Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Pål Johannes Nes:
Velkommen til en ny episode av Notert med søster Anne Bente Hadland og meg, Pål Johannes Nes. I dag skal vi innom temaer som USA, tillit, kall – og kampen for livet. Velkommen, søster Anne Bente!

Vi har vært litt fra hverandre en stund, og jeg har vært ute og reist. For dem som ser at jeg ikke er barbert: Takk til våre venner i SAS som rotet bort barbermaskinen min – dagens lille reklamesnutt. Skal vi hoppe i det, søster Anne Bente?

Sr. Anne Bente:
La oss gjøre det.

Pål:
I USA har det skjedd mye. Vi skal ikke bruke for mye tid på alt, men vi ser en stadig sterkere polarisering – en utvikling som også er på vei inn i Norge. Hva tenker du om det vi har sett de siste dagene?

Sr. Anne Bente:
Jeg er veldig overrasket over noe av det som har skjedd. Jeg er ingen spesialist på USA – det har jeg gitt opp å forstå for lenge siden – men jeg registrerte at en mann jeg aldri hadde hørt om, Charlie Kirk, plutselig dukket opp i feeden på X (tidligere Twitter) og var «overalt». Jeg fulgte også norsk presse, som hadde et enormt sprik i presentasjonen av ham: Hvem han var, og hva han sto for. Det gjør det vanskelig å orientere seg.

Han står for en del ting jeg kan assosiere meg med, og noe jeg tar stor avstand fra. Uansett er det et faktum at han ble drept i det offentlige rom, der han selv hadde åpnet for diskusjon om kontroversielle temaer. Det er i seg selv positivt at han inviterte til uenighetsfellesskap – det er god bruk av ytringsfriheten, og noe vi trenger for å bygge demokrati.

Interessant er også den enorme interessen etter dødsfallet – og for det han sto for. Jeg leste at følgerne hans på TikTok skal ha økt fra rundt 1,5 millioner til 12 millioner i løpet av kort tid. Hva det er et symptom på, vet jeg ikke, men vi ser en enormt polarisert virkelighet i USA – og noe av dette gjenspeiler seg også hos oss, hvis man leser både redaktørstyrte medier og sosiale medier.

Pål:
Et problem nå er at redaktørstyrte medier forteller én historie, mens bloggere og andre kanaler forteller en helt annen. Jeg så at noe som kaller seg Foreningen for alternative medier skulle ha minnemarkering i Oslo. Er det vanskelig å vite hva man skal forholde seg til?

Sr. Anne Bente:
Ja. Foreningen for alternative medier dukket plutselig opp – kanskje har de eksistert lenge uten at jeg har fått det med meg. Det er uansett vanskelig å vite hvem som står bak, hva de egentlig står for, og hvilken agenda de ønsker å fremme. Det gjelder mediene generelt: Man må lese bredt og kritisk. Det er nødvendig.

Pål:
Vi har lagt bak oss det jeg vil kalle en «barnehage»-dekning av valget – kjøttkaker og bloggere fikk dominere hele valgkampen. Har vi en fullstendig endring i mediebildet nå?

Sr. Anne Bente:
Vi har i hvert fall et mediebilde der sosiale medier tar stor plass. Jeg har forstått at ganske mange unge i Norge har fulgt med på Charlie Kirk. Plutselig blir et navn verdenskjent. Det er flere enn redaktørstyrte medier som setter dagsorden: influensere og aktører fra ulike fagfelt søker å påvirke debatten og løfte sine saker. Algoritmene spiller også inn – treffer du «feil målgruppe», får du ikke noe opp; jeg er antagelig både for gammel og i feil målgruppe.

Pål:
Eller kanskje du er det amerikanerne ville kalle «venstreradikal»?

Sr. Anne Bente:
Hehe – i USA skal det ikke mye til.

Pål:
Har vi et tillitsproblem i samfunnet?

Sr. Anne Bente:
Kanskje. Når folk ikke lytter til hverandre, ikke går i reell diskusjon, men holder seg i sine egne grupper og utveksler meninger med likesinnede, svekkes tilliten – og konfliktnivået øker.

Pål:
Vi hadde nylig en kommentar hos oss som skilte mellom hat og hatprat. Trenger vi en slik påminnelse nå?

Sr. Anne Bente:
Absolutt. Vi trenger edruelige røster i offentligheten.

Pål:
En indirekte oppfordring til våre to biskoper også?

Sr. Anne Bente:
Absolutt.

Pål:
I forbindelse med drapet og en nasjonalistisk marsj – denne gangen i England – har det eksplodert med AI-genererte falske videoer. Noen har rapportert om 50 000 deltakere i London, andre om 3,5 millioner. Hvordan kan forskjellene bli så store?

Sr. Anne Bente:
Hvorfor det er mulig, vet jeg ikke. Jeg har sett noen av videoene – de er tydelig falske: identiske, nystrøkne flagg jevnt fordelt i massen, og andre tegn på manipulasjon. Men det er ikke alltid lett å se.

Pål:
Det skal være begravelse på lørdag. USAs president har annonsert at han vil tale. Kan vi forvente opptøyer?

Sr. Anne Bente:
Jeg håper ikke det. Noe av det gode i situasjonen så langt er at det ikke ble opptøyer i etterkant av drapet. Folk samlet seg i bønn, både utendørs og i kirker. Det gjorde godt. Vi så ingen brente biler eller veltede benkerader i restauranter. Det står i kontrast til opptøyene etter drapet på George Floyd.

Pål:
Vi gjør et av de største hoppene vi har gjort i Notert – fra drap i USA til Søsterådet. Vi så på Facebook at Søsterådet nettopp har vært samlet. Først: Hva er Søsterådet?

Sr. Anne Bente:
Søsterådet er et nasjonalt organ for ordenssøstre i Norge. Medlemmene er priorinner i hvert hus – eller en representant hvis priorinnen ikke kan komme. Det som skjedde nå på lørdag, var Søsterådet i OKB (Oslo katolske bispedømme) – altså at biskop Fredrik hadde bedt om et møte med priorinnene fra de ulike ordenshusene.

Søstrene på Hønefoss pleier å invitere alle søstre dit én gang i året, på sensommeren, til bønn, måltid og hyggelig samvær. I år ble dette kombinert med biskopens besøk. De som var på Hønefoss, var priorinner/representanter fra ordenshusene i OKB – i tillegg til de søstrene som ønsket å delta.

Biskopen orienterte om reformen av kurien i Akersveien, planene for bispedømmet fremover, og hva han vil legge vekt på. Han snakket også om oppgavene til de biskoppelige vikarene og om kallssituasjonen i bispedømmet.

Pål:
Søstrene havner ofte i bakgrunnen når fokuset blir på prestene. Hvordan står det til med kall – for søstre i OKB og i Norge generelt?

Sr. Anne Bente:
Det er ingen stor tilstrømming av ordenskandidater. Det finnes noen få unntak, men bildet er det samme for mannlige ordener. De kallene som har kommet i OKB de siste årene, har hovedsakelig vært kandidater til prestedømmet som stiftsprester (sekularprester), ikke ordensprester. Ordenshusene merker mangel på interesse og rekruttering. Noen kvinner som har søkt kloster, har reist til utlandet – ofte til mer tradisjonelle ordener.

Pål:
Du har vokst opp i en familie som har fostret et kall. Hva er «hemmeligheten» for å få en nonne?

Sr. Anne Bente:
Hemligheten er at Gud kan det – og at man er mottakelig for å lytte. Jeg opplevde at vår Herre var insisterende over tid; jeg hadde ikke noe annet valg enn å gi klosterlivet en sjanse. Man må være lydhør. Troen var en naturlig del av hverdagen i min familie – bønn, kirkegang og feiring av høytider. For det er jeg veldig takknemlig.

Pål:
Må det sterke familier til for å fostre flere kall?

Sr. Anne Bente:
Ikke nødvendigvis. Gud velger hvem han vil. Jeg har nylig vært i kontakt med yngre kvinner interessert i klosterkall som ikke har vokst opp i katolske familier. Samtidig skader det ikke med en solid trosbakgrunn hjemme – det er mye å lære i klosteret, og det grunnleggende i troslivet bør helst være på plass.

Pål:
Hvis noen lurer på om de har et klosterkall – hva gjør de?

Sr. Anne Bente:
Ta kontakt med en søster – gjerne den første og beste du finner, eller via nettet. Klostrene tar imot for kortere eller lengre opphold for å prøve kallet og skjelne. Hvis tanken blir ved over tid, bør man gjøre mer. Prøvetiden i klostre er lang – minst 5–6 år.

Pål:
Katolsk.no rapporterer at Oslo katolske bispedømme opplever stor pågang av kall og utvider med et eget kallsteam. Hva er det – og er det vanlig?

Sr. Anne Bente:
I større bispedømmer har man ofte egne kallsdirektorer. I OKB har biskop Fredrik nå oppnevnt et kallsteam som, slik jeg forstår det, skal avlaste presteseminaret. Kallsarbeidet har ligget under rektor ved seminaret; nå fordeles det bredere. Det er fornuftig.

Pål:
Da jeg så det, tenkte jeg på søstre og ordensfolk. Men det er vel ikke bispedømmets ansvar?

Sr. Anne Bente:
Riktig. De fleste ordenshus i Norge har tilknytning til internasjonale ordensfamilier. Kallsarbeidet for søstre må ordenshusene selv ta initiativ til. Vanligvis har hvert hus en søster (eller bror) som tar imot interesserte.

Pål:
Jeg har fått et spørsmål om Kina. Hva er det egentlig som skjer der?

Sr. Anne Bente:
Kina er et land der kristne og andre troende forfølges. Under Xi Jinping er grepet om kirker og trosamfunn ytterligere strammet inn. Myndighetene avviser utenlandsk styring av trossamfunn, noe som spesielt rammer Den katolske kirke, siden Vatikanet normalt utnevner biskoper.

Historisk har man hatt to katolske «kirker» i Kina: en undergrunnskirke lojal mot Roma, og en offisiell patriotisk kirke styrt av regimet. I 2018 inngikk Vatikanet en avtale med Kina om blant annet utnevnelser av biskoper – Beijing kunne foreslå kandidater, Vatikanet skulle godkjenne. Avtalen er fornyet flere ganger, senest i oktober i fjor. Likevel opptrer kinesiske myndigheter ofte ensidig. Undergrunnskirken finnes fortsatt, men i liten grad som offentlig struktur. Håpet var å forene de to – det har gått svært dårlig.

Den såkalte siniseringsprosessen innebærer ikke bare statlig kontroll og overvåkning: kors fjernes, kirketårn rives, bilder av presidenten settes opp, Bibelen «omskrives», og barn under 18 nektes adgang til gudstjenester. Vatikanet har svelget mye for å holde avtalen. Vi vet også om prester og biskoper som sitter fengslet, i husarrest eller bare har forsvunnet.

Dialogen foregår i hovedsak bak lukkede dører. Om en forsiktig linje vil føre til bedring, vet ingen.

Pål:
Drepes folk for troen i Kina?

Sr. Anne Bente:
Folk forsvinner. Om de blir drept, vet vi ofte ikke. Det gjelder ikke bare kristne, men også muslimer. Kritikken mot Kina har vært relativt mild fra vestlig hold, trolig av handelspolitiske grunner.

Pål:
Biskoper som er utnevnt av kinesiske myndigheter – har de apostolisk suksesjon?

Sr. Anne Bente:
Ja, når Vatikanet aksepterer dem, sikres apostolisk suksesjon gjennom gyldig bispevielse – det forutsetter biskoper i kommunion med Roma ved ordinasjonen.

Pål:
To land som – utrolig nok – ofte har et sammenfallende syn på menneskeverdet med Kina, er Storbritannia og Canada. De fortsetter sin innbitte kamp mot livet. Vi kunne lese i Catholic News Agency i dag om overdødelighet blant sårbare grupper som følge av assistert selvmord. Hva tenker du?

Sr. Anne Bente:
I Canada ble MAiD (Medical Assistance in Dying) lovlig i 2016, og bruken har økt voldsomt. Faren med slike lover er at presset mot sårbare grupper øker. I England har grupper for funksjonshemmede protestert mot legalisering av assistert selvmord fordi de frykter et samfunnsmessig press. Vi ser at gruppene som omfattes av ordningene, blir stadig flere: ikke bare alvorlig fysisk syke, men også psykisk syke – mennesker som egentlig trenger helt annen hjelp. Der palliativ behandling er god, ber mange ikke om å dø. Når tilbudet likevel gis ved for eksempel anoreksi eller andre psykiske lidelser, går det raskt i feil retning. Dette er skråplan-effekten i praksis.

Pål:
Dette nærmer seg også Norge. SV ønsker «fri abort helt frem til fødsel», hevder noen; FrP har åpnet for dødshjelp. Hva er i ferd med å skje?

Sr. Anne Bente:
SV har sluttet seg til WHO-språk som i praksis fjerner tidsgrenser som hindringer for abort. Det åpner indirekte for abort helt til fødsel – noe de fleste opplever som uhyrlig, men som vi vet har forekommet i USA. FrP vil ha assistert selvmord i frihetens navn. Konsekvensene er store – også holdningsmessig: Når du tillater å ta liv, blir det «riktig», fordi det er lovlig. Vi legaliserer ikke narkotika for ikke å normalisere det; tilsvarende undergraves respekten for menneskelivet når abort utvides, og når dødshjelp kommer på trappene. Det rammer gradvis flere sårbare. Selektive aborter er ett eksempel: Foreldre som venter barn med Downs syndrom, får rutinemessig tilbud om abort. Da svekkes synet på menneskets ukrenkelige verdi.

Pål:
Pave Frans var tydelig i slike spørsmål. Vet vi noe om hvor pave Leo står?

Sr. Anne Bente:
Jeg har sett ham på video fra tiden som biskop i Peru, i en Marsj for livet, med et flammende innlegg. Han står solid på Kirkens lære. Han er en Kirkens mann. Jeg tror vi kan være trygge på at han står for det katolske.

Pål:
På lørdag kan dere følge March for Life fra både Berlin og Köln på EWTN. Er det noe vi snart kan få i Norge også?

Sr. Anne Bente:
Kanskje. Dersom presset for å utvide abortgrensen og åpne for dødshjelp øker, kan grunnlaget være der. Viktigst er likevel ikke å marsjere, men å hjelpe: støtte kvinner i vanskelige situasjoner til å bære fram barnet; hjelpe enslige mødre praktisk – barnepass osv. – slik at de ser at det er mulig å bære fram det nye livet.

Pål:
Det har versert videoer om pave Leo, møter med p. James Martin SJ og uttalelser om LGBTQ-personer. Står han trygt med Kirken der også?

Sr. Anne Bente:
Han har uttalt seg klart, senest i et intervju med Elise Ann Allen i Crux. (Intervjuet publiseres på spansk i dag, 18. september; engelsk versjon kommer senere.) Han sier som pave Frans: Alle er Guds barn, og Kirken er åpen for å ta imot alle – for å høre Guds ord og rette livet etter det. Han er imot godkjenning av homofile forbindelser, og han understreker nødvendigheten av å styrke ekteskapet mellom mann og kvinne og familien. Ingen er utestengt fra Kirken – men vi kommer på Kirkens premisser. Det gjelder oss alle. Derfor har vi skriftemålet, og derfor kaller Herren oss til omvendelse: «Gå bort og synd ikke mer.»

Pål:
Vi må alle erkjenne synden og søke hellighet.

Sr. Anne Bente:
Ja. Hellighet er målet for kristenlivet. En alvorlig synd kan noen ganger bli vendepunktet som fører et menneske inn på rett vei, mens den som «småsynder» kan bli hengende fast. En edru samvittighetsransakelse – gjerne hver kveld – og regelmessig skriftemål er en god vei til å bli bedre kjent med seg selv, med Gud og Guds barmhjertighet.

Pål:
For dem som vil høre mer om skriftemålet: Det er tema i lørdagens episode av Skriften og Tradisjonen på EWTN Norge. Til slutt – vi gjør det litt kort i dag fordi jeg er småforkjølet – men du jobber på. Hva kan vi vente oss i den skriftlige versjonen av Notert?

Sr. Anne Bente:
Vi skriver om Caritas Tromsø og Svalbard, som har fått nye lokaler i Tromsø. Høstaksjonen til Caritas er i gang – den oppfordrer vi alle til å støtte. Det har vært prestemøte i Nord-Norge, i vakre Storfjord i Lofoten, og neste uke er det prestemøte på Mariaholm for OKBs prester – det blir første gang med biskop Fredrik i førersetet. Programmet for festuken i Stavanger er klart, når byen skal ta imot en relikvie. Det er også kommet et nytt katolsk kapell i Gudbrandsdalen: Vår Frue av Gudbrandsdalen.

Vi merker også stor tilstrømning av unge til kirkene i USA – og tegn til bedring i Østerrike, der utviklingen lenge har vært negativ. Det samme ser vi i troskurs rundt omkring. Pater Arne har stor oppslutning om sitt kurs i tro og tradisjon – mange yngre lytter.

Pål:
Det syns vi er gledelig. Rundt 2 500 følger kurset hver uke, og nesten 80 % er menn under 44 år. Vi har ventet på disse unge mennene – og nå kommer de.

Sr. Anne Bente:
Biskop Fredrik sa på lørdag at vi ser en avslutning på en tendens – eller begynnelsen på noe. Det viktigste er at vi som fellesskap – menigheter og klostre – tar imot dem og går sammen inn i troen, mot Gud, helligheten og Guds rike.

Pål:
La meg også legge til: Mandag kl. 19 holder Kateketisk senter digital samling for kateketer. Jeg skal blant annet fortelle om mine opplevelser i Roma – og om hvorfor nå er tiden for håp: Vi har ny biskop, vår første katolske superstjerne i Trondheim, og en pave som snakker både engelsk og spansk. Hva mer kan vi be om?

Sr. Anne Bente:
At vi lar nåden virke i våre egne liv. La oss begynne der.

Pål:
Forutsetningene er i alle fall på plass. Takk for i dag, søster Anne Bente. Vi er tilbake neste uke – da forhåpentlig uten forkjølelse – så vi kan snakke litt lenger. Inntil da: God helg, og husk å lese Notert på EWTN.no fredag morgen.