Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Velkommen til en ny episode i vår serie. Vi har nå kommet frem til episode nummer 11. I dag ønsker jeg å besvare spørsmålet om hvorvidt Gud selv ønsket Kirken. Er Kirken, slik vi lever i den, grunnlagt og skapt av Gud, eller er den kun et rent menneskelig verk? Jeg håper at denne episoden kan gi dere svar og stoff til refleksjon rundt dette viktige spørsmålet.

Intro

Et spørsmål vi kan stille oss i dette arbeidet, er om Gud ønsket Kirken. Hvorfor Kirken? Hvorfor dette nye fellesskapet? Det finnes utvilsomt mange mulige svar på et slikt stort spørsmål. En viktig dimensjon ville vært å undersøke om Kirkens liv, slik det fremstår i dag, samsvarer med Guds vilje.

Det er egentlig umulig for oss å svare fullstendig på dette spørsmålet, men vi kan vende blikket langt tilbake for å forsøke å forstå noe av Guds hensikt, om vi våger oss inn på et slikt tema. Vi kjenner frelseshistorien slik den er blitt overlevert oss gjennom Det gamle testamentet, fra skapelsen av verden og gjennom en lang historie frem til Jesu Kristi fødsel. Vi skal naturligvis ikke gjennomgå hele denne historien i detalj; det er ikke hensikten med denne episoden. Men det er noen viktige trekk vi skal trekke frem for å forstå Guds handlinger.

Gjennom historien vokser det frem et liv med Gud, hvor menneskene stadig utvikler en dypere tro og en klarere forståelse av Gud. I Det gamle testamentet finnes det mange historiske epoker som viser denne gradvise fremveksten av en dypere forståelse av Guds vilje. Et sentralt punkt i denne historien er folkets vandring fra Egypt til det lovede landet. Selvfølgelig finnes det en lang historie både før og etter denne hendelsen, men selve kjernepunktet er folkets opphold, spesielt ved Sinai, hvor det skildres konkrete møter mellom Gud og Moses. Det er her Gud gir folket sine bud og lover gjennom Moses. Dette fant sted omtrent mellom 1500 og 1300 før Kristus, men det nøyaktige tidspunktet er ikke avgjørende for vårt tema. Det viktige er at dette faktisk skjedde.

Gud ønsker altså å knytte et folk til seg, men ikke på en eksklusiv måte. Allerede her ligger det kanskje en form for misforståelse i forholdet mellom folket og Gud. Hensikten med å kalle et folk til å følge Guds vilje, til å være det utvalgte folket, var egentlig at de skulle representere hele menneskeheten. Når vi følger historien videre gjennom ørkenvandringen og de påfølgende århundrene, ser vi stadig denne konflikten mellom det utvalgte folket og andre folkeslag på ulike nivåer. Dette gjelder også forholdet mellom troen på den ene Gud, altså monoteismen, og de andre folkenes polyteistiske religioner med mange guder, hvor særlig Baal-dyrkelsen blir et alvorlig problem.

Historien viser også hvordan folket noen ganger følger Gud tett, mens de andre ganger fjerner seg fra ham. Gjennom hele denne lange historien eksisterer det hele tiden en spenning mellom Gud og hans folk. I det siste årtusen før Kristus oppstår det smertefulle hendelser med ulike okkupasjoner og angrep på landet, landet som var hellig for folket fordi Gud hadde gitt dem det.

Med Guds hjelp hadde folket klart å ta kontroll over området. Vi skal ikke her diskutere den historiske nøyaktigheten, men heller fokusere på det som Bibelen formidler til oss. Folket skulle i dette landet leve i samsvar med Guds vilje til enhver tid.

Folket fikk bygget et tempel i Jerusalem, og byen ble hovedstaden. I tempelet var Gud nærværende i Det aller helligste, hvor ypperstepresten én gang i året gikk inn for å møte Gud. Folket gjorde sitt beste for å følge forkynnelsen og leve etter Guds bud og lover. Alle ønsket å være gode jøder.

Imidlertid ble folket i perioder deportert til Babylon. Jerusalem og tempelet ble ødelagt. På 500-tallet før Kristus fikk de tillatelse til å gjenreise tempelet, kjent som det andre tempelet, etter at Salomos tempel hadde blitt ødelagt flere hundre år tidligere. Allerede her oppstår det dype sår i jødenes forståelse av landet gitt av Gud. Landet hadde på en måte blitt urent gjennom de fremmede som hadde tråkket på det hellige området. Denne situasjonen fortsatte gjennom historien frem til Jesu tid, da landet var under romersk okkupasjon.

Teologisk sett kan vi forstå det slik at Gud fritt bestemte seg for å gripe inn i vår virkelighet og tilby en ny løsning på forholdet mellom Gud og mennesker. Det utvalgte folket klarte kanskje ikke helt å leve opp til Guds opprinnelige plan.

Gud hadde en annen plan med det hellige landet, den hellige byen og tempelet. På Jesu tid var tempelet stedet hvor jødene pilegrimmet under årets høytider for å feire Gud. Geografisk var dette mulig å gjennomføre innen kort tid. For eksempel kunne påskelammene kun slaktes i tempelet, noe som ifølge Josefus Flavius førte til at hundretusener av lam ble ofret.

Gud hadde imidlertid en annen idé for å nå ut til flere mennesker enn bare det utvalgte folket. Dette er bakgrunnen for at Gud, på et tidspunkt Han selv valgte, lot sin Sønn ta på seg vår menneskelige natur og bli en av oss. Dette medførte store endringer fra tiden før til etter Jesu komme.

Kjernen i denne endringen uttrykkes tydelig i Jesu ord i Johannes evangeliet kapittel 2: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal bygge det opp igjen på tre dager». Johannes forklarer at Jesus snakker om sitt legemes tempel. Disse ordene nevnes også i de andre evangeliene, men Johannes presiserer at det gjelder Sønnens legeme.

Tempelet representerer stedet for Guds nærvær, hvor Gud møtes, hvor man tidligere ofret, takket og tilba Gud. Nå er Kristi legeme og blod det nye og levende tempelet, og overalt hvor Kristi legeme oppbevares, som i kirkene og tabernaklene, er Gud til stede. Dermed befinner vi oss i et nytt tempel når vi går inn i kirkerommet.

Vi har nå en annen liturgi enn tidligere. Vi ofrer ikke lenger dyr eller andre produkter på alteret, men feirer Kristi offer. Guds Sønn er nå det nye offeret, den nye presten og det nye alteret. Alt dette samles i Kristi person.

Selv om dette er kort fortalt, er det viktig å forstå overgangen fra det gamle til det nye. Poenget er ikke å nedvurdere det gamle, men snarere å løfte det gamle med og inn i det nye. Dette perspektivet finner vi også hos profeten Jesaja, når han taler om den nye grenen eller stammen som vokser frem av Isais rot.

For å forstå mye av vår tro må vi ta den jødiske bakgrunnen alvorlig. Jesus selv var jøde; han ble født inn i jødedommen, praktiserte dens tro, leste jødiske skrifter, og hans forkynnelse bygget på jødisk tro og tradisjon. Samtidig tolket han skriften med seg selv som sentrum. Han presenterte seg både som den forventede Messias og som guddommelig. Disse temaene kommer stadig tilbake når vi leser og tolker evangelietekstene.

Det er viktig å merke seg at det på Jesu tid ikke fantes én enhetlig Messias-forventning, men snarere flere ulike forventninger. Noen ønsket seg en ny kong David, med et kongedømme på høyde med tiden til David og Salomo. Andre håpet på en ny Moses som skulle lede folket til et nytt og rent land, ettersom landet var blitt urent gjennom fremmed påvirkning og folkets manglende troskap mot Gud. Noen ventet også på en ny yppersteprest, en ny Melkisedek, en ren og hellig skikkelse.

Jødedommen var altså mangfoldig og hadde mange ulike strømninger som fariseerne, saddukeerne, de lovkyndige, de skriftlærde og grupper som essenerne. Disse representerte ulike måter å leve ut troen på.

Med Jesu komme, med at Guds Sønn ble menneske og grunnla Kirken, åpnet frelsesfellesskapet seg også for hedningene. Kirken representerer derfor en utvidelse fra det utvalgte folket til å omfatte alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Dette nye fellesskapet ble grunnlagt av Herren selv, som samlet disiplene og innsatte apostlene for å etablere den nødvendige strukturen etter hans død og oppstandelse. Den Hellige Ånd virker som en indre kraft og motor, og gjør etableringen av dette nye fellesskapet mulig.

På spørsmålet om Kristus grunnla Kirken, må vi svare klart ja. Mye av vår tro og lære stammer direkte fra Herren selv. Som Hans Urs von Balthasar uttrykker det: Jesus Kristus er Kirkens første kristolog, altså den første lærer om seg selv. Det Jesus formidlet til apostlene og disiplene, lever videre og blir overlevert innen Kirken.

Det er viktig å forstå at ikke alt vi tror på nødvendigvis er nedskrevet i de tekstene som utgjør Det nye testamentet. Nettopp derfor kan vi heller ikke godta læren om «sola scriptura», altså at kun skriften alene er kilden til tro. Kirken har en langt dypere kunnskap enn det som fremgår av Det nye testamentet alene. Denne utvidede forståelsen utgjør det vi kaller Tradisjonen. Tradisjonen inneholder mer enn skriften alene, men samtidig er Tradisjonen ikke noe som motsier skriften. Snarere utdyper, viderefører og utvikler den skriftens innhold.

Derfor er det avgjørende viktig å være en del av Kirken. Dette kan man ikke få fullt grep om dersom man forlater Kirken. Kirken er den sanne og autoritative fortolker av skriften. Ingen enkeltperson kan alene tolke skriften korrekt; det er Kirken som har denne autoriteten.

Vi har altså et klart bilde og en forståelse av hva det betyr å være Kirke og å være med i Kirken. Med dette ønsker jeg å åpne opp for videre arbeid og refleksjon rundt Kirkens sakramenter, som vi skal behandle i de kommende episodene. Takk for denne gang.