øst-Norge også til Moster, så får vi se. Men det er jo en fin tur uansett, for Vestlandet byr jo på veldig mange fine ting og fine steder. Så det er bare å bruke et par dager ekstra, så får man både i pose og sekk, hvis man det ønsker.

Pål Johannes Nes: Vi er jo i en periode her der det er stor interesse for pilegrimsturer, for olsok, også internasjonalt. Tror du vi kan gjenetablere Nidaros og Trondheim til gamle høyder frem mot 2030?

Søster Anne Bente Hadland: Jeg tror jo at det er en voksende interesse for Nidaros som pilegrimsmål. Det har jo selvfølgelig noe med temperaturen å gjøre. Vi ser jo at vanlige turister også trekker nordover. Samtidig som pilegrimstradisjonen jo er blitt vekket til live på et ganske enestående vis. Jeg holdt på å si at det er vel en tredve års tid siden pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim ble åpnet.

Dette var jo et initiativ som ikke kom fra kirkene, men det kom fra en legmann, Eivind Luthen, og Kommunaldepartementet, rett og slett. Så de fikk jo åpnet, jobbet frem den gamle leden mellom Oslo og Nidaros, og siden har det jo bare fortsatt. Og jeg leste nettopp i dag, i anledning 800-årsjubileet for den hellige Frans av Assisi, så har man jo da også gravd frem gamle pilegrimsruter i Italia. Og du har Santiago de Compostela, hvor folk har gått pilegrim hele tiden, tror jeg, men jeg har inntrykk av at tallet er økende, altså. Overalt, faktisk. Og jeg er helt sikker på at det kommer til å øke enda mer i Norge.

Pål Johannes Nes: For det er jo masse som skjer nå, sant? Vi har jo jubileet i 2030, det store jubileet i 2031, og så slår vi til, som jeg og du har snakket litt om: Det er jo jammen meg et jubileum i 2033 også.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det har vi. Og det er jo, holdt jeg på å si, enda større. Det er jo 2000-årsjubileet for vår Herres død og oppstandelse. Så det er jo en … Nå vet jo ikke jeg hvordan det blir forberedt. 2000-årsjubileet for Jesu fødsel var jo en stor affære, men det var jo veldig godt forberedt. Altså, pave Johannes Paul II hadde jo øynene rettet mot det fra den dagen han ble valgt. Han programmerte jo tiden frem mot 2000 som en adventstid for hele Kirken, og hadde jo et opplegg på tre år de siste årene før 2000, viet henholdsvis Faderen og Den hellige ånd og Sønnen da. Og det var jo en gigantisk greie.

Også i Norge ble det veldig stort, fordi det her ble en stor økumenisk feiring som faktisk samlet hele det kirkelige spekteret, fra adventister og pinsevenner på én side til katolikker og ortodokse på en annen. Så det var en stor begivenhet, vil jeg si. Jeg var jo med på dette. Og jeg hadde gleden av å være med på det, vil jeg si, både når det gjaldt planleggingen av det økumeniske, men også gjennomføringen økumenisk, men også i Kirken lokalt, altså i vår kirke lokalt.

Pål Johannes Nes: Kan jubileet i 2030 legge litt av grunnlaget for hvordan 2033 blir?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, vi får se. Jeg håper jo det, at ikke folk er så utmattet av feiringen at de må ta en pause. Men det er jo klart at 2033 er noe helt annet. Olav er viktig nok, altså, bevare meg vel, og han lager historien og alt det der, men 2033 er jo … Altså, jeg håper jo at Roma er sitt ansvar bevisst og kommer med et opplegg som kan hjelpe oss og forberede oss til det jubileet.

Pål Johannes Nes: Vi leste i avisa at KrF vil invitere paven nå. Vi trenger ikke å ta så mye om det, om hva KrF vil, men det ble en diskusjon om 2030 og 31. «31», sa biskop Erik, «var det da det virkelig skjedde?» Kan du bare helt kort forklare oss forskjellen på hva vi feirer i 30 og 31?

Søster Anne Bente Hadland: Altså, i 2030 så feirer vi jo Olav den helliges martyrdød, og jeg vil jo si at det er den sentrale hendelsen. Men i 31 så ble han jo helligkåret. Og det er jo en stor begivenhet, det også, for oss som tror på helligkåringer og helgeners forbønn. Så det er jo to jubileer. Det er jo to tusenårsjubileer som begge er med på å befeste kristningen av Norge. Den hadde jo allerede funnet sted, lovverket var på plass, alt dette her, men det er på en måte – det befester det da. Det befestes da i 2030 og 2031.

Så det å snakke om hvilket år som er viktigst, det vet jeg ikke. Når det gjelder et pavebesøk, så ville det være veldig fint. Men jeg ville tro at det kanskje var litt vanskelig å få til i 2030, men jeg vet ikke. Det kommer jo an på pavens kalender, selvfølgelig. Men med tanke på hvor stor plass et pavebesøk vil ta i en sånn feiring, så vil jeg jo si at det kanskje ville være like greit om han kom i 2031 som i 2030. Men det er bare min synsing, altså. Jeg har ikke veldig sterke meninger om dette. Vi får se hva som er mulig, hva som blir mulig eventuelt.

Pål Johannes Nes: Ja, vi får håpe paven kommer. Det har vært mye snakk om når han var her sist. Fikk du oppleve det?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, jeg gjorde jo det. Jeg var på Akershus festning i messe og greier. Og ettersom jeg allerede var i kloster, så var jeg også med på møte med ordensfolk i St. Olav domkirke her i Oslo. Og det var jo storartet alt sammen. Da besøkte han jo Oslo, Trondheim og Tromsø, alle våre tre stift. Og de besøkene var selvfølgelig veldig forskjellige på de forskjellige stedene. Men det jeg husker best, og som gjorde størst inntrykk på meg, det var jo faktisk den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen, med biskop Kristen Kyrre Bremer, som holdt en aldeles nydelig tale. Og det var veldig sterkt og veldig … Ja, det gjorde bare veldig inntrykk. Jeg husker det fremdeles, altså.

Pål Johannes Nes: Og på selve olsokdagen så diskuterte vi når paven skulle komme og ikke komme, og så sjekket vi e-posten vår og katolsk.no. Så skal det jammen meg være en synode i OKB?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, biskop Fredrik starter jo friskt, det vil jeg si. Han har utlyst en, eller sammenkalt en, bispedømmesynode i OKB, som skal fullføres til 29. juli 2029. Der han vil innhente informasjon fra alle ulike grupper og menigheter og institusjoner i bispedømmet. For han viser jo til at det som finnes av pastoralplaner og sånne ting, er ganske gammelt, og at det kan være en fordel å tenke gjennom tingene på nytt og planlegge på nytt.

Nå har jo ikke vi hatt noen bispedømmesynode før. Sverige hadde en for veldig mange år siden. Det var da enda mens Hubertus Brandenburg var biskop i Sverige, så det begynner jo å bli en stund siden. Og det var den gangen en veldig god erfaring, tror jeg, for de som deltok og for hele stiftet. Så jeg håper – jeg har stor tro på at dette kan bli en god ting, altså. Det er jo en … Og så er jo biskop Fredrik såpass konkret og målrettet i det han gjør, at jeg tenker det blir – at oppgavene er veldig konkrete, de man skal diskutere og sånt.

Pål Johannes Nes: Det er vel ingen som hører fast på oss som tror at vi er overbegeistret for synoder generelt, men dette er litt en annen type. Grunnen til at jeg har vært skeptisk til synoden om synodalitet, det er jo det som hele tiden har vært et tilbakevendende spørsmål:

Søster Anne Bente Hadland: Hva er synodalitet for noe? Hva vil en synodal prosess? Hva innebærer en synodal prosess, og hva er formålet med dette? Og jeg hørte igjen på disse to samtalene som jeg hadde med biskop Fredrik på Søsterpodden, som er min sovende podkast. Men disse intervjuene ligger der fremdeles, og de er faktisk, om jeg skal si det selv, veldig gode, fordi biskop Fredrik er så forbilledlig klar. Det var to år siden vi gjorde de opptakene, eller tre. Det var mellom de to synodene i Roma. Og det er veldig, veldig avklarende hva en synode er, hva det ikke er, hva som kjennetegner den synodale prosessen.

Og der snakker han også om bispedømmesynoder, hva det er til forskjell fra bispesynoder, til forskjell fra synoder i Kirkens tidligste liv. Han skjelner mellom synoder og konsiler, ikke sant. Konsiler er på universelt nivå, og synodene er mer begrenset til et emne eller regionalt, lokalt nivå. Og bispesynoden, som er noe som Paul VI tok initiativ til etter Det annet Vatikankonsil, det var jo for å samle biskopene, for å rådføre seg med dem, slik at han selv på best mulig grunnlag kunne treffe avgjørelser.

Så det den gang pater Fredrik var veldig opptatt av også, det var jo å si at alt dette er jo rådgivende forsamlinger som kan komme med innspill, hvor alle får lov til å si sin mening. Men til syvende og sist er det da paven som velger hva han gjør med det som er kommet frem. En bispedømmesynode er, tror jeg, mye mer konkret rettet inn mot spesifikke arbeidsområder i bispedømmet, og jeg tror at det kan bli fruktbart, rett og slett.

Pål Johannes Nes: Vi så at Norges Unge Katolikker, de var opptatt av inkludering, at alle skulle få lov å si sin mening. Er det med en bispedømmesynode som med en pavelig synode, at til slutt, syvende og sist, så gir vi råd, så er det biskopen som bestemmer?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det er jo slik Kirken er strukturert. Det er jo Kirkens hierarkiske struktur, så den vil alltid være sånn. Men det forhindrer jo ikke at man får sagt sin mening. Og det som kan forvirre, eller skape litt forvirring i diskusjonen nå, i reaksjonene kanskje også, det er jo det at man har så mange ulike begreper om de samme tingene. Det vil si, man bruker begrepet synode om veldig mye forskjellig. Du har Den synodale vei i Tyskland, som ikke må forveksles med den synodale prosess i Roma, eller hva en bispedømmesynode er, eller hva en synode er i det hele tatt.

Bare hør på de to samtalene med biskop Fredrik, for da får man den historiske fremstillingen også, og det er veldig, veldig klart. Og så har du da … Jeg har tro på at en bispedømmesynode under biskop Fredriks ledelse kan bli veldig nyttig, altså. Det har jeg.

Pål Johannes Nes: Du sender jo meg, hver gang vi skal ha disse samtalene, litt sånn tema som vi skal snakke om. Vi skal jo snakke om et tema som jeg aldri trodde vi skulle snakke om: Søstre i USA som slipper å ta livet av folk.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det var jo din fremstilling av saken der, men du har jo for så vidt rett. Det var fire søsterordener i delstaten New York som saksøkte delstaten, rett og slett, fordi de ville ikke rette seg etter pålegg om å innføre eutanasi i deres pleieinstitusjoner. Og de har vunnet frem. Og det er jo en stor seier, faktisk. De slipper å tilby eutanasi. Så det er jo en veldig god gladsak, rett og slett.

For det er jo søstre i Frankrike som vurderer å legge ned 30 pleieinstitusjoner, faktisk, fordi de pålegges å tilby assistert selvmord eller eutanasi.

Pål Johannes Nes: Betyr det at assistert selvmord, eller hva vi enn skal kalle det, nå er tillatt i USA og i Frankrike, Canada?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, i Frankrike er det jo tillatt. I Canada i høyeste grad. Der har jo utviklingen gått forferdelig fort. Det er jo bare ti år siden de legaliserte det, og nå tilbys MAID, eller Medical Aid in Dying, som det heter, glatt til folk som har brukket ryggen eller trenger hjelpemidler resten av livet og sånt. Så det er jo skremmende, faktisk. Når det gjelder USA, så er jo det et spørsmål som tas opp i de ulike delstatene, tror jeg. De har jo litt ulik abortlovgivning også.

Pål Johannes Nes: Søster Anne Bente, en ting som Erika sa jeg skulle spørre deg om, men som jeg også lurer på: Vi ser nå i Spania at det utspiller seg en immigrasjonskrise, i mangel av et bedre ord. Vi satt med barna våre, og de så bilder av dette her. Og så spør de: Hva er det som skjer, og hva mener vi om det? Kan vi spørre deg?

Søster Anne Bente Hadland: Det er vanskelig å vite hva som skjer. Er dette regissert, eller er det … Altså, det virker jo ikke som en … Altså, det virker jo som dette er regissert på en eller annen måte. 60 000 mennesker legger liksom ikke på svøm i samme øyeblikk. Og hva som er hensikten med å shippe så mange mennesker over grensen på én gang, annet enn å skape kaos, det er det vanskelig å se for seg.

Og vanskeligheten her er jo, eller utfordringen her, det er jo at det finnes mennesker i denne verden som er på flukt, og som trenger å tas imot, og trenger å få prøvet et asyl, ikke sant. Men dette er jo ikke asylsøkere alle sammen. Altså, de kommer jo ikke – det er jo ikke flyktninger i den forstand, altså. Det er unge menn som kommer hovedsakelig. Kanskje for å søke lykken, kanskje er det helt andre ting bak, det vet jeg ikke. Det er vanskelig.

Og samtidig er det jo slik at det er jo mennesker i en – i hvert fall noen av dem sikkert – en nokså desperat situasjon, og de må jo få dekket sine mest elementære behov. Så det er jo en … Samtidig som de da, i dette tilfellet, har jo mange blitt sendt tilbake igjen.

Pål Johannes Nes: Jeg sa til – jeg tror det var til hun Erika – når jeg så dette her på Facebook, at det var folk som flømmet over, så sa jeg: «Dette her er bare fake. Det er ikke sant.» Jeg tok feil. Hva forteller det om mediebildet, når man på en måte ikke tror på ting lenger?

Søster Anne Bente Hadland: Nei, altså, for de som kan det da, så er det jo en forholdsvis enkel sak å fikse og trikse, både med bilder og lyd. Jeg er jo en sånn elendig amatør, så jeg vil aldri klare å få det til, så det er én ting. Men altså, det er klart, man blir jo skeptisk. Men her – samtidig så har man jo denne flyktningkrisen fra 2015 veldig friskt i minne, de fleste av oss. Og det var jo også horder av unge menn som kom over grensen. Og det var veldig lite flyktningfamilier, for å si det sånn.

Pål Johannes Nes: Jeg hørte på NRK, av alle ting, at de blir møtt av en mur, og den er bygd langt ut i sjøen. Jeg stusset litt på at vi også driver og bygger murer i Europa?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, altså, men det er jo noe med at man må ha en grensekontroll. Det må man jo ha. Altså, man kan jo ikke … Et land har rett til å beskytte sine grenser, og selvfølgelig skal man ta imot folk som trenger det. Det er jo helt åpenbart at vi har en forpliktelse til, men man må også kunne regulere trafikken på et vis.

Pål Johannes Nes: Noen som er gode på grensekontroll, det er kineserne. Der er det nye biskoper igjen?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, de spør jo ikke de. Det er veldig få, tror jeg, som vil flykte til Kina. Det er jo et eller annet med det. Ja, der er det to nye biskoper nå i løpet av den siste måneden, vel, som er blitt utnevnt. Altså utnevnelser som er blitt godkjent av Vatikanet, da, og hvor disse er blitt ordinert og innsatt i sine respektive embeter. Så det skjer under denne avtalen som Vatikanet og Kina har inngått i 2018, og som veldig få kjenner detaljene i.

Og det er jo en skikkelig sak, det der, fordi Kirken har jo absolutt interesse av å være på talefot med kinesiske myndigheter, med tanke på alle de katolikkene som finnes i landet. Men samtidig som det er en slags dialog da, på bakgrunn av denne avtalen som er inngått, så fortsetter jo kristenforfølgelsen, og forfølgelsen av andre religiøse minoriteter også. Så det har jo ikke akkurat gitt noen tilsynelatende gevinst da.

Men det er jo en komplisert – altså, Kina er jo veldig komplisert, vanskelig å forstå. Og en annullering av denne avtalen vil antakelig ikke føre til det gode, det heller. Så jeg vet ikke helt hva pave Leo har tenkt på. Men det later jo til at han er en mann som går litt sånn forsiktig frem. Han ønsker å vurdere, bli kjent med terrenget før han tar en avgjørelse, og det er nok klokt der også.

Pål Johannes Nes: Vi så, jeg vet ikke om du så det, men det antar jeg at du kanskje gjorde, det er spekulasjoner om at han skal reise til Ukraina. Hvor sannsynlig er noe sånt, tror du?

Søster Anne Bente Hadland: Jeg vet ikke. Nå i dag ble det jo bekreftet at han reiser til Sør-Amerika i november, og han skal til Frankrike i slutten av september. Så det kan jo være han får til et lite besøk i Ukraina også, men det vil jo bli en kjempeutfordring sikkerhetsmessig og sånt. Så jeg vet ikke.

Nå har jo han – altså, Gallagher, utenriksministeren i Vatikanet – han har jo vært der. Og likeledes Zuppi, som er en kardinal som har jobbet mye karitativt, har liksom sosialt arbeid og Caritas-felt i sin portefølje. Han har vært der flere ganger. Sånn at det kan jo være at det blir et besøk der også, men det blir jo i tilfelle … Jeg vet ikke hvordan de har tenkt å organisere det for at sikkerheten skal ivaretas, altså. Det vet jeg ikke.

Pål Johannes Nes: Vi må jo anta at det da kanskje ikke blir de store stadionmessene, og det blir av en annen karakter?

Søster Anne Bente Hadland: Ganske sikkert. Ganske sikkert ikke.

Pål Johannes Nes: Hva er siste nytt om reisen hans til Latin-Amerika? Reiser han til Peru?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det gjør han. Han reiser til Peru, Uruguay og Argentina. Det skal han i november.

Pål Johannes Nes: Og da kan vi vente oss en folkefest uten sidestykke?

Søster Anne Bente Hadland: Helt sikkert. Især når han kommer tilbake til Peru. Det er jo hans annet hjemland. Jeg husker jo, etter at han ble valgt, så ble det jo strid blant amerikanske og peruanske journalister i evigheten om hvem som eide ham mest. Det var jo litt sånn morsomt da, å være vitne til.

Pål Johannes Nes: Nei, det er bra, det er bra. Vi får se om han tar seg til USA, men der er det ikke kunngjort noe?

Søster Anne Bente Hadland: Nei, ikke i år, i hvert fall.

Pål Johannes Nes: Nei. Kardinal Marx, en av tilhengerne av den andre typen synode, Den synodale vei i Tyskland, han er i hardt vær?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, han har fått et kritisk brev fra 26 av prestene i bispedømmet München-Freising, hvor han er erkebiskop. Og de er skeptiske til et rundskriv som han har sendt ut, der han oppfordrer prester og pastoralt ansatte til å bruke et velsignelsesformular for velsignelse av homofile parforhold. Dette, sier de 26 prestene, overskrider jo det som Fiducia supplicans tillater. Og det går imot det Kirken sentralt, eller Kirkens lære, sier, faktisk, og også det som Vatikanet har presisert gjentatte ganger de senere par årene.

Så de skrev dette brevet i mai. De har ennå ikke fått svar. Men det er i alle fall en sak som har nådd overskriftene. Kardinal Marx var riktignok på besøk, eller hadde en privataudiens hos paven for ikke så lenge siden. Så det kan jo være at tingene blir sortert ut etter hvert, og at de får et svar. Men de sier altså det at de ønsker ikke å praktisere noe som bryter med Kirkens universelle lover. Og det har de påpekt da i sitt brev til erkebiskopen.

Pål Johannes Nes: Og da flømmer internett og sosiale medier over med spørsmålet: Hvordan kan han gjøre det sånn, når så blir SSPX ekskommunisert?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, altså, nå er det jo det at SSPX har ikke blitt ekskommunisert. De har sørget for det selv ved å ordinere biskoper uten pavelig mandat. Det er en veldig klar regel i kirkeretten. Det er jo det som de har brutt eklatant. De tok ikke imot noen utstrakt hånd. Så de har satt seg utenfor selv, rett og slett.

Når det gjelder kardinal Marx, så har han sendt ut denne henstillingen som er i strid med Kirkens lover og regler, men også helt i overensstemmelse med de anbefalingene som Den synodale vei i Tyskland har kommet med. Og det virker jo inkonsekvent, men han har ikke, ved å sende det ut, så har han ikke brutt en eksakt lov i kirkeretten, altså, eller regel eller paragraf i kirkeretten, så vidt jeg kan forstå. Så vidt jeg kan forstå.

Jeg er ikke kirkerettslærd, og hvis det er kirkerettslærde som hører på – det vet vi jo at det er – så får de jo bare fortelle meg det etterpå. For jeg har jo fått sånne reaksjoner før, og det er jeg veldig glad for. Så det er helt fint.

Men det er en litt annen situasjon. Og samtidig så er jo situasjonen i Tyskland den at Kirken er splittet, rett og slett. Det fortalte en tysk prest meg nå i sommer, som jeg møtte og fikk anledning til å snakke ganske lenge med. Men samtidig så er det ikke et sånn offisielt skisma. Altså, kirkelivet ruller og går videre, sakramentene feires, biskopene er i enhet med Roma, prestene stort sett i enhet med biskopene. Så vi får se hvordan det går, rett og slett.

Nå har jo tilhengerne av Den synodale vei i Tyskland – og der er det jo et flertall av biskopene også, faktisk, overraskende nok – de har jo blitt stoppet gang på gang av Roma når det gjelder etableringer av synodale råd, synodale forsamlinger, når det gjelder biskoper som har villet liksom dele ut litt av fullmaktene sine til lekfolk. Og de er blitt stoppet av Roma.

Den samme presten jeg snakket med, sa at de har jo et synodalt råd i det bispedømmet han tilhører også, men der hadde de jo bare blitt enige om at hovedformålet med synodaliteten i deres bispedømme var ett, og det var evangelisering. Og jeg mener, det er jo fint. Det er jo veldig bra. Altså, evangelisering er jo kjempesentralt.

Og det er jo litt av – og det var jo litt av det, det kan vi jo også si da – det kommer jo pave Frans til gode at han så jo også den synodale prosessen som han satte i gang i Kirken, som en måte å styrke de døpte, altså lekfolket, på. Lekfolket i Kirken, og styrke lekfolket i deres medansvar for evangeliseringen. Det var hovedprosjektet med hele synodaliteten. Og så har det jo da tatt veldig mange ulike retninger underveis, og vi får se hvor det ender. Nå ligger jo alt på pave Leos bord, og vi får jo se om det bare blir liggende der, og om det til slutt havner i en skuff, eller om dette er noe som føres videre på en eller annen måte. Det vet vi ikke.

Pål Johannes Nes: Oslo katolske bispedømme, de har ikke bare valfarter og synoder. De har jammen fått seg fire ungdomsprester, og vi ser nå litt mer hva de skal jobbe med. Et intervju med den gamle sognepresten i Vår Frue menighet, pater Khiem. Det er jo viktig for meg å koble alt til Ålesund, hvis jeg kan.

Søster Anne Bente Hadland: Ja, du klarer jo det veldig ofte. Nei, altså, pater Khiem, han er jo – og jeg kan jo koble det til Rogaland, ikke sant? Han har jo vokst opp utenfor Stavanger, så vi er jo nesten sambygdinger. Nei, men han er nå sogneprest i Arendal menighet, en veldig engasjert og flink prest. Han er intervjuet i Dagens – altså, i Dagen da – i hvert fall på nett. Det kommer sikkert i papirutgaven om noen dager eller noe sånt.

Men der snakker han om viktigheten av å få flere lokale ungdomsprester, å kunne svare på behovet fra ungdom som søker seg til Den katolske kirke. Og han forteller fra Arendal. Det er jo ikke noen veldig stor menighet akkurat, men han har et par som har kommet helt utenfra, og så har han noen som kommer tilbake igjen til troen etter å ha vært borte fra Kirken noen år, og en litt variert gruppe, altså.

Og det er veldig interessant. Et godt intervju. Det forklarer også litt av satsingsområdene til disse lokale ungdomsprestene. Men jeg går ut fra at de også skal prøve å samle de lokale katolske ungdommene og hjelpe dem til å holde fast ved Kirken.

Pål Johannes Nes: Og alle disse jubileene vi snakket om før, de vil jo bidra til et fokus. Er vi klare til å ta imot trossøkende nå? Har vi rutiner, har vi kapasitet, har vi nok kirke?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, vi må bare svare ja på det, og der vi ikke har plass, må vi skape det. Det er jo … Vi må bare gi rom for folk overalt, og også prøve da å mobilisere flest mulig av våre egne trosfeller til å være oppmerksomme på de nye som kommer, snakke med dem, bygge – altså, knytte kontakter, være litt obs på folk omkring seg, altså.

Og det var for øvrig, apropos det, det var jo en erfaring fra Vatnås også. På et tidspunkt så ble søster Ane-Elisabeth og jeg – hun er jo også et foretaksomt menneske – vi bestemte oss bare for å være rekkverk og køordnere oppe ved Kilden, Olavskilden på Vatnås, for det var nokså kaotisk da vi kom dit opp. Og da måtte vi jo altså si til folk: «Vær litt oppmerksomme på hverandre», fordi folk måtte ha hjelp både opp og ned. Men mange var så opptatt av mobiltelefonen sin at de så ikke de som strevde med å komme seg ned 30 centimeter fra dem, altså.

Og det, det slo meg som en – der har vi noe å lære. Vi må rett og slett bli oppmerksomme på hverandre. Og der er Kirken et veldig godt sted. Vær oppmerksom på folk dere ikke har sett før. Ta imot dem. Snakk med dem. Prøv å etablere kontakt, og bidra med det dere kan bidra med. Alle som går i Kirken og har gått der noen år, har gjort seg erfaringer med bønn, med skriftemål, med katolsk familieliv. Del med dere.

Pål Johannes Nes: Nå skal jeg si noen ord som jeg trodde jeg ikke kom til å si på Notert, men all ære til Den norske kirke. Apropos dette med mobiltelefoner: Jeg vet ikke om du la merke til det i Nidarosdomen, men et kvarter før høymessen begynte, så innførte de mobilforbud. Det var ikke lov å ta bilder. Hvis du – selv om du var akkreditert fotograf – reiste deg opp og skulle ta et bilde, så tok det ikke mer enn et par sekunder før det kom en vakt og sa at jeg måtte legge fra meg mobilen. Jeg pekte på kameraene og sa det at jeg har seks videokameraer her, så et bilde til eller fra har vel ikke noe å si. Men det var et voldsomt fokus på å legge vekk mobilen der. Der har vi vel noe å lære av, tror vi det?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, jo, det tror jeg absolutt vi har. Det var veldig mange mobilkameraer oppe på Vatnås også. Men det er jo det på – og i alle våre valfartssteder, overalt, ikke sant? Altså, vi har jo folk … Og ikke minst når det var snakk om å bli tatt bilder ved Kilden. Det var jo et helt prosjekt, altså. Men jeg forstår det jo på en måte. Vi er så vant til å dokumentere alt vi gjør.

Men jeg er helt enig i at kirkerommet i hvert fall bør være fritt for mobiltelefoner, det synes jeg. Men jeg må jo si, jeg ser jo av og til på sånne messer fra utlandet og også fra Roma, pavemesser og sånt, hvor prestene driver og fotograferer i stor stil. Det synes jeg også er litt spesielt, altså. Jeg synes det, under messene.

Pål Johannes Nes: Det er den store fordelen med pilegrimstur til Selja. Der er det ikke mobildekning, så da kan ikke du oppdatere Instagram-kontoen. Et siste tema, søster Anne Bente, fra den store verden, som gikk meg litt hus forbi: Vatikanet har fått ny grunnlov?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, det høres jo voldsommere ut enn det er. Altså, skulle vi få ny grunnlov, så ville vi jo måtte ta mange runder i Stortinget og sånt. Men her er det snakk om en oppdatering. Altså, å oppdatere regelverket eller lovgivningen i forhold til beslutninger som allerede er tatt.

Pave Frans tok jo veldig mange avgjørelser, veldig mange gode avgjørelser, vil jeg også si, men uten at lovverket fulgte med, på en måte. Det var jo en slags karismatisk lederskap, dette her, som … Og jeg tror ikke pave Frans var så veldig interessert i kirkerett, men det er jo pave Leo. Han er jo kirkerettslærd. Så han driver og fikser og ordner litt her, og oppdaterer ting, rett og slett. Så det er det det dreier seg om.

Altså, for eksempel så åpnet pave Frans for at en kvinne kunne være president for Vatikanstaten. Altså, som har med – ja, altså, ikke statsoverhodet, men mer den, hva skal vi si, praktiske siden av å være en stat da, egen liten stat. Men det er jo nå kommet inn i lovverket at man kan ha lekfolk der. Og dette er jo en ordenssøster, men hun er jo lekfolk, hun også, ifølge kirkeretten. Så sånne ting. Det må ikke være en kardinal, for eksempel, og det var det jo før. Sånne ting innebærer denne lovendringen, eller oppdateringen da.

Pål Johannes Nes: Før du tar et par uker velfortjent ferie på hytta: Hvem er det av de kanskje hellige vi skal bli kjent med denne uka?

Søster Anne Bente Hadland: Det er en amerikansk kvinne som døde i 1948. Rhoda Wise heter hun. Legkvinne. Hun var husmor. Hun var mystiker og visjonær. Hun hadde visjoner både av Jesus og av Thérèse av Lisieux. Hun var opprinnelig protestant, men ble lagt inn på sykehus på grunn av en magesvulst, og hadde noen sår som ikke lot seg lege. Og på sykehuset, som var et katolsk sykehus, så ble hun veldig inspirert av søstrenes forbilde.

Og hun konverterte, og etter hvert så ble hun helbredet, rett og slett overnaturlig helbredet, både av magekreften og av disse uhelbredelige sårene. Og det var jo også mennesker som oppsøkte henne, som hun ba sammen med, som opplevde å bli helbredet. Og en av dem er jo faktisk Moder Angelica, EWTNs grunnlegger. Og de ble jo venner, faktisk, for resten av livet.

Så hun, Rhoda Wise, hun ble altså – hun fikk altså åndelige gaver som det er de færreste forunt. Hun hadde blant annet også stigmata. I to og et halvt år fikk hun Jesu sårmerker på kroppen, på hendene og føttene, til syne i et par timer hver dag, i to og et halvt år. Så det er også oppsiktsvekkende. Og folk rapporterer om veldig mange mirakler og veldig mange uforklarlige helbredelser gjennom hennes forbønn, både mens hun var i live og etter hennes død.

Så nå er hennes sak kommet dit hen at positio, som det kalles, altså den dokumentasjonen som er samlet inn lokalt, er gått til Roma. Og så skal Roma da vurdere holdbarheten i den dokumentasjonen og si om hun blir ærverdig. Altså, nå er hun en Guds tjener fordi prosessen er satt i gang. Og så vil man da se om hun blir ærverdig, og da trengs det minst ett mirakel til før hun blir saligkåret.

Pål Johannes Nes: Vi fikk et spørsmål om det, søster Anne Bente: Når du skal ha dette andre mirakelet, må det skje etter det første?

Søster Anne Bente Hadland: Det har jeg forstått at det er sånn, ja.

Pål Johannes Nes: Ja. Så da kan vi både be om hennes hjelp, og, som vi har gjort her, Sigrid sin hjelp, selv om det fremdeles høres litt rart ut å si. Du skal på hytta?

Søster Anne Bente Hadland: Ja, jeg skal det. Det varer et par uker. Deilig, det. Stille og rolig og frisk luft, og veldig bra.

Pål Johannes Nes: Ja, det unner vi deg. Hvis verden står til september, så kommer vel ikke Notert før du er tilbake igjen?

Søster Anne Bente Hadland: Det var intensjonen, med mindre det smeller et sted, altså. Men vi satser på at det blir fredelig på alle bauger og kanter.

Pål Johannes Nes: Jeg håper ikke vi sitter her om en veke eller to og sier: «Søster Anne Bente, der tok du jammen feil.» Vi håper på en rolig august. Paven er på ferie og har litt rolige dager internt i Roma. Søster Anne Bente skal på en utflukt og skrive foredrag. Vi i EWTN holder på med saker. De vanlige programmene våre starter etter hvert nå opp igjen.

Historier fra Maram er tilbake igjen i midten av august. Du kan se det nye nettstedet vårt, maram.no, der du både kan kle på far i huset finstasen og kjøre en traktor. Eli, nesten hellig, kommer om ikke så lenge. Og pater Arne Marcos katekeser er tilbake igjen i midten av august.

Søster Anne Bente, takk for at du var med. God ferie.