Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Søndagens tema i tekstene er takknemlighet overfor Gud. Herren sier det helt klart: alle ti spedalske ble helbredet, men bare samaritaneren vendte tilbake for å takke ham.
Også i den første lesningen dreier det seg om takken som tilkommer Gud. Na’aman som teksten omtaler, var arameerkongens hærfører. Han var en stor kriger og gikk fra seier til seier. Men han ble rammet av spedalskhet.
På en av toktene hadde han ført bort en ung jente fra Israel som fange. Hun hadde medlidenhet med ham og fortalte ham om profeten Elisja som var kjent for de mange undre. Na’aman gav seg derfor på vei for å oppsøke profeten. Av kongen fikk han med et anbefalingsskriv til kongen i Israel.
I håp om å bli helbredet kommer Na’aman til profeten Elisja. Han ber den syke om å vaske seg syv ganger i Jordanelven. Da ble den syke rasende. Kanskje han hadde ventet seg et storslått ritual. Dessuten kunne han jo vasket seg i en av elvene i hans hjemland. Vannet der er vel like rent som i Jordan mener han.
Men Na’amans tjenere overtaler ham til ikke å gå sin vei, men å gjøre som profeten sier. De argumenterer med at hadde profeten pålagt ham noe vanskelig, ville han vel ha gjort det? Han blir bedt om noe enkelt og han motsetter seg det. Så da blir Na’aman overbevist og dukker seg syv ganger i Jordan og blir helbredet.
Nå vil han gi profeten rike gaver som takk, men profeten takker nei, selv om han blir inntrengende bedt om det. Profeten vil ikke ta imot noen gave fordi han vet hvem det er som skal ha takk for helbredelsen, nemlig Gud selv og ingen annen. Det er det som er det avgjørende i denne fortellingen.
Dette får Na’aman til å forstå at det ikke var profeten som helbredet ham, heller ikke vannet i Jordan, men bare Gud i hvis tjeneste profeten står. All takk tilkommer Gud for denne helbredelsen.
Så ber Na’aman å få ta med seg hjem jord fra Israel. På den vil han bære frem sine bønner og offer. Jorden fra landet hvor han ble helbredet vil minne ham om hvem som gjorde det: Israels Gud. Han og bare Han vil han takke.
Begge disse, samaritaneren fra evangeliet og Na’aman, viser oss den riktige holdningen overfor Gud, selv om begge stammer fra folk man ikke ville forventet det fra.
Vi bør lære av dem og stille oss spørsmålet hvordan takker vi Gud? Vil vi finne et ærlig svar bør vi starte med å spørre oss om vi ikke for lett tar mye som en selvfølge. Mye av det vi gjør er takket være vår egen innsats og anstrengelser, samt andres velvilje og hjelp, mener vi. Det er ikke alltid lett å erkjenne i hvilken grad Guds hjelp og velsignelse når oss i hverdagen.
Men er ikke frelsen i Jesus Kristus, Den hellige Ånds virke i oss, Gud som er kjærligheten og nådens kilde, et like stort under som det Na’aman opplevde? Vi er sikkert ikke utakknemlige overfor Gud, men kanskje takker vi likevel ikke nok det store Gud er?
Hvor meget takker vi Gud? Vi kan lære å takke Gud mer gjennom også å lære å takke dem som hjelper oss. Takknemlighet er noe vi kan øve på og bli bedre på.
Na’aman tok med jord for å minnes det store Gud gjorde for ham. Kanskje vi også burde ta vare på noe som hjelper oss til å takke Gud, hva det nå enn måtte være.
Vi ferier messe sammen, en eneste stor takksigelse for Guds store verk. La oss gjøre det i dag med en særskilt takknemlighet.