Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

29. Søndag i kirkeåret, 191025, Karmel
Vår herre Jesus Kristus ønsker å undervise dem som lytter til ham. Flere ganger ser vi i evangeliene at Herren tar utgangspunkt i umoralske forhold i det verdslige livet når han forteller sine lignelser.
I dagens evangelium er det en dommer som ifølge Herren «hverken fryktet Gud eller hadde respekt for noe menneske». Man kan lett forestille seg at denne dommeren kunne være urettferdig i sine domsavsigelser. For Herren blir det mulig å knytte opp til lovene som gjelder i Guds rike når han bruker eksemplet på denne dommeren.
Sammenligningsmuligheten er utholdenheten til enken som kunne volde dommeren bryderi, selv om hennes ønske ikke var urimelig. Ved å benytte en enke understreker Herren hvor urettferdig denne dommeren er i sin tenkning. Enker hadde på Jesu tid liten rettssikkerhet, selv om Moseloven uttrykkelig ber om at man må ta seg av enkene. Dommeren gir enken til slutt rett fordi han orker ikke mer mas fra enken. Så om en så dårlig dommer tilslutt likevel velger å øve rett, hvor meget mer gjelder det da ikke den gode Gud?
Herren ønsker å få dem som lytter til ham til å forstå at Gud ønsker at menneskene henvender seg til Gud, ja at de gjerne er utholdende og gjentar sine bønner. At de regner med at Gud hører dem.
Gud har gitt menneskene frihet og Han har inngått en pakt med dem. I pakten akter Han menneskets frihet og knytter seg til mennesket i pakten uten at Han dermed mister sin egen guddommelige frihet. Gud gir alltid den som ber, det som er det beste for den som ber: det «gode» ifølge Matteus (7,11), «Den hellige Ånd» ifølge Lukas (11,12).
Den som ber i Kristi ånd, blir hørt ifølge Johannes (Joh 14,13-14).
Herren sier så noe viktig: «... skulle ikke Gud gi sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, selv om han synes å gi seg tid?» Gud hører ikke en eller annen gang senere, men umiddelbart og gjør det som passer best til den formulerte bønnen. Men for oss kan det ofte synes om at Gud gir seg tid. Eller at Gud følger en annen tid.
Gud forholder seg alltid til en helhet som vi ikke ser eller forstår. Om det ikke blir slik vi ber om, er det ikke fordi Gud ikke hører oss, men fordi Gud ser vår bønn i et større hele. Utfordringen i troen er ikke å gi opp men å holde fast ved Gud. Derfor stiller Herren til slutt det retoriske spørsmålet: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Spørsmålet stilles alle dem som lytter til denne teksten til alle tider. Enhver som hører dette er utfordret på spørsmålet om ens egen tro.
Til dagens evangelium har Kirken plukket ut teksten fra annen Mosebok i den første lesningen for å sette Herrens ord i perspektiv. Så lenge Moses klarer å holde hendene opp, har Josva og israelittene overtaket i kampen mot amalekittene. Men når han blir trett og lar armene synke, får amalekittene overtaket. Derfor bad de ham å sette seg på en sten og Aron og Hur kom til for å holde armene hans oppe. Slik klarte israelittene å slå amalekittene før solen gikk ned.
Det kan vi tolke som at de som ber og kontemplerer i Kirken må bli støttet, for uten bønn kan ikke Kirken seire, ikke i det verdslige, men i det åndelige. Vi bør be alle sammen, hver på sin måte og med sin mengde, men med en utholdenhet som støtter Kirken i de tunge slagene hun utkjemper åndelig i vår tid.