Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Kjære dere, vi er nå kommet til den 14. episoden i serien. Vi arbeider med sakramentene, og i dag har vi tatt for oss ulike sider ved skriftemålssakramentet. Det gleder meg at dere er med oss. God vei og god lytting til det jeg har ønsket å meddele i dag. Velkommen.

Intro til program

P. Arne Marco (00:02.414)
Skriftemålet er sakramentet vi skal snakke om i denne episoden. Og hva er skriftemålet? Hva skjer? Jo, skriftemålet er det rom Gud har gitt oss gjennom Kirken, hvor vi kan stå for Gud med våre synder – med det vi angrer, det vi ønsker å legge av oss og over i Guds kjærlighet og Guds barmhjertighet. Når vi vet at vi har syndet, når vi har feilet – hva det enn måtte være som ligger oss på hjertet og på våre skuldre – da er dette en av de store gavene Gud har gitt oss gjennom Kirken for å møte oss, ledsage oss og helbrede oss, for å gjøre oss nye.

Det er en viktig innfallsvinkel for å plassere skriftemålet rett i ens åndelige liv og vei. Skriftemålet dreier seg ikke om hva presten tenker eller hvordan presten vurderer. Det dreier seg om at presten i skriftemålet er til stede og lytter i Guds sted, og taler ved Den Hellige Ånds virke. Da får syndsbekjennelsen en egen form for objektivitet. Det er en forskjell på å be Gud om tilgivelse – la oss si på tomannshånd – og det å måtte sette ord på det overfor en annen person. Dette hører til den objektive, sakramentale strukturen Gud har gitt oss gjennom Kirken. Når vi går til skriftemål, er det i realiteten Gud vi kommer til. Det er Gud vi taler med. Presten representerer Gud på en særlig måte i skriftemålets sakrament.

P. Arne Marco (02:22.766)
Skriftemålet er et sakrament av ord. Det skjer ikke noe ytre, synlig tegn utover at presten gir absolusjonen – tilgivelsesordene. Det eneste presten markerer med kroppen, er at han løfter sin høyre hånd over den som skrifter.

Alt kan skriftes. Det finnes ingen synd som er for stor til at Gud ikke kan tilgi den. Vår oppgave når vi forbereder oss til skriftemål, er å sette oss ned i ro og fred – gjerne i kirkerommet eller et annet stille sted – og gå gjennom hva vi har gjort galt siden forrige gang vi skriftet. Vi tenker alltid fra gang til gang. De som skrifter for første gang i livet, kan trenge et lengre perspektiv på innholdet.

Vi må virkelig tro at Guds tilgivelse av det vi har bekjent – det vi bærer av synd – er gjennomgripende. Også i den forstand at Gud tilgir det vi kanskje har glemt, eller ennå ikke er oss bevisst at er synd. For skriftemålet, med sin syndsbekjennende del, er også en vekstprosess for oss mennesker. Hvis vi gjør det til en god vane i troslivet, vil vår forståelse av synd utvikle seg og bli mer fintfølende. Vi merker at mindre ting kan virke mer skadelige på andre enn vi først innså. Her ligger en pedagogikk i selve sakramentet.

P. Arne Marco (04:25.934)
Kirken er ikke streng med oss. Den sier at vi bør skrifte i hvert fall én gang i året, dersom vi har begått alvorlige synder. Men jeg anbefaler alltid at man finner en god rytme – for eksempel én gang i måneden. Mange knytter dette til første fredag i måneden, tradisjonelt kalt Jesu Hjerte‑fredag. Noen velger jul og påske, kanskje også tidlig høst, som naturlige tidspunkter. Det viktigste er at vi har dette sakramentet med oss på veien og setter av tid, fordi det virker helbredende. Det gjør noe med oss: Vi setter oss ned og gjør opp et åndelig regnskap – det er nettopp dette skriftemålet går ut på – og vi får lagt det fra oss.

Det finnes ulike former. Man kan ha en skriftemålssamtale, der man sitter på prestens kontor over litt tid hvis noe må tas på dypere plan. Men det er også mulig å ha et kort skriftemål, uten å begynne å begrunne eller forklare hvorfor man begikk en bestemt synd. Det avgjørende er at man nøkternt setter ord på: «Dette og dette har jeg gjort. Dette er min synd, og jeg angrer.»

En vesentlig side er å lære å angre sine synder – å forstå det skadelige synden gjør: i mitt forhold til Gud, i forholdet til skaperverket Gud har satt meg i, til min neste og også til meg selv – for å si det slik: selvakseptansen. Alle disse relasjonene ble forstyrret av det vi kaller arvesynden. I dåpen blir vi befridd fra arvesyndens skyld; men fordi vi har fri vilje, kan vi ikke uten videre unngå å synde – både ved egne synder og ved at vi rammes av andres synder.

P. Arne Marco (06:46.254)
Det dreier seg ikke om å måle seg mot andre – hvem som er «størst» i synd. Slikt er meningsløst. Det viktige er at jeg er min synd bevisst, og at jeg legger den frem i skriftemålet – for presten, men først og fremst for Gud som er nærværende gjennom presten ved Den Hellige Ånds virke.

Når jeg som prest har lyttet til en persons skriftemål, hva det enn måtte inneholde, trenger jeg Den Hellige Ånds nærvær og hjelp. Jeg skal si noen trøstens ord, noen oppbyggelige, åndelige ord – det jeg ser kan støtte og hjelpe vedkommende i situasjonen han eller hun står i. Dette lar seg ikke forberede på forhånd; man vet aldri hva som kommer. Noen ganger er vi skriftefedre for de samme personene som kommer igjen over tid; da ser vi en persons vekst og kan knytte råd til det. Andre ganger går man til en prest bare én gang – kanskje på reise i utlandet. Også da må presten lytte godt for å vite hva han skal si. Når presten har sagt det han skal som respons på det som er bekjent, gir han vedkommende en bot.

P. Arne Marco (09:03.726)
Med «bot» må vi ikke tenke verdslig – ikke som de bøtene samfunnet strør om seg med. Her er det tale om en åndelig handling: en gjenkobling til Gud. Presten kan for eksempel be vedkommende lese et avsnitt fra evangeliet, lese en Davidsalme, be Rosenkransen eller andre bønner. Kirken har en fylde av gode og viktige bønner. Målet med bønnen etter skriftemålet er nettopp gjenkoblingen til Gud – til Guds kjærlighet og nåde i den enkeltes liv.

Det dreier seg ikke om mengde. Menneskelig kan vi noen ganger ønske en «strengere» bot, som om vi fortjente det. Man kunne tenke seg å gi en oppgave som å koste gårdsplassen eller rake menighetens hage, men det har vi faktisk ikke lov til: Ingen skal få vite at noen har skriftet – botsoppgaven kan ikke røpe skriftemålet. Derfor gir vi åndelige oppgaver som setter personen tilbake i et godt forhold til Gud.

Når det er gjort, sier presten absolusjonsformelen. Pave Frans og Vatikanet har for noen år siden understreket hvor viktig det er at vi bruker formularet korrekt; det er ikke til vår disposisjon – vi står i Guds sted.

P. Arne Marco (11:04.686)
På norsk lyder den slik:
«Gud, vår barmhjertige Far, har forsonet verden med seg ved sin Sønns død og oppstandelse og utøst Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Ved Kirkens tjeneste gir han deg tilgivelse og fred. Og jeg løser deg fra dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»

Jeg er ikke vant til å si formelen rett i kamera, så det kan glippe litt i ordbruken der. I skriftestolen sitter teksten. Legg merke til at dette gjelder alle dine synder.

Teologisk sett, i det øyeblikket vi har fått absolusjonen, står vi i Guds vennskap igjen. Men vi kan ikke bli i skriftestolen; vi skal tilbake til verden, til våre oppgaver. Vi møter vår egen syndighet og andres syndighet. Synd kan vi ikke alltid unngå, men vi kan lære å bekjempe synden i vårt liv – bli mer fintfølende for hva som er synd eller ikke, for hvordan jeg omgås andre og meg selv, forholder meg til Gud og til mitt sted i denne verden. Derfor er det viktig å ha en dyp tillit til Guds inngripen og gjennomtrengende tilgivelse og fornyelse. Gud alene – ved sin Sønns offer på korset – bærer verdens synder. Vi slipper å bære dem; vi legger dem hos Sønnen når vi har skriftet og fått absolusjon. Vi går lettet og befridd tilbake til livet. Tenk hvor positivt det også er for den psykiske helsen – og for hele vårt åndelige liv.

P. Arne Marco (13:27.31)
Kirken hjelper oss å forstå at det finnes ulike grader av alvor i synd. Jeg går ikke dypt inn i det nå, men vi vet at det finnes mindre synder (småsynder) og mer alvorlige synder, og såkalte dødssynder: handlinger gjort med fullt overlegg som bryter for eksempel de ti bud, eller de syv dødssynder som ofte listes. Teologisk er tanken at om man dør uten å ha bekjent slike, kan man gå fortapt. Derfor må vi ikke glemme å skrifte, særlig når vi har gjort noe alvorlig. Synder som drap, abort eller ekteskapsbrudd må skriftes før vi går til kommunion, fordi de bryter vår kommunion med Gud – vi kan ikke motta Kristi legeme og blod før dette er bekjent og absolvert. Heldigvis begår de færreste slike synder, og ingen synd er så alvorlig at Gud ikke kan tilgi den.

Positivt skal vi også huske at hver messe begynner med en felles syndsbekjennelse; å høre Guds ord er syndstilgivende, deltakelse i messen virker syndstilgivelse for mindre synder, og Kristi legeme og blod virker også syndstilgivelse. Gud arbeider mer med vår helliggjørelse og indre renselse enn vi ofte er klar over.

P. Arne Marco (15:43.726)
Hvis vi har gjort noe grovt alvorlig, er det viktig at vi skrifter. Men vi kan gå til kommunion uten å skrifte først dersom vi ikke har begått slike alvorlige synder. Kirken tar oss imot med våre svakheter for å bygge oss opp og styrke oss. Det er en vakker og viktig tanke å ta med seg på veien mot Gud: Gud tar oss under sin arm og ledsager oss.

Vi – med vår synd – trekker oss bort fra Gud dersom vi ikke skrifter og fornyer vårt forhold til ham. Gud trekker seg aldri bort fra oss. Gud er alltid trofast, det lærer vi av Skriften. Han holder ved oss, men vi kan gå oss vill. Gud er alltid der, alltid tålmodig med oss, og tar oss imot igjen.

Tenk på Jesu ord om hyrden som forlater de nittini for å søke den ene som har gått seg vill. Det er større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Her ser vi noe av Guds store kjærlighetsmysterium: Himmelen gleder seg når vi – svake mennesker – våger å komme og skrifte og be om å bli nye i Gud. Vi har ingenting å frykte. Vi har en Gud som virkelig er der for oss, som står med åpne armer for å gi av seg selv. Ved å skrifte sier jeg til Gud: Jeg vet at du er Gud. Jeg trenger deg. Bare du kan gi det bare Gud kan gi mennesket. Selvsagt skal vi tilgi hverandre og be om unnskyldning, slik vi ber i Fadervår. Men den dype, gjennomgripende tilgivelsen Gud skjenker, kan vi ikke få noe annet sted.