Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Jeg ønsker dere hjertelig velkommen til neste episode i vår serie «Skriften og Tradisjonen». Vi skal nå gå grundigere inn i det som er sentralt i katolsk tro – nemlig sakramentene, som vi har fått som gave fra vår Herre Jesus Kristus for å ledsage oss på veien til vår himmelske Far. Innledningsvis vil vi først snakke generelt om de syv sakramentene, før vi senere går mer detaljert inn på hvert enkelt sakrament.

Velkommen skal dere være!

Intro

Spørsmålet vi nå skal se nærmere på er hvordan Gud når oss mennesker med sin nåde og sitt frelsesvirke.

Som jeg nevnte tidligere, bestod tilnærmingen i det gamle tempelet i at man bar frem offergaver av ulike typer, alt etter hva man ønsket å oppnå hos Gud. Etter Kristi død og oppstandelse har dette endret seg radikalt, ved at Gud selv nå ønsker å nå oss. Sakramentene, slik vi kaller dem, utføres av Kirken med Guds fullmakt, og det er Gud selv som handler gjennom dem. Når vi feirer sakramentene, gjør Gud noe konkret for den troende. Dette skal vi fordype oss i videre når vi nå går gjennom de enkelte sakramentene.

I dag vil jeg gi en oversikt over sakramentene. Kirken har syv sakramenter som vi er overbevist om at Gud har gitt oss gjennom Kirken, basert på vår Herre Jesu Kristi handlinger og ord.

Det første og mest sentrale sakramentet er dåpen, som gjør et menneske til Guds barn. Alle mennesker som blir unnfanget, er villet og skapt av Gud, men gjennom dåpen blir personen forvandlet til et Guds barn. Dåpen er derfor begynnelsessakramentet, inngangen til alle andre sakramenter. Ingen andre sakramenter kan mottas før dåpen er gjennomført.

Hvis vi følger et vanlig katolsk liv, døpes barnet vanligvis som spedbarn. Det neste sakramentet barnet mottar og forberedes på er skriftemålet, hvor personen mottar tilgivelse for sine synder gjennom Kirkens fullmakt. Dette gjenspeiler Jesu egen praksis, hvor helbredelse og tilgivelse alltid var tett knyttet sammen, for å fornye mennesket både fysisk og åndelig. Tilgivelse og det nye livet gjennom nåden er helt sentralt i Jesu virke.

Deretter følger kommunionen, eller nattverden som den ofte kalles i protestantiske kirker, hvor barnet eller voksne mottar Kristi legeme og blod i messen. Også dette krever en spesiell forberedelse. I Norge praktiseres det vanligvis slik at barn mottar skriftemål og kommunion i løpet av tredje klasse, men dette kan variere noe mellom land. Uansett ønsker Kirken at barnet skal få undervisning før det mottar disse sakramentene, noe som selvsagt også gjelder voksne som konverterer eller døpes i voksen alder. Disse får alltid undervisning før mottakelsen av sakramentene.

Det er viktig å ikke haste inn i mottakelsen av sakramentene uten grundig forståelse. Selv om det er umulig å formidle alt Kirken lærer og tror i løpet av et enkelt kurs, er det avgjørende at vi prester sørger for tilstrekkelig forberedelse av hver enkelt person, enten det gjelder konvertering, dåp eller andre sakramenter.

Det fjerde sakramentet er fermingens sakrament, også kjent som konfirmasjon. Dersom man er døpt som barn, bekrefter man som ungdom (vanligvis rundt 14-årsalderen) overfor Kirken og Gud det foreldrene gjorde på barnets vegne i dåpen. Dermed tar ungdommen personlig ansvar for å leve som kristen resten av livet.

Det neste sakramentet er ekteskapet. I vår kirke er ekteskapet alltid et sakrament når begge parter er døpt. Det kreves at minst én av ektefellene er katolsk, mens den andre må være døpt i en kirke med felles dåpsforståelse. Dersom man gifter seg med en udøpt, er det ikke et sakrament, noe vi skal fordype oss i senere. Ekteskapet spiller en sentral rolle i en katolikks liv, og det er avgjørende hvordan man lever ut dette fellesskapet.

Videre har vi ordinasjonssakramentet eller prestevigslens sakrament, som er delt i tre trinn. Det første trinnet er diakonatet, hvor også gifte menn kan ordineres til permanente diakoner og tjenestegjøre ved siden av vanlig arbeid. Det neste trinnet er prestevigselen, den vanligste vigselen. Det høyeste trinnet er bispevigselen.

Diakonen kan forvalte dåpen og assistere ved ekteskapet. Presten kan utføre disse, samt høre skriftemål, feire messen og gi sykesalving, og kan med biskopens fullmakt også konfirmere. Biskopen kan administrere samtlige syv sakramenter, inkludert bispe-, preste- og diakonvigselen, som kun biskoper kan utføre.

Det syvende og siste sakramentet er sykesalvingen, som gir styrke til de syke. Sakramentet kan innebære helbredelse eller gi åndelig kraft ved alvorlig sykdom eller dødsleie.

Disse syv sakramentene er gitt av Gud til Kirken for å møte menneskers åndelige behov og ledsage dem på veien mot Gud. Enkelte sakramenter mottas én gang i livet, mens skriftemålet og kommunionen er gjentagende sakramenter som er viktige for et dynamisk trosliv og vekst som kristne.

Målet med vår menneskelige eksistens er å bli stadig mer lik Kristus, slik apostelen Paulus forklarer i sine brev. Vår sanne identitet finner vi ikke i oss selv, men i Kristus. Jo mer vi åpner oss for Kristus i våre liv, desto mer blir vi den personen Gud har skapt oss til å være – nemlig Kristuslike og helliggjorte. Sakramentene er nettopp de instrumentene Gud har gitt menneskeheten gjennom Kirken for å helliggjøre oss.

Det jeg ønsker å formidle gjennom denne episoden, er at Gud gjennom Kirken har etablert en helt ny form for møte med menneskene – en direkte og personlig vei til hver enkelt av oss. Dette var Guds frie og selvstendige valg, og det viser tydelig at Gud ønsker å ledsage oss på vår vei tilbake til ham.

Det revolusjonerende nye med Kirken er denne nye måten Gud er nær menneskene på. Det fascinerende er at sakramentene fungerer selv når vi prester, som alle mennesker, er syndige og svake. Vår syndighet gjør ikke Guds frelsesverk umulig; tvert imot virker Gud gjennom Kirken og de ordinerte geistlige på tross av vår menneskelige svakhet.

Når en person ordineres, endrer Gud på en måte vedkommendes vesen slik at sakramentene virker objektivt gjennom personen, uavhengig av den ordinerte prestens svakhet eller utilstrekkelige tro. Det finnes med andre ord en objektiv struktur i Kirken, etablert av Gud selv, for å gjøre seg tilgjengelig for menneskene til tross for våre begrensninger. Dette viser Guds store respekt og barmhjertighet overfor vår menneskelige natur og svakhet.

Denne overgangen fra den gamle paktens tid til den nye tid i Kristus er avgjørende for vår forståelse. Derfor er det heller ikke likegyldig om man tilhører Kirken eller ikke. Splittelsen av kristenheten i mange ulike kirker gjenspeiler menneskets synd, svakhet og feil. Selv om Den Hellige Ånd kan virke med nåde i mange sammenhenger, er det tryggeste og sikreste rommet Gud har skapt, Kirken som er bygget på Peters etterfølgere. Selv om Kirken historisk sett har hatt sine menneskelige feil, har selve frelsesprinsippet alltid vært intakt.

Uoverensstemmelsene med våre ortodokse brødre og søstre er relativt lette å overvinne. Derimot er uenighetene med protestantiske kirkesamfunn dypere og vanskeligere, siden disse i sin tid brøt med Kirken på 1500-tallet for å etablere egne kirkesamfunn.

Spørsmålet om kirkens splittelser og den økumeniske utfordringen vil vi komme tilbake til senere.

Det sentrale nå er at både vi og de ortodokse kirkene regner med syv sakramenter – syv nådeflater der Gud berører oss. De protestantiske kirkesamfunnene har ofte bare ett gyldig sakrament, nemlig dåpen, selv om dette ikke alltid er helt klart definert i alle protestantiske samfunn. For eksempel er forståelsen av nattverden ofte uklar. De øvrige sakramentene anerkjennes generelt ikke av protestantene.

Disse spørsmålene representerer et stort temaområde vi kan vende tilbake til senere. I episodene som nå følger, vil vi fordype oss i hvert enkelt av de syv sakramentene, hva de betyr og hvordan de virker i våre liv. Denne oversikten over kirkens sakramenter er ment å vekke interesse for en dypere forståelse av deres betydning.

Takk for denne gangen.