Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Velkommen tilbake til vårt kurs. Vi er nå kommet til den 10. episoden. I dag vil jeg utdype hvorfor jeg mener evangeliene er eldre enn den generelle oppfatningen innen moderne bibelforskning. Jeg håper mine argumenter blir klare og forståelige, og at det blir nyttig for deres egen refleksjon rundt dette viktige temaet. Gled dere!

Intro

I denne episoden, hvor jeg snakker om dateringen av de fire evangeliene, baserer jeg en stor del av refleksjonene mine på boken «Redating Matthew, Mark and Luke: A Fresh Assault on the Synoptic Problem» av John Wenham.

Uten å gå inn på alle detaljer her, vil jeg likevel nevne en interessant opplysning som Wenham viser til – noe jeg dessverre ikke har funnet bekreftet andre steder ennå. Ifølge ham finnes det en eldgammel kirkelig tradisjon som sier at flertallet av apostlene befant seg i Jerusalem i de første tolv årene etter Jesu død og oppstandelse.

Som jeg nevnte i forrige episode, er den allment aksepterte vitenskapelige oppfatningen at Jesus ble korsfestet i år 30. Man har til og med funnet fram til datoen 7. april i år 30, og at Jesu oppstandelse naturligvis fant sted samme år. Dersom apostlene var samlet i Jerusalem i disse første tolv årene, bringer det oss frem til omkring år 42.

For å forstå min tenkning her, er det viktig å ta med det Lukas skriver om den første pinsedagen, nemlig at 3000 mennesker lot seg døpe etter å ha hørt apostlenes forkynnelse. Det avgjørende her er ikke selve antallet 3000, men at Lukas understreker at det var store folkemengder som sluttet seg til denne nye bevegelsen, «den nye veien», som Kirken ble kalt i sin tidlige fase.

Når apostlene opplevde en så kraftig vekst, tenker jeg det måtte kreve en rask organisering og strukturering. Vi kan vanskelig forestille oss at Kirken brukte veldig lang tid på dette. Apostlenes gjerninger beskriver blant annet valget av de første diakonene, hvor Stefanus ble den første martyren, og Filip, en annen av diakonene, møtte etiopieren på veien. Mye tyder på at utviklingen gikk relativt raskt.

Derfor mener jeg det tidlig oppstod et behov for å nedtegne Jesu liv og lære skriftlig, nettopp for å nå flest mulig mennesker på enklest mulig måte. Det virker usannsynlig at dette tok lang tid, gitt den raske veksten av Kirken.

Wenham antyder at apostlene kan ha gitt Matteus oppdraget med å skrive ned evangeliet, da han tradisjonelt anses som den mest skriveføre blant apostlene på grunn av sitt yrke. Wenham mener Matteusevangeliet kan ha vært ferdigstilt senest rundt år 42. I så fall ville dette være svært viktig for oss, fordi det innebærer at innholdet ble kontrollert og godkjent av apostlene selv – øyenvitnene til Jesu liv, død og oppstandelse. Dette kan trolig gjelde alle fire evangeliene.

Tradisjonen sier videre at Peter grunnla menigheten i Roma omkring år 42, omtrent samtidig med at Matteusevangeliet muligens ble fullført. Tradisjonen forteller også at Peter, som den første pave, ledet menigheten i Roma frem til år 67 – altså i 25 år. Vi vet likevel fra Apostlenes gjerninger og andre historiske kilder at Peter ikke bare oppholdt seg i Roma. Han var også i Antiokia, tilbake i Jerusalem og andre steder.

Når det gjelder Markusevangeliet, vet vi at Markus var med Peter i Roma. Han nevnes også av Paulus, under navnet Markus Johannes. De kristne i Roma ønsket å få Peters forkynnelse nedskrevet, slik at de kunne bevare den. Teorien er derfor at Markus tok på seg denne oppgaven etter at han og Peter vendte tilbake til Jerusalem, muligens sent i år 44 eller tidlig i år 45. Der fikk Markus tid til å skrive ned evangeliet. Vi må huske at disse evangelietekstene ikke er særlig lange, og selve skrivearbeidet kan derfor ikke ha tatt spesielt lang tid.

Videre må vi huske at skrivemateriell og blekk – eller hva de nå enn måtte bruke – var kostbart på den tiden. Derfor tror jeg ikke så mye på den moderne ideen om omfattende redigering, omskriving og redaksjonelt etterarbeid. Jeg mener det er langt mer sannsynlig at disse tekstene ble skrevet relativt direkte og rett frem. Dette kan også forklare hvorfor evangeliene varierer noe i stil og rekkefølge av innholdet, avhengig av hvordan hver enkelt forfatter organiserte sin disposisjon.

En moderne engelsk oversettelse av Markusevangeliet beskriver det nettopp som «Peters memoarer». Her vil jeg også nevne noe interessant knyttet til vår kirkelige tradisjon. Eusebius, som på 300-tallet var den første store kirkehistorikeren etter Apostlenes gjerninger, forteller om Papias, en biskop som var elev av Polykarp, som igjen var elev av Johannes evangelisten. Papias skrev rundt år 120 – mindre enn 100 år etter Jesu død og oppstandelse – fem bind om Jesu liv. Disse bindene er dessverre gått tapt, men fragmenter er bevart hos Eusebius, som dermed er en viktig kilde til eldre tekster.

Det mest interessante hos Papias er hans påstand om at Peter godkjente Markusevangeliet for liturgisk bruk. Dette er et sterkt argument mot at evangeliet skulle ha blitt skrevet etter Peters død i år 67, og indikerer dermed at Markusevangeliet må ha blitt skrevet tidligere enn mange moderne teorier hevder.

Når det gjelder Lukasevangeliet, skriver Lukas til en viss Teofilos, en person vi ikke vet hvem var. Lukas forteller at han har samlet alt tilgjengelig materiale om Jesu liv. Om han hadde Matteus- eller Markusevangeliet tilgjengelig, vet vi ikke med sikkerhet, men han hadde utvilsomt tilgang til materiale og notater som de andre ikke hadde. Lukas inneholder blant annet unike lignelser som «Den fortapte sønn» og «Den barmhjertige samaritan». Vi må huske at Jesu offentlige virke sannsynligvis varte omtrent tre år, hvor han reiste mye, holdt taler og utførte mirakler. Dette har gitt evangelistene ulik tilgang til kilder.

Wenham argumenterer i sin bok for at Lukasevangeliet kan ha blitt ferdigstilt rundt år 54, og Apostlenes gjerninger – Lukas' andre bok – kanskje så tidlig som år 62, altså mens Paulus og Peter fortsatt var i live. Dermed daterer Wenham disse tre første evangeliene tidligere enn det som ofte er vanlig i moderne forskning. Selv om dette synet ikke er dominerende, finner jeg det fascinerende, da det gir et klart bilde av en tidlig strukturert kirke med solid teologisk arbeid.

En annen interessant opplysning fant jeg i en artikkel på nettet, som dessverre er vanskelig å finne igjen. En fransk forsker på 1950-tallet oversatte både Markus og Lukas fra gresk til hebraisk. Han fant da ut at disse evangeliene enten opprinnelig ble skrevet på hebraisk, akkurat som Matteus, eller at forfatterne var hebraisktalende som skrev gresk på en hebraisk måte. Dette bekrefter også tidlig dateringen, fordi hvis evangeliene virkelig ble skrevet på hebraisk først, må de sannsynligvis ha blitt nedskrevet i Jerusalem eller omegn.

Det evangeliet som er vanskeligst å datere, er nok Johannesevangeliet. Når det gjelder Johannes, har Kirken alltid identifisert evangelisten som Johannes Sebedeus, den yngre broren av Jakob. Dette tradisjonelle synet tror jeg vi skal holde fast ved.

Vi bør ta kirkens tidlige teologer på alvor når de navngir evangelistene, slik de konsekvent har gjort med Matteus fra apostelrekken, Markus som fulgte både Paulus og Peter, og Lukas som nevnes i Apostlenes gjerninger som medarbeider av Paulus og lege, etter den tids medisinske standard.

Kan Johannesevangeliet være skrevet før år 70? Ja, hvorfor ikke, selv om vi vet at Johannes kanskje levde helt til slutten av det første århundre. En interessant teori om Johannesevangeliet finner vi hos forskeren Bergsmath, som arbeidet i 20 år med Dødehavsrullene. Han peker på en teologisk likhet mellom Johannesevangeliet og esséernes skrifter fra Qumran, spesielt knyttet til metaforen «det levende vann».

Selv om vi ikke kan bekrefte direkte sammenheng, finnes det tydelige teologiske paralleller. Kanskje oppholdt Johannes Sebedeus seg en tid i Qumran – vi vet det ikke sikkert. Hos Johannes nevnes «det levende vann» gjentatte ganger, blant annet når Jesus beskriver seg selv overfor kvinnen ved Jakobs brønn og når han snakker om eukaristien i kapittel seks, med symbolene blod og vann. Dette viser at teologien omkring «det levende vann» allerede eksisterte på Jesu tid, ettersom Dødehavsrullene dateres til flere hundre år før Kristus.

Mange har argumentert for en senere datering av Johannesevangeliet fordi det fremstiller Jesus tydeligere som Guds Sønn. Men dette betyr ikke nødvendigvis at teksten er yngre. Det kan godt tenkes at Johannesevangeliet ble skrevet tidlig på 60-tallet i det første århundret.

Det er også mulig at samtlige tekster i Det nye testamentet ble skrevet før år 70. Historikeren Edmunds, som jeg nevnte tidligere, analyserte Johannes' åpenbaring og mente at mye av den apokalyptiske beskrivelsen kan være knyttet til Neros ødeleggelser i Roma mellom år 64 og 67. Vi vet også at dyrets tall, 666, trolig er en kode for keiser Nero. Johannes kan dermed ha fullført Åpenbaringsboken før år 70, mens han var forvist på øya Patmos.

Basert på min lesning og forståelse, selv om min kunnskap er begrenset, mener jeg likevel det er rimelig å hevde at Det nye testamentet ble nedskrevet mye nærmere Jesu liv, død og oppstandelse enn hva moderne vitenskap ofte vil hevde. Jeg mistenker at motivasjonen bak en sen datering noen ganger kan være å trekke tekstene lengst mulig unna Jesus, for slik å kunne anklage Kirken for å ha forfalsket Jesu opprinnelige intensjon i tråd med senere ideologier.

Dette er en farlig og uriktig fremgangsmåte. Når vi leser evangeliene, ser vi klart at Jesu intensjon var å etablere et nytt fellesskap – ekklesia, som vi oversetter med «kirke». Jesus kalte til seg disipler og gjorde dem til apostler. Ingen annen rabbi på Jesu tid gjorde noe lignende. Vanligvis var det elevene som oppsøkte en god lærer. Jesus, derimot, kalte bevisst og aktivt mennesker til å følge ham.

Jesus etablerer altså et fellesskap som vi i den katolske teologien omtaler som protokirken – en prototype på den kommende Kirke, som skulle bli virkeliggjort etter Kristi død og oppstandelse gjennom Den hellige ånds komme. Samarbeidet mellom Jesus, disiplene og apostlene danner grunnlaget for den Kirken vi kjenner i dag.

Jeg håper at det jeg har delt i denne episoden kan gi dere en ny fascinasjon for evangeliene. Selv om jeg ikke har gått særlig inn på selve innholdet, men heller fokusert på når evangeliene ble skrevet i tiden etter Jesu død og oppstandelse, er dette for meg sentralt som teolog. Det gjør innholdet enda mer gripende og teologisk viktig.

Jesus fremstår for meg som en enda mer levende og fascinerende skikkelse når evangelienes datering bringes nærmere Jesu livstid. Vi vil selvfølgelig etter hvert også vende tilbake til Jesu person og virke mer direkte. Men gjennom disse to episodene har jeg ønsket å gi dere et perspektiv på hvordan Kirken startet sin virksomhet, også i form av tekstproduksjon. For som tidligere nevnt har vi også andre tidlige tekster fra kirkens første tiår.

Et eksempel er «Didaché», apostellæren, som er blant de tidligste tekstene vi har, og som beskriver hvordan eukaristien skal feires. Didaché er også med stor sannsynlighet skrevet før år 70, og noen forskere daterer den helt tilbake til 50-tallet. Dette viser at Kirken tidlig begynte å etablere en rettspraksis og struktur gjennom skriftlige beskrivelser.

Mitt mål med dagens episode har vært å gi dere inspirasjon til deres egen lesning av evangeliene. Jeg håper dere finner dette nyttig og at det beriker deres forståelse av vår tros grunnlag. Takk for nå!