Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Da har vi kommet frem til den 16. episoden i vår serie, hvor vi tar for oss det fjerde av de syv sakramentene—nemlig konfirmasjonen. Et sakrament man kan få som ungdom, eller som man får i forbindelse med konversjonen dersom man er over 15 år gammel når man konverterer. Eller som man får som voksne, hvis man døpes som voksen. Så vi skal gå nærmere inn på dette sakramentets betydning og innhold, og hva sakramentet gir oss. Velkommen skal dere være.

Vi snakket om dåpen slik de fleste mottar den—nemlig som babyer eller små barn. Derfor har vi i den vestlige delen av Den katolske kirke, den latinske delen, valgt å la personene som ungdommer motta fermingens sakrament, gjerne i 14–15‑årsalderen. Flere av våre østlige katolske kirker har konfirmasjon og dåp ved samme anledning, i likhet med de ortodokse kirkene. Men vi har delt det opp for at personen—som selvstendig, forhåpentligvis mer voksen—kan ta en selvstendig avgjørelse ved selv å si ja til det foreldrene gjorde ved å døpe personen som lite barn. Snakker vi om voksendåp, er konfirmasjonen og kommunionen med i samme hendelse, i én messe. Men når det gjelder barn, har de denne muligheten til å bekrefte—til å konfirmere—det som foreldrene gjorde for dem. Det skjer innenfor en helt alminnelig messe, men fermingens sakrament dreier seg om at Den hellige ånds nærvær i personen—som personen mottok i dåpen—blir både bekreftet og styrket ved at det er biskopen som til vanlig konfirmerer. Har ikke en biskop mulighet til å besøke alle menighetene til konfirmasjon, kan han delegere, for hvert enkelt tilfelle, den lokale sognepresten eller sende en annen prest for å konfirmere. Man må ikke være bispeviet for å konfirmere, men man må ha eksplisitt tillatelse av sin biskop for å kunne konfirmere.

P. Arne Marco (02:26.894)
Messene er bygget opp på vanlig måte; det er selvfølgelig et eget ritual med egne bønner, tilpasset konfirmasjon. Eller man gjør det i selve pinsentiden—gjerne i domkirkene.

P. Arne Marco (02:42.734)
Nå skjønner vi.

P. Arne Marco (03:01.39)
Domkirken er jo hovedkirken i et bispedømme, og derfor er det naturlig at biskopen feirer konfirmasjon i domkirken på pinsedag; for pinsedagen er festen for Den hellige ånds komme til Kirken. Ritualet feires gjerne etter prekenen—det er da man har sakramenter i messen. Til vanlig legges sakramentene på samme måte som ekteskap eller dåp, eller andre ting man gjør i messen. Kommunionen er selvfølgelig på sin vante plass i messen. Det begynner med at ungdommene bekrefter sin tro—de fornyer sine dåpsløfter, som vi sier—ved at de svarer på spørsmål fra biskopen. Det som er veldig viktig, er at før selve konfirmasjonen skjer, ber biskopen Gud om å gi konfirmantene Den hellige ånds syv gaver. Det skal vi se litt på, så jeg har tillatt meg å ta frem en bok. For vi ber Gud om å gi dem Den hellige ånd, Trøsteren. Det er en av Den hellige ånds «funksjoner»—om vi kan si det slik—å være Guds trøster, en inspirasjon i oss når vi føler sorg og tristhet; til å overvinne det, komme ut av det, og vende tilbake i tillit til Gud. Det er en av de tingene Den hellige ånd gjør i oss. Vi ber om at de skal få visdommens og forstandens ånd—at Den hellige ånd må hjelpe dem, opplyse dem, til å vokse i forståelse. Selvfølgelig ikke nødvendigvis av de verdslige tingene, men av de åndelige tingene—av troens innhold. Det er det som er det viktige for konfirmantene. Selvfølgelig kan vi også be Den hellige ånd om kraft og hjelp når vi skal opp til en eksamen, eller når vi arbeider intellektuelt, når vi setter oss ned og leser en vanskelig bok. Da trenger vi også visdommens og forstandens ånd. Ånden virker i oss; men det sentrale er, selvfølgelig, å forstå stadig dypere hvem Kristus er, hva frelsen betyr, og så videre.

P. Arne Marco (05:25.934)
Vi ber også om at Ånden skal gi oss råd og styrke—det vil si nettopp å handle riktig i forhold til det vi har innsett og forstått, og også ha kraft til å gjennomføre det. Så det er også en del av Den hellige ånds «verktøy» i oss, som Ånden bruker—særlig også der vi husker på å be Ånden om hjelp. Det kan også være når vi skal legges inn på et sykehus: at vi får styrke og kraft til å bære det som kommer. Vi kan også be om sykesalvingens sakrament—som vi kommer tilbake til i en senere episode—men også nettopp få denne bistanden, fordi Ånden hele tiden på en måte er Guds nærvær i oss. Det er alt det Ånden kan gjøre for oss. Og det siste er … De to siste gavene er kunnskapens og fromhetens ånd. Kunnskap henger sammen med visdom og forstand—nemlig at det vi leser og lærer, former oss og befester oss, både i troen, men også rett og slett i menneskelig forstand og forståelse. Og fromhet er Ånden som driver oss til å be; det er Ånden som hjelper oss til å angre våre synder, til å søke skriftemålet. Ånden virker mer enn det vi forstår. Men Ånden er ikke påtrengende; Ånden er som en stille kraft i oss—en hjelper som vil være med oss. Og jo mer vi forstår dette, jo mer vi åpner oss for Åndens nærvær i oss, jo lettere kan enkelte ting bli for oss. Men dette ligger skjult i Guds hjerte. Vi kan ikke selv styre Gud eller bestemme over Gud.

P. Arne Marco (07:24.974)
Vi må stille oss til disposisjon for Gud, og det er igjen Den hellige ånd som hjelper oss til det. Og den siste bønnen biskopen ber, er at vi skal bli fylt med gudsfryktens ånd. Det betyr at vi lærer den riktige respekten og holdningen overfor Gud. Gudsfrykt betyr ikke at vi skal være redde for Gud, men at vi skal ha tilstrekkelig respekt for Gud; at vi forstår Guds overordnede rolle i vår eksistens—Guds opphøyethet og betydning for eksistensen—og at vi handler i samsvar med det; at vi, ut fra denne «frykten for Gud», for å si det slik, ikke gjør noe blasfemisk, ikke gjør noe mot troen, men handler slik vi skal handle som troende. Så biskopen, eller den som utfører konfirmasjonen, ber om disse syv gavene for dem som skal konfirmeres. Og dette er selvfølgelig reelle gaver som Gud gir—dette er ikke tomme fraser eller tomme ord. Det vi ber om, det skjer. Men om vi merker det, eller om vi husker det—det er jo en del av vårt ansvar som troende. Og så blir hver enkelt salvet på pannen med krisma (den hellige olje). Det blir tegnet et lite kors på pannen, med tommelen dyppet i krisma, og så sier biskopen: «Motta seglet på Guds gave, Den hellige ånd.» Da svarer konfirmanten: «Amen.» Og så pleier biskopen å gi et lite dask—eller klapp, hva man skal si—på kinnet, og si: «Fred være med deg.» Nå husker jeg ikke lenger, dessverre, hvor dette kommer fra, men det er på en måte en bekreftelse, bokstavelig talt, på at du har mottatt Den hellige ånd, ved at biskopen også berører deg fysisk på den måten. Du er en ny virkelighet, for å si det sånn. Eller: den virkeligheten du allerede er, er blitt konfirmert—er blitt bekreftet.

P. Arne Marco (09:45.678)
Her må jeg gjenoppta det jeg sa om dåpen—dette mysteriet: at Den hellige ånd er en slik person i Gud, at Ånden kan ta bolig i alle som blir døpt, og få styrket sitt nærvær gjennom alle som blir konfirmert. Det er en tanke som, selvfølgelig, sprenger vår forstand, for å si det sånn. Her kan vi be Den hellige ånd om å hjelpe oss. Vi må også huske på at Kristus sier et sted at det ikke er noe som gleder Faderen mer enn de troende som ber om Den hellige ånds gaver—om Den hellige ånds visdom i sitt liv. Og igjen må vi huske på at det vi mottar av Den hellige ånd i konfirmasjonen, er mye mer viktig enn alle de verdslige gavene som strøs over oss etterpå. Her i Norge er det dessverre blitt veldig ekstremt, etter det jeg hører, hva enkelte får av både pengegaver og tinggaver. Det er ikke noen katolsk tradisjon; jeg vet ikke helt hvor dette kommer inn i det norske samfunnet. I min tid var det ikke slik da jeg ble konfirmert. I de katolske landene er det veldig vanlig at familiene markerer barnets første kommunion med en stor fest—også fordi de kler seg på en helt spesiell måte; jentene gjerne i hvite kjoler, guttene i det minste med hvit skjorte; og man kommer med dåpslysene og mottar for første gang Kristi legeme. Det feires mye større i de katolske landene enn konfirmasjonen. Konfirmasjonen feires gjerne mer i den mindre kjernefamilien—og da uten disse store mengdene med gaver, som man av for meg fremmed grunn har utviklet her i Norge. Og dessverre er det jo slik at ungdommene snakker sammen, slik at de bygger opp et gjensidig press på hvor mye de kan få. Men det er ikke det konfirmasjonen skal få lov til å dreie seg om. Den må dreie seg om at man mottar og får styrket Den hellige ånd; man mottar de syv gavene; Den hellige ånds nærvær blir bekreftet av biskopen og styrket ved biskopen. Det er det som må være det avgjørende for oss.

P. Arne Marco (12:10.701)
… av biskopen og styrket ved biskopen. Det er det som må være det avgjørende.