Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

I dagens litt kortere episode enn vanlig, episode 21, vil jeg oppsummere denne enheten vi nå har hatt om kirkens sakramenter og prøve å formidle hvor stort Gud gjør gjennom det lille materialet vi bruker i våre sakramenter.

P. Arne Marco:
Vi har i de siste episodene gått gjennom sakramentene som kirken har. I tillegg til sakramentene har vi også sakramentaler, men det er et tema vi kan komme tilbake til i en senere episode. Det jeg ønsker med denne episoden er å komme med noen videre betraktninger og en form for oppsummering. For det sentrale med alle de syv sakramentene er jo at dette er nådemidler, gitt kirken av Gud for å møte menneskene – slik at Gud vil møte menneskene. Her blir kirken på en måte instrument for Guds nåde, verktøy for Guds nåde. Jeg tror det er helt viktig å forstå det på denne måten.

Noe som er veldig fascinerende for meg med sakramentene – hvis vi ser på de syv på en kortfattet måte, uavhengig av de ulike liturgiene til sakramentene og de ulike utdypende tegnene, som vi kaller det – er at selve kjernen i sakramentet ofte er, la oss si, en liten ting, for å si det litt enkelt. Altså: Vi trenger ikke mye av vårt for at Gud kan handle gjennom kirken. Og hva mener vi med det? Jo, tenk på dette:

I dåpen er det sentrale den tre ganger overøsning med vann i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn over dåpskandidatens hode. Det står ikke noe om vannmengde, men bare at vannet skal renne. Noen steder, hvis du ikke har noe redskap, har jeg brukt hånden. Andre steder finnes det en skål i form av et skjell. Her i Tromsø har vi en liten kanne vi kan bruke, slik at vi kan helle ordentlig med vann over. Det er det helt sentrale: rennende vann – uten at kirken forteller oss hvor mye vann det skal være, bare at det skal renne.

I skriftemålet er kjernen nettopp absolusjonsformelen – tilgivelsesformelen – ordene presten sier til den som skrifter. Det er «virkemiddelet», for å si det sånn, i skriftemålet.

I kommunionen er det disse små brødskivene, hostiene, som forvandles til Kristi legeme, og litt vin som forvandles til Kristi blod. Små mengder – stor virkning. Igjen, for meg er det veldig fascinerende.

I fermingens (konfirmasjonens) sakrament er det krismaoljen på tommelen, korsets tegn på konfirmantens panne, med ordene: «Ta imot seglet på Guds gave, Den Hellige Ånd.» Og så er det litt olje – det er ikke mye olje vi snakker om.

I ekteskapets sakrament, som har den spesielle egenskapen at det er paret, gjennom sin konsensus – sitt ja til hverandre – som etablerer sakramentet, er kirken assisterende til stede. Ja-ordet er det sentrale i ekteskapets sakrament.

I ordinasjonens (prestevielsens) sakrament er håndspåleggelsen det sentrale. Selv om det også brukes krisma, er det håndspåleggelsen som er selve vigselshandlingen: biskopens håndspåleggelse på kandidatens hode.

Og i sykesalvingens sakrament er det igjen litt olje på tommelen som tegnes på personens panne og i personens håndflater, med de tilhørende ord.

Jeg synes det er veldig fascinerende å tenke over at Gud virker stort gjennom det lille vi forbereder. Fordi kanskje en menneskelig religion ville mene at det var viktig med store mengder for på en måte å få det guddommelige til å virke enda større enn det menneskelige. Men Gud er ikke sånn. Gud trenger bare vårt lille for å virke stort. Det er for meg en fascinerende dimensjon og en form for sannhetsforklaring. Vi mennesker ville ikke klart å finne på at Gud kan virke så stort gjennom så lite som selve kjernemomentene i sakramentene er. Det synes jeg vi burde reflektere over og betrakte når vi går til sakramentene – hvor stort det er det vi mottar.

Selvfølgelig: Helt stort er det nye livet i dåpen. Helt stort er den gjennomgripende tilgivelsen i skriftemålet. Her må jeg bare legge til noe jeg glemte den gangen: Selvfølgelig er det absolutt hemmelig, det som snakkes i skriftestolen. Presten er bundet av absolutt taushetsplikt om det han hører, og også den som skrifter, skal være taus; man skal ikke bringe utenfor skriftestolen det man har snakket om inne i skriftestolen. Den troende skal heller ikke fortelle hva presten sa til andre; det skal være mellom Gud og den som skrifter. Nettopp fordi det er mellom Gud og den som skrifter, kan jeg som prest, når jeg går ut av skriftestolen, «legge det fra meg» – jeg kan glemme det jeg har hørt. Jeg har aldri lov til å ta opp ting som er blitt skriftet med personen utenfor skriftestolen. Det må beholdes absolutt fullstendig hemmelig. Hvis en prest bryter denne hemmeligheten, pådrar han seg automatisk svært alvorlige kirkerettslige sanksjoner. Så alvorlig er det å bryte hemmeligheten i skriftemålet.

Og så har vi kommunionen, hvor vi næres av Gud selv gjennom Kristi legeme og blod. Vi mottar guddommelig mat, bokstavelig talt, inn i vårt legeme, som forvandler oss sakte, men sikkert, innenfra – med oppdraget å bli stadig mer det Gud ser i oss, det Gud vil at vi skal være.

Med ekteskapet er det nettopp den virkelige hengivelsen, trofastheten, kjærligheten – alt det som hører til i et gjensidig forhold mellom mann og kvinne – som etablerer det nye livet og gjør at de to blir ett gjennom deres definitive ja til hverandre.

Mens i ordinasjonens sakrament utrustes personen nettopp til å forvalte sakramentene, slik at det virkelig skjer det presten gjør, for eksempel i messen. Det er Gud som da forvandler noe i personen – hva det går på, vet bare Gud – men det gjør det mulig at, for eksempel når jeg som prest feirer eukaristien, blir brødet og vinen vi har båret frem, virkelig Kristi legeme og blod, for å gis til de troende.

Og så sykesalvingens sakrament, som jeg forklarte litt, virker faktisk for den syke – men igjen er det Gud som handler. Vi er bare verktøy for Gud ved at vi gir disse midlene til den syke eller den døende.

Jeg ønsker at vi forstår at kirken er et helt nytt rom som Gud har satt inn i verden for å møte oss mennesker på en ny og annen måte enn det som var tilfellet før Kristus. Det er det vi bør forstå. Derfor må vi elske kirken og se på kirken som vår mor, som Kristi brud. Fordi Gud nærer oss gjennom kirkens rom, møter oss, fornyer oss, tilgir oss, bygger oss opp – gjennom kirken og kirkens sakramenter.

Derfor er kirken for oss et hellig rom – ikke bare det fysiske rommet, men også det åndelige rommet. Alle steder hvor den katolske kirke er, hvor tabernakelet er, hvor Kristi legeme er nærværende, er hellige rom. Som jeg har snakket om tidligere: Jesus sa om seg selv at hans legeme er templet – det nye templet. Og et tempel er stedet for å møte Gud. Derfor har Gud gjort seg tilgjengelig, for å si det sånn, for hele menneskeheten på en ny måte, enn det som var tilfellet før Kristus.

Kirken er derfor hellig. Den er apostolisk. Den er katolsk fordi den er verdensomspennende; den er universell. Den er virkelig Guds gave til menneskene, for å føre menneskene til Gud – til Faderens hus i himmelen, hvor Kristus er gått i forveien for å gjøre i stand boliger for oss. Hvordan dette kommer til å se ut? Ja, det må vi vente for å se. Det er vanskelig for oss å beskrive det herfra, men det er et stort løfte som er oss gitt, og som vi tas inn i gjennom å tilhøre kirken.