Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

«Skriften og Tradisjonen» – Episode 13: Dåpen

Talende: P. Arne Marco

I dag kommer vi til episode 13. Vi skal nå ta for oss de enkelte sakramentene gjennom de kommende episodene. I dag er det naturlig å begynne med dåpen, som er det innledende sakramentet til det kristne livet – til å følge Kristus gjennom livet. Velkommen skal dere være; jeg håper dere blir beriket og får forfrisket deres innsikter. Velkommen!

Intro

(00:02.35)
Det første sakramentet vi kan motta i Kirken, er dåpen. Dåpen er på en måte terskelen – inngangen, åpningen – til det kristne livet. Det er det første som må gjøres for at en skal kunne være i Kirken, for å være kristen. Dette kaller vi et initiasjonssakrament, altså et innførings- eller innledningssakrament.

Det sentrale ved dåpen – enten vi snakker om barnedåp eller voksendåp – er at vedkommende blir døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og at det øses vann over hodet samtidig som disse ordene sies. Dette er helt sentralt for at dåpen i det hele tatt skal være gyldig.

Formuleringen er ikke tilfeldig; den er overlevert på slutten av Matteusevangeliet. Kirkens tradisjon regner dette som det første evangeliet, muligens skrevet allerede rundt 11–12 år etter Jesu død og oppstandelse. Dette peker på Kirkens aller tidligste praksis. Følger man ikke dette, er det ikke en gyldig dåp – da skjer ikke dåpen.

Jeg sier dette fordi jeg vet at det finnes samfunn som bare døper «i Jesu navn» og ikke sier noe mer. Eller – det fantes i Den norske kirke, for eksempel – prester som mente at dåpen skulle være kjønnsnøytral, slik at de døpte «i Skaperens, Forløserens og Livgiverens navn». Det er ikke gyldig dåp.

(02:14.254)
Jeg har også hørt om tilfeller i Den katolske kirke der en diakon i stedet for å si «jeg døper deg», sa «vi døper deg». Dette finnes ikke. Alle disse dåpene ble erklært ugyldige og måtte gjentas – eventuelt sub conditione (under betingelse) – fordi det ikke er klart at vedkommende var gyldig døpt. Da bruker man formularet: «Dersom du ikke allerede er døpt, døper jeg deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Dette er så sentralt og vesentlig for dåpen at det verken kan omformuleres eller utelates.

Grunnen til at vi er så strenge på dette, er at vi er overbevist om at det er en direkte enhet mellom materie, ord og hendelse. Slurver vi med materien – hvis vi ikke bruker ekte vann – eller tuller med ordene, skjer ikke det som er dåpen. Og hva er det som skjer når vi døpes? Jo: vi befris fra det vi kaller arvesyndens lodd, ut fra overbevisningen om at den opprinnelige synden vi leser om at Adam og Eva gjorde i hagen, førte til grunnleggende sår i menneskets relasjoner, som nedarves i genealogien etter Adam og Eva. Det er ikke slik at et nyfødt barn vi bærer til dåpen, har begått personlig synd; men denne arven – disse sårene i forholdet til Gud, til skaperverket, til nesten og til seg selv – skal heles, skal helbredes. Og vi tror at i dåpen blir dette reparert.

(04:32.782)
Det vil si: i dåpsøyeblikket er vi nye – slik vi kunne ha vært hvis syndefallet ikke hadde skjedd. Vi tilgis all synd. Dette er særlig tydelig i voksendåpen: en som døpes som voksen, blir befridd fra all synd og skyld – alt galt vedkommende har gjort, uansett hvor ille det måtte være – frem til dåpsøyeblikket. Man går fra dåpen som et nytt menneske. Det betyr ikke at personen ikke kommer til å synde etterpå, men den synden skyldes da manglende innsikt og forståelse av den frie viljens virke i personen.

Kampen mot synden forblir altså også etter dåpen. Men den synden er, som sagt, forårsaket av mangel på innsikt og rett bruk av den frie viljen – ikke lenger av den såkalte ursynden. Det er derfor et frigjøringsøyeblikk å bli døpt, uansett når man blir døpt. Og dåpen er av en slik natur at den bare kan skje én gang; man kan ikke gjendøpes. (Dette var en konflikt i reformasjonstiden, men det går vi ikke inn på her.)

Hva gjør Gud utover dette? Jo: Han gir Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd tar bolig i personens sentrum, i personens vesen. Og dette er et av de store mysteriene: at Gud i sin Ånd kan ta bolig i uendelig mange mennesker. Hvordan Ånden gjør det – ja, det kaller vi et mysterium. Men det er det som er å bli salvet, det er det som er å bli sendt. I bunn og grunn betyr dåpen en vesensforandring ved at mennesket får Den Hellige Ånd lagt i seg som en indre åndelig kraft.

(06:58.190)
En åndelig motor i personen, som vil virke med personen i den grad personen åpner seg for Den Hellige Ånd og lar Ånden virke. Dette samspillet bør ledsage livet, uansett i hvilken etappe eller fase av livet man befinner seg. Man er alltid berørt av Den Hellige Ånd; vi blir rørt av Gud i Den Hellige Ånd i dåpen. Det er kjernen i selve dåpshandlingen.

Når vi feirer sakramentene, har vi også utdypende ritualer som understreker, forsterker og tydeliggjør innholdet. I dåpsritualet har vi tidlig bønnen om vern mot det onde; vi har salvingen med katekumenolje (tegnes på brystet), der vi ber om kraft og styrke i forberedelsesprosessen. I voksendåp gjøres dette i en periode før dåpen – en siste fase av forberedelsen – men vi bruker det også i barnedåp.

Før vanndåpen bekjenner vi troen, eller vi fornyer dåpsløftene, ved at foreldre og faddere – og de tilstedeværende – blir stilt tre spørsmål mot det onde, og tre spørsmål etter trosbekjennelsen, for å bekrefte at dåpen skjer i troen. (Hver som døpes, må ha minst én fadder.)

(09:02.190)
Her kommer ulike kulturer og tradisjoner inn. Noen har to faddere; i Norge er det mange som får fire (i hvert fall innenfor Den norske kirkes sammenheng), mens for eksempel filippinerne gjerne kan ha langt flere. Det sentrale er at man har én eller to faddere som tar oppgaven seriøst: å veilede og hjelpe foreldrene i oppdragelsen i troen. Fadderens oppgave er å hjelpe barnet og være til stede – for eksempel når barnet senere mottar førstekommunion og firmingens sakrament (konfirmasjonen) – og å ledsage personen på veien.

De fremste som i dåpsritualet lover å oppdra barnet – når vi taler om barnedåp – er selvsagt foreldrene. Er ikke begge katolikker, påhviler det den katolske parten først og fremst å oppdra barnet i trospraksis. Man kan ikke unnlate dette og tro at barnet får undervisning senere og da blir troende. Foreldrene har det første og viktigste ansvaret for å praktisere troen med sine barn. Det er helt essensielt for at barnet skal forstå hva det har mottatt i dåpen og hva som skjer i livet. Derfor er det viktig å be med barnet, gå regelmessig til messe – helst på søndager, der det er praktisk mulig – og så videre. Troen virker ikke av seg selv uten vår medvirkning.

(11:30.062)
Etter selve vanndåpen blir barnet salvet på hodet med hellig krisma (krismaolje) som tegn på at dåpen gjør mennesket nytt. Jesus ble selv salvet – til prest, konge og profet – og barnet salves til den samme verdigheten. Det er den kristne verdigheten: at vi får del i Jesu prestedømme, Jesu kongedømme og Jesu profetiske tjeneste. Dette skjer etter vanndåpen og understreker den dype betydningen av hva dåpen gjør med personen.

Deretter legges den hvite dåpskjolen på (eller et hvitt tørkle over barnet). Ofte er barnet kledd i dåpskjolen på forhånd, men den hvite fargen tydes som renheten – det nye livet – som dåpen gir. For voksne som døpes, brukes også hvite kjortler. Dette symboliserer at man er gjenfødt i Kristus, blitt et nytt menneske i Kristus, og at man skal ta vare på denne verdigheten gjennom livet. Dette er en del av helliggjørelsesprosessen: å motarbeide synden i ens liv for virkelig å leve opp til det man er døpt til.

(13:54.574)
Neste punkt er at man tenner dåpslyset – et dekorert lys man får ved dåpen. Det tennes fra påskelyset, som skal stå brennende under hele ritualet i kirkerommet. Påskelyset er selve symbolet på Kristi oppstandelse. Derfor tennes dåpslyset fra påskelyset. Det tas imot enten av foreldrene eller av fadderen – her er det kulturelle variasjoner.

Etter dette ber vi at Gud åpner barnets ører og munn gjennom det som kalles Effata-ritualet – at barnet må høre Guds ord og bekjenne sin tro til Guds ære. Det samme gjøres for voksne i forbindelse med at katekumenatet åpnes. Til slutt stiller vi oss med barnet foran Herrens alter og ber sammen Fadervår – også på vegne av barnet, som ennå ikke kan formulere bønner. Helt til slutt velsignes alle tilstedeværende. Slik holdes dåpen i hovedsak. Innledningsvis er det selvfølgelig også Ordets liturgi, en preken, og så videre – elementer som er felles for alle sakramentene.

(16:09.454)
En videre teologisk hendelse, som det er viktig å forstå – og som henger sammen med at den døpte mottar Kristi lys – er at vi dør og oppstår med Kristus i dåpen. Det var tydeligere før, da man hadde hel neddykkelse: bokstavelig talt ble man død for denne verden ved å bli senket ned i dåpsbassenget, og stod opp igjen ved å bli løftet opp av vannet. Dette kan også gjøres tre ganger: i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Den dypere teologiske hendelsen er altså at man dør og oppstår med Kristus i dåpen. Det betyr at livet etter dåpen er tatt inn i oppstandelsens mulighet, og at det kristne livet etter dåpen skal samsvare med den indre sannheten og virkeligheten som dåpen har gitt personen. Oppstandelsen etter vår legemlige død er en gitt mulighet allerede i dåpen. Derfor gir det mening å lære av Kristus og av Kirken hvordan vi skal leve som kristne, slik at vårt liv – gjennom hele oppveksten og gjennom hele livet – samsvarer med den verdigheten som er oss gitt i dåpen.

Dåpen er nøkkelen inn i det store frelsesfellesskapet som Kirken er. Dåpen er nødvendig til frelsen, uten at vi dermed sier at bare døpte blir frelst. Vi tar ikke Guds plass i våre vurderinger; men vi har som Kirke oppdrag å gå ut og døpe alle i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og gjøre dem til Kristi disipler. Gud ønsker en ny menneskehet, en ny verden – mennesker som åpner seg for Guds vilje og følger Gud på sin vei gjennom livet. Hvordan dette ser ut i praksis, avhenger av den som er døpt. Vi vil alle sette vårt personlige preg på vår kristentro. Men jo dypere vi går inn i vår kristentro, jo mer blir vi Kristuslike, og jo mer blir vi oss selv.

Å bli døpt, gå inn i Kirken, leve i Kristus i Kirken og følge Kristus, er å finne seg selv og gå i riktig retning. Dåpen er en stor gave, oss gitt fra Kirkens opprinnelse gjennom Kirkens oppdrag, og som samler mennesker inn i dette store fellesskapet gjennom historien. Å bli døpt er ikke bare noe personlig; det er universelt. Det er katolsk. Takk for meg.