Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Vi skal i dag ta for oss kanskje det vakreste og mest verdifulle sakramentet vi har etter dåpens sentrale betydning for oss. Det er nemlig kommunionen. Kommunionen er virkelig et troens mysterium—noe helt genialt som Gud har gjort nettopp for å komme til oss mennesker.

Vi tar helt bokstavelig det Jesus sier i sitt siste måltid med disiplene, når han tar brød og sier til dem: «Dette er mitt legeme», og når han tar vin og sier til disiplene: «Dette er mitt blod». Han bruker verbet estin på gresk—ordet «er». Og selvfølgelig: Herren, som er Ordet som ble kjød, vet nøyaktig betydningen av det han sier. Det er helt klart at han snakker om brødets og vinens vesen—hva som gjør at brød og vin er det de er. Det er dette vi i vår kirke tror forvandles i brød og vin, slik at brød og vin blir i sannhet Kristi legeme og blod. Når vi bruker det fine begrepet transsubstansiasjon, altså at substansen—vesenet—til brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod slik at de ikke lenger er brød eller vin, så er det etter vår mening, i vårt språk, det nærmeste vi kan komme for å forstå dybden i mysteriet. Vi kan aldri utelukke den delen som tilhører mysteriet, men for oss er det den beste forklaringen på hva Gud faktisk gjør.

Når vi feirer messen, og når presten kaller Den hellige ånd ned over brød og vin på alteret og gjentar Jesu ord fra nattverdsalen og sier: «Dette er mitt legeme, dette er mitt blod», så skjer helt konkret forvandlingen av brødets og vinens vesen til Kristi legeme og blod. Og det er selvfølgelig noe som aldri kan tas tilbake igjen.

P. Arne Marco (02:30.478)
Det er og forblir for alltid Kristi legeme og blod.

Det er grunnen til at vi som prester må drikke opp alt som er til overs i kalken. Vi kan ikke oppbevare Kristi blod på en god måte. Men dersom det er noe til overs av Kristi legeme, tar vi et siborium (altså en egen skål), som vi har stående i det aller helligste i vårt kirkerom, tabernaklet, hvor vi plasserer Kristi legeme.

Og det faktum at vi har dette tabernaklet i kirkerommet—dette legeme som Jesus selv sier er det nye templet—gjør at det er i våre kirkerom at man virkelig har et helt konkret nærvær fra Guds side i Kristi legeme. Det er den ene dimensjonen av dette mysteriet.

Det er veldig viktig å holde fast ved at Jesus selv sier at det er. Han sier ikke: «Ta dette som et tegn på» eller «Se på dette som et symbol på mitt nærvær», eller noe liknende. Nei, han understreker helt tydelig med sine ord at dette er en forvandlet virkelighet—men en forvandling som er på en slik måte at det fortsatt ser ut som brød, det smaker fortsatt som brød; og det samme med den forvandlede vinen. Den forblir med vinens egenskaper, men er ikke lenger vin eller brød. Derfor er dette det aller helligste og mest verdifulle vi har på vår jord, for å si det sånn.

P. Arne Marco (04:24.622)
Når vi tenker på den enkelte personen som går frem for å motta kommunionen, så mottar vi Kristus på en dyp måte inn i oss selv—ikke bare åndelig, men også i grunnen fysisk. Fordi vi bokstavelig talt fortærer Kristi legeme og blod. Jeg liker å bruke ordet inkorporasjon, altså at Kristus virkelig tar bolig i oss, kommer inn i vårt innerste, i vårt sentrum, i vårt vesen, hvor jo Den hellige ånd allerede har sin bolig. Så det er—om man kan si det slik—et slags møte mellom Sønnen og Ånden i vårt innerste. Og denne forvandlingen som kommer til å skje med oss, hvis vi virkelig tar imot Kristi legeme og blod, behøver ikke være daglig; det er ikke noe krav. Noen tror at de skal motta det daglig. Faktisk sier kirken at én gang i året er et minimum for å kunne tilhøre den katolske kirke. Det vanlige for katolikker er selvfølgelig, i det minste, å gå hver søndag og på høytider til messen for å motta Kristi legeme og blod. Ordensfolk, prester, geistlige, men også mange legfolk går selvfølgelig daglig til messe.

Og man mottar bokstavelig talt nettopp Gud i oss selv. Og dette er i det innerste innerste av oss selv, dypere enn vårt følelsesliv—et område i oss som i grunnen bare Gud kjenner. Men, som teologene vil fortelle oss: Hvordan skal vi kunne frykte når vi bærer det hellige i oss, inne i oss? Gud gjenkjenner jo sin Sønn inne i vårt innerste. Der er hans legeme og blod. Vi vet jo egentlig ikke hvor lenge dette nærværet varer; det kan vi ikke snakke om. Det kan vi ikke måle. Vi kan bare motta og motta og motta. Og det er helt klart at dette gjør noe med oss. Derfor sier jeg gjerne når jeg holder, for eksempel, førstekommunion for barna, at det finnes ikke noe på denne vår jord som er mer verdifullt enn Kristi legeme og blod.

P. Arne Marco (06:50.318)
Hva vi verdsetter, om det måtte være av gull eller diamant eller ellers av verdifulle ting, har ingen verdi opp mot Kristi legeme og blod. For Kristi legeme og blods egenskap er å gi det evige liv; det er næring til det evige liv.

Dåpen åpner oss allerede for muligheten til det evige liv. Vi kalles til å leve i samsvar med dåpens verdi og dåpens betydning. Og vi næres på denne vår vei etter dåpen nettopp av Herren selv, bokstavelig talt av Ordet som er blitt kjød—Guds Sønn som er blitt menneske. Og det at han kan gi seg til oss på denne måten, er kun mulig fordi Sønnen vendte tilbake til Faderen etter oppstandelsen. Det er fra Guds himmel at Sønnen strømmer ut i sitt legeme og sitt blod, uten ende, uten grenser, for alltid—så lenge Kirken er på vandring i denne virkeligheten.

Når Jesus, ifølge flere av evangeliene, metter flere tusen med bare noen få brød og noen få fisk—noe Markus også forteller to ganger, og det er ikke umulig å tenke seg at Jesus gjorde det flere ganger—det at han var i stand til å mangfoldiggjøre brød og fisk til å mette tusenvis av mennesker, og slik viser sin kraft over skaperverket, sin skaperkraft, peker mot det større som kommunionen er i vår virkelighet. At den, for å si det sånn, aldri tar slutt. Det er en uendelig kilde i Gud som strømmer ut. Det er Den hellige ånd som gjør dette mulig gjennom messesakramentet.

P. Arne Marco (09:04.142)
Og det er slik at messen alltid må feires i sin helhet for at dette skal være virkelig. Vi prester kan ikke bare ta et stykke brød og et glass vin og mene at vi kan forvandle det der og da. Nei, det kan kun skje innenfor messens ramme, innenfor Kirkens liturgiske rom, for denne mysteriets hendelse. Det er jo ting som historisk sett har vært diskutert på ulike måter. Det skjer kun i kraft av at en prest er presteviet—eller biskop, for den saks skyld. Det kan ikke skje når som helst og av hvem som helst. Som jeg har sagt tidligere: Kirken er Kristi brud. Kristus er brudgommen som gir seg selv til de troende i sitt legeme og blod.

Det er derfor at kun menn er valgt av Kristus til å administrere sakramentene, fordi i sakramentene representerer presten Kristus på en særlig måte, en spesiell måte. Alle kristne, som jeg sa i forbindelse med dåpen, tar del i det allmenne prestekall—Kristi allmenne prestedømme—men kun de geistlige, prester og biskoper, kan feire messe, kan forvandle brød og vin til Kristi legeme og blod. En annen dimensjon som også er fin å ta med seg, er å tenke på at materien vi bruker—altså brød og vin—er produkter vi mennesker har klart å få frem fra skaperverket, ved at vi bruker hvete til å bake brød, ved at vi bruker druer til å lage vin. Det vil si: Vi tar imot gavene som vi har klart å få ut av skaperverket og legger dem frem på alteret, for at Gud skal forvandle disse gavene til Kristi legeme og blod. Dette viser igjen hvor viktig skaperverket er for vår Gud.

P. Arne Marco (11:26.414)
Det forteller også hvor viktig, alvorlig og seriøst vi må ta materien. Det kan kun være hvete som brukes til brød; det kan kun være vin (av druer) som brukes i kalken. Om det er hvitvin eller rødvin, er et annet spørsmål, men det må være ekte vin for at det faktisk skal forvandles.

I vår tid, hvor vi har mer problemer med allergier, kan vi gi glutenfattige hostier, men ikke glutenfrie hostier. Det må være en mikroskopisk rest av gluten for at materien skal forbli korrekt. Vi må, som skapte i skaperverket, ta materien seriøst. Man kan ikke bruke andre materialer for å feire messen. Man kan ikke bruke saft, man kan ikke bruke mais, man kan ikke bruke ris; det må være laget av hvete.

I messen, når vi tar imot dette aller helligste, så er vi i grunnen frie med hensyn til holdningen vi tar imot med. Jeg vet at det i vår tid er mye diskusjon rundt dette, men vi skal være klar over at nesten hele det første årtusen ble kommunionen i store deler av Kirken utelukkende tatt imot i hånden.

For det fantes ikke oblater, det fantes ikke hostier. Man bakte bokstavelig talt brød som man skar opp i stykker. Slik de ortodokse gjør den dag i dag: de skjærer opp brød i terningbiter, men de har det da oppi kalken og gir det til de troende på en skje på tungen. Mens for eksempel Kyrillos av Jerusalem sier allerede på 400‑tallet at:

P. Arne Marco (13:30.958)
Når vi tar imot kommunionen, skal vi lage en trone av vår venstre hånd. Og så tok de den gangen og spiste det ved å løfte brødet inn i munnen uten at det falt ned. Det gikk selvfølgelig fordi det var et konkret stykke brød. I vår tid, når vi får hostien i hånden, skal vi bruke den andre hånden til å ta den og legge den inn i munnen. Det blir ideologi hvis man begynner å snakke om …

Tro eller ikke tro på transsubstansiasjonen. At det er Kristi legeme betyr ikke at det ikke kan berøres, selv om Thomas Aquinas på 1200‑tallet—i en tid hvor Kirken hadde en veldig dyp ærefrykt, men også en redsel for å handle galt—fastsatte at kun prester fikk lov til å ta i hostien. Det er litt av bakgrunnen for at man i det andre årtusenet begynte med munnkommunion, og at presten legger kommunionen på mottakerens tunge. Hvilket selvfølgelig i dag er helt i orden. Mange mottar også—for eksempel her i Tromsø, i noen av kirkene—ved det vi kaller intinksjon, nemlig at vi senker hostien i kalken og legger den på mottakerens tunge. En form som er helt i orden. Mange steder har man ikke denne muligheten; da får man bare det vi kaller kommunion under én skikkelse. Da må man passe seg for å tro at man ikke får Jesus fullt og helt hvis man bare mottar i form av Kristi legeme. Kirken anser det faktisk som en vranglære—å tro at man ikke får Kristus fullt og helt dersom man kun mottar Kristus i hans legeme.

Det er en fordel hvis man kan gi Kristi legeme og blod i begge skikkelser. Men det er ikke alltid praktisk mulig, særlig ikke i de store kirkerommene med svært mange som går til kommunion. Om man i tidligere tider drakk av og delte kalken, vet jeg ikke; det har jeg, per dato, ikke funnet noe på. Men i vår tid er dette å senke hostien i kalken en veldig god form for å gi.

P. Arne Marco (15:51.822)
Det avgjørende er ikke formen; det avgjørende er resultatet—at vi faktisk mottar Kristus i oss selv. At det forvandler oss innenfra og ut, og at vi kalles til å leve i samsvar med den enorme verdien Kristi legeme og blod har i vår eksistens.

Derfor mener jeg at dette er et utrolig vakkert sakrament—et utrolig dypt og i like grad høyt ragende sakrament. At Gud, gjennom Sønnen, sitt legeme og blod, forener seg med oss på en dyp måte som, selvfølgelig, bare Gud selv kjenner rekkevidden av. Men som tar oss inn i dette store fellesskapet som Gud samler gjennom Kirken, nemlig de helliges samfunn.

P. Arne Marco (16:54.382)
Velkommen tilbake til vår serie Skriften og tradisjonen. Vi fortsetter å arbeide med sakramentene. I dag, i episode 15, skal vi snakke om den hellige kommunionen—om mysteriet Gud har gitt oss gjennom Kirken for å gjøre oss delaktige i Gud selv. Velkommen skal dere være.