Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

«Vi er nå kommet til den syttende episoden i vår serie om sakramentene. I dag betrakter vi ekteskapets sakrament – dets betydning, dets verdi og dets mål. Velkommen.»

På vår vei gjennom sakramentene kommer vi nå til et sakrament som har særlig betydning for livsveien: ekteskapets sakrament. Når vi taler om ekteskapet, må vi ta det alvorlig. Når jeg forbereder par til ekteskap, begynner jeg gjerne med å snakke om kallet til ekteskapet.

Vi bruker ofte ordet «kall» om ordensfolk, prester og biskoper, og det er riktig. Men vi må også erkjenne at det å finne en ektefelle og ville dele livet med vedkommende, er et kall. Når en mann og en kvinne finner sammen, vokser i enhet og vil binde seg for resten av livet, er Gud virksom i denne prosessen. Jeg spør ofte: Var det tilfeldig at dere møtte hverandre? La oss reflektere over hvordan dere faktisk møttes, før vi går inn i undervisningen om ekteskapets betydning i Kirken. Dette er et veivalg for livet.

Ekteskapet er en felles vei mot Gud, parets felles mål. I dette perspektivet får ekteskapet mening; da blir det fruktbart og verdifullt. Allerede i Første Mosebok heter det: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin hustru, og de to skal være ett» (1 Mos 2,24). Ekteskapets dypere sakramentale mål er at mannen og kvinnen blir ett – en enhet. Hvordan denne enheten ser ut, vil naturlig preges av de to personenes natur og temperament. Det innebærer at man gir seg hen til den andre, og at paret finner et felles sentrum – Gud – for sitt samliv, som også bør være åpent for barn.

Mange er ikke klar over at ved ekteskapsinngåelsen er det paret selv som gir hverandre sakramentet. Den geistlige er Kirkens vitne og assisterer ved selve inngåelsen. Det må være minst to vitner (forlovere) til stede. Med brudefolkene, den presiderende (prest/diakon) og disse vitnene er det altså minst fem personer til stede for at ekteskapet inngås i gyldig form. Når de to gir sitt samtykke (bekrefter det i liturgien), blir ekteskapet sakramentalt virkelighet mellom dem. Når de sier sitt «ja» til hverandre, kan de stole på at Gud sier sitt «ja».

Sakramentaliteten angår også neste generasjon: Barna skal i foreldrenes gjensidige kjærlighet – og i foreldrenes kjærlighet til sine barn – kunne gjenkjenne Guds kjærlighet. Selv om barna ikke alltid er bevisste på det, bør denne dypere gjensidige kjærligheten være naturlig til stede i hjemmet.

For at ekteskapet skal inngås gyldig, må visse forutsetninger være oppfylt. Først: Det må ikke foreligge kanoniske hindre. Et hinder kan være at en av partene allerede er bundet av et tidligere ekteskap. Et annet eksempel er bevisst bedrag: Dersom man ikke er i stand til å få barn og skjuler det for den andre, kan det utgjøre et hinder; er man åpen om det, er det ikke et hinder. Det er derfor avgjørende å bli kjent med hverandre på slike områder før man bestemmer seg. Det finnes også hindre knyttet til livsstand: Har man avlagt ordensløfter eller mottatt prestevielse, kan man ikke gifte seg.

Dernest: Partene må ville inngå ekteskapet betingelsesløst og av fri vilje. Det skal ikke foreligge skjulte forbehold, kontrakter eller press. Det hender at graviditet fører til press fra familie om å gifte seg før barnet fødes. Det anbefales normalt ikke: Først er det viktig å bære barnet frem og ta imot det. Deretter må de to, som voksne, vurdere spørsmålet om ekteskap – uten å blande sammen parforholdet og barnsituasjonen. For parforholdet er i seg selv så sentralt at det krever virkelig frihet for å kunne si et sant «ja».

Et tredje punkt er ekteskapets uoppløselighet. Man er gift «til døden skiller oss ad». Ingen vet hvor langt frem i tid det ligger; likevel må viljen være å holde sammen – i gode og onde dager – helt til livets slutt. Dette er grunninnstillingen, retningen for relasjonen. Som ved alle kall ligger det en «rest-risiko» i å si ja uten å kjenne hele fremtiden. Vi tør å si ja fordi vi stoler på Gud, på hans vei med oss og på hans hjelp i møtet med de utfordringer som kommer. Slik er det med alle livsavgjørelser: Det finnes alltid en rest-risiko som vi må lære å forholde oss til, leve med og ikke frykte.

Neste punkt er ekteskapets enhet. Det skal ikke være en «tredje person». Kirken lærer at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne. Utroskap og andre parallelle relasjoner bryter ekteskapet og er alvorlig synd. Enheten vil kunne bli utfordret. Uansett om vi har sagt ja til ekteskap eller til sølibat, kan vi bli prøvd ved å møte mennesker vi opplever som sympatiske og tiltrekkende. Vi må ikke tolke slike møter som et tegn på at Gud vil noe annet, men som en prøve på vår trofasthet mot det vi har lovet. Vi vokser ved trofasthet – ved å bli i det vi har sagt ja til. Mange glemmer i dag at vi også vokser gjennom motstand og kriser. I ekteskapet må utfordringer overvinnes sammen; man må vokse sammen. Å søke ut av forholdet er å misforstå ekteskapets verdi. Kirken anerkjenner ikke skilsmisse av et gyldig sakramentalt ekteskap.

Til slutt: Paret må være åpne både for fellesskapet dem imellom og – naturlig – for seksualitetens dimensjon. Den er en sentral del av det gjensidige forholdet, og hvert par må vokse og finne sin felles vei. Det dreier seg aldri om ensidig tilfredsstillelse, men om gjensidig gave og hensyn. Seksuallivet er en vekstprosess man må våge å gå sammen i. Kirken ønsker at ektefellene gjennom sin seksuelle kjærlighet bindes tettere sammen, og samtidig er åpne for muligheten for barn – dersom Gud skjenker det.

Når det gjelder barn, er Kirken ikke mot ansvarlig foreldreskap. Foreldre kan – med ansvar – vurdere hvor mange barn de kan bære frem, oppdra og veilede. Spørsmålet er hvordan man regulerer dette. Kirken anbefaler de naturlige metodene (ulike former for naturlig familieplanlegging), som for de fleste virker godt – om enn ikke for alle. I dialog med Kirken, i det vi kaller forum internum, kan man søke løsninger som er moralsk verdige. Jeg er ikke lege; dette temaet kan med fordel utdypes av en katolsk lege ved en senere anledning.

Det kristne ekteskapet har en dypere plattform enn den rent naturlige: Ekteparet skal gjenspeile forholdet mellom Kristus og Kirken. Kristus er brudgommen; Kirken er bruden. Forholdet mellom Kristus og Kirken er et ekteskapsforhold. Det kristne ekteskapet skal vitne om denne realiteten; dette er plattformen det står på. I Efeserbrevet 5 gir Paulus en dyp betraktning over forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet – nøkkelordene er gjensidig respekt, hengivenhet og kjærlighet – med forbildet i Kristus og Kirken. Hvert par må sammen finne ut hvordan de bærer denne verdigheten de er en del av.

Husk også at Kristus ofte bruker bryllupsbildet når han taler om forholdet mellom Gud og mennesker. Det jordiske ekteskapet peker utover seg selv mot det himmelske: Der er vi ikke gift med hverandre, men alle viet til Gud. Dette perspektivet faller ofte ut: Ekteskapet har en transcendent dimensjon; det peker mot den kommende himmelske virkelighet. Hjemmet vi bygger her – og mennesket har av natur behov for et hjem – peker egentlig mot «de himmelske boliger». Jesus sier i Joh 14 at han går i forveien for å gjøre i stand en bolig for oss. Vi kan ikke beskrive hvordan disse boligene er, men familielivet skal løfte blikket mot det som ligger foran.

Derfor er ekteskapet virkelig velsignet og dyrebart. Det må tas svært alvorlig, for det er en vei for ekteparet – og for barna – mot vår Gud, vår Far i himmelen, mot de evige boliger. Med dette avslutter jeg denne gangen refleksjonen over ekteskapets sakrament og forbereder veien videre.