Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Notert spesial: Den hellige Svithun vender tilbake til Stavanger

Pål Johannes Nes:
Hei, og velkommen til en ny episode av Notert – eller rettere sagt en spesialutgave av Notert – med søster Anne Bente Hadland og meg, Pål Johannes Nes. Lørdag 16. august sendte St. Svithun menighet i Stavanger ut en pressemelding. Søster Anne Bente, det er ikke ofte Den katolske kirke i Norge sender pressemeldinger, og at en menighet gjør det, kan jeg knapt huske. Hva er det som har skjedd?

Sr. Anne Bente Hadland:
Det er ikke rart at de gjør det denne gangen. St. Svithun menighet i Stavanger blir eier av den eneste kjente Svithun-relikvien i verden. Relikvien skal installeres i kirken ved menighetens egen feiring i oktober, i forbindelse med byens og domkirkens 900‑årsmarkering. Dette er en stor begivenhet. Den hellige Svithun har ikke «vært» i Stavanger på 500 år – nå kommer han tilbake.

Pål:
Før vi snakker om Svithuns «gjenkomst»: For dem som ikke er katolikker og synes relikvier er vanskelig – hva er en relikvie?

Sr. Anne Bente:
En relikvie er en gjenstand knyttet til en helgen, som oftest en del av kroppen – typisk ben. I en katolsk sammenheng er dette levninger av et menneske som Kirken ærer som hellig. Det finnes ulike grader av relikvier, men de viktigste er legemsrelikvier. I dette tilfellet dreier det seg om en liten del av Svithuns kranium.

Pål:
Jeg merker meg at du nevnte hår som relikvie – det tar jeg med meg. Du har vært del av prosessen. Kan du fortelle litt om «jakten på den hellige Svithun»?

Sr. Anne Bente:
Historien begynte vinteren 2023. En komité arbeidet med St. Svithun menighets bidrag til jubileet for Stavanger domkirke – som i middelalderen var viet den hellige Svithun – og byens 900-årsjubileum. Et ungt medlem i menigheten, Markus Sæles Hammersberg, leste i en bok (utgitt på Oxford University Press) om Svithun-relikvien: hvordan den hadde vært i Winchester – Svithuns by – og senere blitt brakt til Évreux i Frankrike i middelalderen. Der oppsto det også en Svithun-kult som etter hvert døde ut. Under den franske revolusjonen ble relikvien skjult og bevart.

I Norge vet vi at biskop Reinald kom fra området rundt Winchester. Når Stavanger fikk Svithun som byens vernehelgen, antar vi at en relikvie ble brakt hit, for menigheter har tradisjonelt relikvier murt inn i alteret. Ved reformasjonen forsvant relikvier og helgengraver fra kirkene. Under utgravning og restaurering av Stavanger domkirke har man funnet fragmenter som kan ha stammet fra relikviarier – disse er i dag på Arkeologisk museum – men vi vet ikke hvem levningene tilhørte.

Markus fant altså kilden som dokumenterte en eksisterende Svithun-relikvie i Évreux katedral. Pater Paul Brattbak i Stavanger tok kontakt med biskop Bernt Eidsvig, som igjen kontaktet biskopen i Évreux. Sr. Mette Andresen hjalp til – ikke bare fordi hun er franskkjent, men også fordi hun kjente den daværende biskopen i Évreux. Det ble sendt høflige henvendelser, og vi fikk høflige svar – uten fremdrift. Etter hvert begynte vi å ringe. Vi sa at franskmenn vanligvis har ferie i august, så vi trengte svar før august hvis relikvien skulle komme i tide til oktober.

Pål:
Og hva skjedde?

Sr. Anne Bente:
30. juli kom svaret – formelt brev, undertegnet av rette vedkommende i katedralen og vitner som var til stede da relikvien ble hentet fra magasinet. En kirurg bekreftet at det gjaldt kraniebein. Brevet bekreftet at relikvien blir gitt til biskop Fredrik Hansen av Oslo katolske bispedømme, som så formelt overdrar den til St. Svithun menighet i Stavanger. Det var dette som ble bekjentgjort lørdag – helt enestående og fantastisk. Det blir høymesse og høytidelig feiring med biskop Fredrik lørdag 11. oktober. Jeg regner med at Schola Solensis (lokalt gregoriansk kor) bidrar. En av arkeologene ved Arkeologisk museum synger der og har, sammen med koret, vært med på å gjenfinne og sette sammen Svithun-sekvensen fra middelalderen. Den er vakker og blir naturligvis sunget. Helgen blir fylt med foredrag, samtaler og festlig samvær – en helg i den hellige Svithuns tegn.

Pål:
Stavanger har feiret i åtte–ni måneder allerede, og så kommer Den katolske kirke – ved pater Paul og biskop Fredrik – og stjeler showet i det sekulære opplegget?

Sr. Anne Bente (smiler):
Noen kan kanskje mene det. Jeg synes det er fantastisk. Vi spøkte om «brev‑terror» som ble til «telefon‑terror» – og det virket.

Pål:
Mother Angelica sa: «Gjør det latterlig, så kan Gud gjøre det umulige mulig.» Vet vi med sikkerhet at dette faktisk er den hellige Svithun?

Sr. Anne Bente:
Ja. Dokumentasjonen som følger relikvien, bekrefter det. Forskningen underbygger historien om hvordan relikvien kom til Évreux – og nå til Stavanger. Det var på et tidspunkt snakk om hvorvidt Winchester kunne være interessert i den, men av hensyn til ulik relikvitradisjon lot man det ligge. Ifølge Markus finnes det fem katolske menigheter utenfor England som bærer Svithuns navn – Stavanger er den eldste av dem. Det er derfor rimelig at Stavanger får relikvien.

Pål:
I middelalderen hadde man kostbare relikviarier. I Oslo ærer vi «Olavs arm». Hva gjør dere i St. Svithun?

Sr. Anne Bente:
Først må vi finne en verdig og sikker måte å vise og beskytte relikvien på. Det blir en foreløpig løsning i oktober. Pater Paul gjør i stand et alter, og så ser vi hvordan den endelige utformingen blir. Det skal være verdig, synlig og sikkert.

Pål:
Hvor viktig er dette for Stavanger – også utover Den katolske kirke?

Sr. Anne Bente:
Det blir spennende å se. En kirkehistoriker jeg snakket med, var nærmest i halv ekstase. Jeg vet at den lutherske biskopen i Stavanger kommer til feiringen i oktober. Jeg tror reaksjonene blir preget av begeistring.

Pål:
Vi har fått et fornyet kapell på Stiklestad. Nå får vi Svithun til Stavanger. Er dette et nytt pilegrimsmål i Norge – og hva kan det bety frem mot 2030?

Sr. Anne Bente:
Ja, jeg tror det. Dette blir den eneste kjente relikvien i Norge av en middelalderhelgen som en norsk by var viet til. Vi tror vi vet hvor den hellige Olav er begravet, men graven er ikke tilgjengelig. Olavs relikvier venereres i St. Olav i Oslo, i St. Olav i Trondheim – og også i Karmel i Tromsø. Med Svithun får vi et fast minnested – et alter hvor helgenen er representert. Relikviene peker ikke på seg selv, men på Gud som virket i helgenen; de er steder hvor mennesker søker forbønn og noen ganger erfarer legedom. Når det går opp for folk hvilken skatt vi har mottatt, tror jeg dette blir et levende pilegrimsmål frem mot 2030.

Svithun var biskop i Winchester på 800‑tallet. En overlevert bønn ber: «Gud, fri oss fra nordmennene» – vikingene herjet klostre og kirker i England. Samtidig vet vi at vikingtiden også bar med seg troen hjem; vi har kongen som døde som martyr på Stiklestad. Dette markerer trinn i kristningen av landet. Jeg tror St. Svithun vil bli et viktig sted på veien mot Stiklestad i 2030.

Pål:
For de som husker det: Vi hadde en Notert-episode med pater Paul Brattbak for noen måneder siden hvor han talte om Svithun. Vi lenker til den i beskrivelsen av denne video‑podkasten. Søster Anne Bente – de fleste vet at du er minst like stor Stavanger‑patriot som jeg er Haramsøy‑patriot. Hva betyr dette for deg personlig?

Sr. Anne Bente:
Byen og menigheten er en forankring i livet mitt. Da jeg vokste opp, var menigheten – som de fleste katolske menigheter – sammensatt av utlendinger, konvertitter og familier; den var som en utvidet familie. Å få den hellige Svithun «hjem» styrker menighetens plass i byen og de troendes hengivenhet til en helgen som ofte har levd litt i skyggen av de andre norske helgenene. Dette befester Svithun‑fromheten, menighetens identitet og troen på de helliges samfunn, helgnenes forbønn og det evige liv. Det betyr enormt mye.

Pål:
Får vi en ny translatio-fest nå?

Sr. Anne Bente:
Mulig. Den egentlige festdagen er 2. juli, men i vår katolske kalender feirer vi 15. juli. En egen translatio-fest kunne tenkes, men vi får se. Oktober er uansett en «Svithun‑måned» i Stavanger: Den nåværende St. Svithun‑kirken ble innviet 6. oktober 2012, og tidligere kirkeutvidelser og innvielser har også ligget i denne perioden. Det passer godt å knytte relikvie‑installasjonen til denne tradisjonen.

Pål:
Det er vel ikke bare menigheten i Stavanger som inviteres til feiringen – alle som vil, kan valfarte til St. Svithun?

Sr. Anne Bente:
Helt klart. Kirken har rundt 500 plasser, og offentlige representanter inviteres også – statsforvalteren, ordføreren m.fl. I Stavanger finnes dessuten institusjoner som bærer Svithuns navn: barnehage, skole, videregående skole – tidligere også fabrikknavn. Navnet lever videre, men kirken er det viktigste stedet.

Pål (smiler):
Søster Anne Bente, gratulerer med dagen. Jeg registrerer at du gløder mer når du snakker om relikvien til St. Svithun enn om synodalitet. Vi er tilbake neste fredag – forutsatt at teknologien er med oss. For dere som ser oss på YouTube, ser dere at søster Anne Bente er på ferie, så vi er litt avhengige av internettlinjen. Men så lenge den holder, er vi tilbake neste fredag.