Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

**Pater Arne Marco Kirsebom**

**[00:01]**
I dag skal dere få være med på en helt spesiell episode. Vi har nylig vært i Roma, og vi har fått lov til å bruke våre opptaksmuligheter ved Vatikanet. Så nå kommer det en litt annerledes episode – nå som vi er ferdige med det som har med liturgi og kirkeåret å gjøre – der jeg sier noe om Kirkens struktur. Jeg vil benytte sjansen, nettopp her ved Vatikanet, til å snakke om hvordan Kirken er bygd opp – myndighetsmessig og organisatorisk.

Så gled dere: Dere får se meg i en helt annen setting. Dere slipper å se bokhyllen min. Dere får en mye flottere bakgrunn i denne episoden. Dette er episode 27 i serien vår.

**[01:03]**
Som jeg sa innledningsvis, befinner jeg meg i dag ved Peterskirken i Roma, der EWTN har studio og opptaksmuligheter. Derfor vil jeg benytte anledningen til å snakke litt om Kirkens struktur og toppledelse. For Roma har – i store perioder av Kirkens lange historie – vært Kirkens sentrum, der Peter selv og hans etterfølgere har ledet Kirken.

At Peter ble henrettet og gravlagt i Roma, er en av grunnene til at Roma er blitt Kirkens sentrum, med den lille kirkestaten i hjertet av byen: Vatikanstaten. Vi befinner oss nå i Vatikanets område, men i et ekstraterritorielt område: Formelt er dette italiensk jord, men begge sider av Via della Conciliazione regnes som en del av Vatikanets eksterne områder.

Nylig fikk vi en ny pave, Leo XIV, som ny etterfølger av Peter. Han valgte å flytte inn i det såkalte apostoliske palass ved siden av Peterskirken, som dere ser bak meg – palassene der oppe er i dag pavens sted.

Historisk har paven av og til måttet være andre steder enn Roma, blant annet i en lang periode i Avignon. Men for å rulle litt tilbake til opprinnelsen: Det er Kirkens tradisjon at vi regner Peters tjenestetid i Roma til omkring år 42 til 67 e.Kr. Vi kan ikke hundre prosent verifisere det historisk, men det er slik tradisjonen er blitt overlevert.

Og det som skjedde, var jo at Jesus – ifølge Matteusevangeliet, kapittel 16 – ga Peter et helt unikt oppdrag: å være Kirkens klippe, den Kirken er bygget på.

**[03:28]**
Og han fikk også ansvaret gjennom den såkalte nøkkelmakten: at det han binder på jorden, er bundet i himmelen, og det han løser på jorden, er løst i himmelen. Det forteller oss at Gud på en måte tar en stor sjanse ved å bygge Kirken på oss mennesker. Dette store frelsesfellesskapet som Kirken er, er en del av Kristi plan – Guds plan for oss.

**[04:03]**
Her, ved Peterskirken, står vi på stedet der Peter er gravlagt. Når man kommer fram i kirken mot høyalteret, går trappen ned, og der nede kan man se inn mot det som regnes som Peters grav. Arkeologiske undersøkelser for noen år siden har funnet spor og rester som, etter tradisjonen, knyttes til Peter – blant annet noe som skal ha vært svøpt i et stoff som minner om en keiserlig kappe, fargemessig.

Derfor er Peterskirken blitt en hovedkirke for hele verdens Kirke. Og det som er interessant med Peterskirken, er ikke at det er pavens domkirke – det er Lateranbasilikaen som er pavens bispesete – men at den er så sentral fordi Peter er gravlagt her.

Og under Peterskirken finnes det faktisk, under krypten igjen, en stor gravplass som man kan besøke, fordi kirken er bygget på en slik måte at store deler av det som ligger under, er bevart. Jeg var der for over 40 år siden, og man kan gå helt tilbake til tiden før kristendommen kom til Roma, helt tilbake til romertiden og de eldste gravene. Det er i seg selv fascinerende – en enorm tidsbue fra Peters tid til vår tid.

Kirkens egentlige domkirke, pavens bispekirke, er altså Lateranbasilikaen, San Giovanni in Laterano. Og så har vi to andre store pavelige basilikaer: Paulus utenfor murene, som er viet apostelen Paulus, og Santa Maria Maggiore, den eldste av de store Maria-basilikaene – ved siden av selvsagt hundrevis av andre kirker her i byen, som er kommet til gjennom Romas lange historie.

**[06:07]**
For at paven skal kunne lede vår Kirke – som jo har passert 1,4 milliarder medlemmer – finnes det også en form for styringsapparat, i den forstand at det finnes det som nå kalles dikasterier, som i grunnen er Kirkens «departementer». Hvert dikasterium har ofte en kardinal som prefekt, med erkebiskoper, biskoper og andre ansatte som samarbeider.

Og det er faktisk ikke enormt mange ansatte i Vatikanet. Jeg tror det er cirka 1500 som telles som innbyggere, og rundt 4000 ansatte – men det skal jeg ikke si helt sikkert. Poenget er bare at dette forteller oss at en enorm organisasjon ledes fra en ganske liten gruppe.

Men dette er kun mulig fordi vår Kirke er delt opp i bispedømmer – de såkalte stedkirkene – der de lokale biskopene har ansvaret for sitt område. Det gjør det mulig for Kirken å fungere rundt omkring over hele jorden.

Videre har Kirken også et diplomatisk korps, det vi kaller nuntier. De er i veldig mange av landene der Den katolske kirke er til stede, som direkte representanter for paven. For de nordiske landene sitter vår nuntius i Stockholm og dekker da Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island – altså den nordiske bispekonferansens ansvarsområde. Han er også en viktig bro mellom Vatikanet og oss i nord.

Når vi for eksempel har bispeskifter, er det nuntius som har ansvar for å drive disse kirkeinterne prosessene med å finne mulige kandidater. Men kandidaten utnevnes til slutt av paven selv. I Roma er det et organ som går gjennom kandidatene nuntius legger fram, og så avgjøres det hvem som skal bli biskop i det aktuelle bispedømmet.

**[08:34]**
Men nuntius representerer også Kirkens politikk overfor de lokale regjeringene. Nuntius må presentere seg for de ulike statsoverhodene og overlevere kredensialene – slik alle ambassadører gjør – og deltar i ulike offisielle arrangementer som landene holder for diplomatkorpset.

Jeg husker for eksempel at for en del år siden kom nuntius til Oslo for å være med på 17. mai-feiringen, der ambassadørene gjerne har et eget område ved Slottet for å oppleve vår spesielle måte å feire nasjonaldagen på.

Kirken har hatt diplomati i svært lang tid, og har også hatt stor betydning gjennom evnen til diskresjon og konfidensialitet. Det har spilt en rolle i møte med diktaturer og i mye av Europas historie de siste hundre årene. Alt dette ledes også herfra, fra Vatikanet. Det dikasteriet som har ansvaret for utenrikspolitikken, er statssekretariatet, som for tiden ledes av kardinal Parolin, med sin stab. I tillegg finnes det selvfølgelig også en diplomatisk skole her.

Vår nye biskop av Oslo, Fredrik Hansen, har jo i en periode vært knyttet til pavens diplomati, så han kjenner en god del av hvordan dette fungerer.

De mange ulike dikasteriene – som det ville være for mye å ramse opp her – kan dere finne på Vatikanets egen nettside, `vatican.va`. Der får man tilgang til enormt mye informasjon, mye historie, og mange dokumenter langt tilbake i tid.

**[10:57]**
Dikasteriene rådgir paven i ulike spørsmål – enten det dreier seg om forholdet mellom prester og lekfolk, om det dreier seg om biskoper, om ordensliv, om økonomi, og så videre. Men de har også sine egne ansvarsområder som de arbeider med og gjennomfører fortløpende. Det er på mange måter en form for «regjering» paven har rundt seg, med mange medarbeidere.

Paven har selvfølgelig også sine personlige sekretærer som arbeider sammen med ham når han skal forberede taler, ta imot post, sende ut post, og så videre. Det er et enormt arbeid.

Og i tillegg til Peterskirken, som vi ser bak meg, ligger bak her den lille Vatikanstaten, som er Kirkens egen eiendom. Det er bare en liten rest av de store områdene Kirken hadde før. Fram til rundt 1870 hadde Kirken store områder – en betydelig del av det som i dag er Italia – som sitt territorium, med egen administrasjon og også egen hær. Dagens sveitsergarde er jo en liten rest av den historiske livvakten paven hadde innenfor sitt territorium. På den måten var paven faktisk også en form for verdslig leder i lange perioder. Og fortsatt er dette aktuelt, i form av statsbesøk og lignende.

Akkurat nå, mens jeg står her og filmer, er kong Charles på besøk hos paven, noe som gjorde det litt vanskelig å komme hit i formiddag, fordi sentralområdet rundt Vatikanet i stor grad var sperret og stengt.

I Vatikanet finnes også den store audienshallen – Aula Paolo VI – der paven kan ta imot flere tusen når det er dårlig vær eller vinter. Ellers er de store møtene med paven, de store messene, ofte ute på Petersplassen – ved helligkåringer og ved andre store anledninger. Er det dårlig vær, skjer mye inne i Peterskirken.

Vatikanet har dessuten et fantastisk system for overføring og formidling, med store skjermer ute på plassen, slik at man virkelig er på høyde med dagens teknologi. Dette gjør det mulig for deltakerne, for de troende, å være med i det som Vatikanet viser og gjør – og samtidig være del av et bønnefellesskap, også når mange tusen samles.

**[13:17]**
Når paven er i Vatikanet, er det vanlig at han hver onsdag har en såkalt generalaudiens, der alle kan komme og lytte til pavens ukentlige tale, og han hilser på mange ulike grupper som har meldt sin ankomst. På søndager ber han gjerne klokken 12 Angelus, og holder også en kort tale for de fremmøtte.

En ting mange kanskje ikke er klar over, er at inne i Vatikanet finnes en av verdens største radiosendere: Vatikanradioen. Særlig under den kalde krigen spilte den en enorm rolle, gjennom en av verdens sterkeste kortbølgesendere, og sendte nyheter til undertrykte folk og troende i mange land i verden.

Man finner også der inne de pavelige akademiene. Mange er ikke klar over at Det pavelige vitenskapsakademi er eldre enn for eksempel Royal Society i England. For vitenskapen begynner egentlig i Kirken. Det er ikke et brudd mellom Kirken og vitenskapen – slik jeg har sagt i innledende episoder – det er en enhet.

Det finnes til og med en jernbanestasjon der inne, som kanskje mange ikke er klar over. Det går nemlig et spor inn i Vatikanet. For når paven besøkte Italia i tidligere tider, reiste han ofte med tog til ulike steder i landet – og da fantes det, vil jeg anta, en egen vogn for paven.

**[15:27]**
Så her jeg står i dag og snakker til dere, befinner vi oss på mange måter i Kirkens sentrum. Det er noe av det som gjør at vi kaller Roma for den evige stad – i alle fall i vår sammenheng. Det er sikkert mange andre som også vil kalle byen det. Men Kirkens nærvær har gjort at Roma har beholdt en sentral rolle i verdenshistorien, slik også Jerusalem har det – som følger av vår Herre Jesu Kristi nærvær.

Nå hører dere antakelig også klokker fra Peterskirken. Det hører med når man er i Roma.

Dette har bare vært en veldig kort skisse – en kort oversikt over noen sentrale elementer ved Kirkens struktur, som vi alle, som medlemmer av Kirken, er en del av. Det kan være nyttig å følge med av og til på det større planet.

I EWTN gjengir vi mye av det som kommer fra Vatikanet, gjennom våre egne medarbeidere, og også gjennom medarbeidere i hele det internasjonale EWTN-systemet. Vi fikk også lov av EWTN til å bruke studiotid i forbindelse med det siste konklavet, der vi kunne ta opp kommentarer på norsk og ha intervjuer med vatikaneksperter.

Så jeg håper det også kan inspirere dere til å følge med på EWTN utover det kurset jeg holder for dere. Med det avslutter jeg her fra Roma, og ønsker alle en best mulig vei videre.