Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

P. Arne Marco (00:02) Den siste delen av trosbekjennelsen lyder slik: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.»

P. Arne Marco (00:25) Etter at vi har bekjent vår tro på Gud, kommer det en kort bekjennelse om vår tro på Kirken. Kirken er nettopp det rommet hvor Gud først og fremst virker for oss og for vår frelses skyld. Kirken skal være én – det er det første vi bekjenner. Ideelt sett skal det ikke være mange kirker, slik situasjonen er i dag.

Kirken er hellig. Ikke fordi vi som personer nødvendigvis er hellige eller helgener, men fordi Kirken som helhet, som Kristi brud, er et hellig rom. Det er i dette rommet Gud virker gjennom sakramentene, gjennom bønn og nåde. Kirken har en helt spesiell rolle i frelsesverket.

Kirken skal være katolsk, noe som betyr universell eller altomfattende. Noen oversetter det med «allmenn», men det er for svakt og gjenspeiler ikke fullt ut det greske ordets betydning. Jesus selv er den store Katholikos, den universelle frelseren. Kirken er katolsk fordi Kristus er katolsk. Derfor må Kirken også være katolsk; den kan ikke være noe annet.

Kirken skal altså være én, hellig og katolsk, og i tillegg skal den være apostolisk. Det betyr at den er grunnlagt av Jesus selv gjennom apostlene. Dette er også en helt sentral bekjennelse.

Kirken eksisterer i sin fulle form der Peters etterfølger er Kirkens øverste leder. Gjennom dette hierarkiet, som Gud selv har innstiftet, gir han Kirken en lederstruktur der paven, Peters etterfølger, representerer Kristus på en særlig måte.

P. Arne Marco (02:38) Det er ikke uten grunn at paven kalles «Kristi vikar». Det hviler et enormt ansvar på personen som innehar dette embetet. Det apostoliske innebærer også at biskopene er apostlenes etterfølgere, og at Kirken opprettholder den apostoliske suksesjon. Gjennom håndspåleggelse er biskopene blitt viet helt fra apostlenes tid og fram til vår egen.

Dette gjelder også våre ortodokse brødre og søstre. Det som skjedde i 1054, som vi nå endelig har forstått, var ikke et så dypt skisma som man tidligere trodde, men snarere en uoverensstemmelse i både teologiske spørsmål og lederspørsmål – særlig relasjonen mellom patriarkene og paven. Uenigheten stikker altså ikke så dypt som tidligere antatt.

De ortodokse har i prinsippet den samme teologien som oss, de har de samme syv sakramentene, og deres biskoper står også i apostolisk suksesjon tilbake til apostlenes tid. Det er menneskelige svakheter og historiske hendelser som har hindret oss i å opprettholde den fullkomne enheten gjennom historien.

Når vi leser evangeliene, er det imidlertid ingen tvil om hva som er Kristi ønske for Kirken. Dette ønsket kommer særlig tydelig fram hos evangelisten Johannes i Jesu lange bønn om Kirkens enhet. Det er helt opplagt at Guds Sønn, Jesus fra Nasaret, som kjente menneskenes hjerter og natur, også forstod og forutså farene ved at mennesker skulle ta på seg det store ansvaret å lede Guds Kirke.

P. Arne Marco (05:04) Jesus har sikkert forutsett og forstått splittelsene som kunne oppstå. Dette var også en realitet allerede på hans egen tid, hvor det fantes flere ulike grupperinger og splittelser innenfor jødedommen. Han var derfor meget klar over menneskets potensielle evne til konflikt og splittelse.

I løpet av kirkens andre årtusen har vi også hatt forskjellige splittelser, spesielt på 1300- og 1400-tallet, men ingen var så omfattende som reformasjonen på 1500-tallet. Reformasjonen brøt med Kirken, og man kan med rette spørre om den ikke i realiteten også brøt med Kristus, siden Kristus og Kirken er uløselig forbundet i ekteskapsmysteriet. Kirken er Kristi brud, og Kristus er brudgommen – man kan ikke forlate den ene uten samtidig å forlate den andre.

Dette er riktignok ikke en diskusjon vi skal ta i detalj her, men det er noe verdt å reflektere over. Reformasjonen førte til at det oppstod mange kirkelignende samfunn med ulik grad av struktur, ofte uten et tydelig hierarki og uten en reell læremyndighet. Kirken er nemlig basert på tre søyler: ikke bare Skriften, men også Tradisjonen og lærembedet.

Disse tre – Skriften, Tradisjonen og lærembedet – skal alltid utgjøre en enhet. Lærembedet kan aldri uttrykke noe som ikke er i overensstemmelse med Skriften, og Tradisjonen må alltid holde seg til det som er åpenbart i Skriften. Samtidig må vi tro at alle Kirkens læresetninger er inspirert av Den Hellige Ånd for å hjelpe oss til en bedre og dypere forståelse av det som allerede er åpenbart gjennom Skriften.

Kirken har aldri lagt noe nytt til troen, men har gjennom tidene forsøkt å uttrykke klarere det som allerede finnes implisitt i Skriften. Selv om dette kan virke komplisert, har det alltid vært Kirkens oppgave å gjøre evangelienes mysterier forståelige for oss, og å formidle Kristi budskap til vår egen tid.

Dette henger også tett sammen med forholdet mellom tro og fornuft. Vi har lov til å bruke vår fornuft så langt det er mulig, og både Tradisjonen og lærembedet hjelper oss med dette. Lærembedet har samtidig ansvar for å korrigere dersom teologer går utover det som er korrekt lære. Lærembedet må alltid sørge for at Kirkens offentlige lære er sann og tydelig. Dette er en av Kirkens store utfordringer, og et betydelig ansvar hviler på paven når det gjelder å bevare og fremme sannheten i Kirkens forkynnelse og lære.

Denne korte delen av trosbekjennelsen sier derfor svært mye om hva vi egentlig tror om Kirken. Deretter bekjenner vi «én dåp til syndenes forlatelse». Allerede her uttrykkes dybden i dåpens mysterium. I dåpen blir alle våre synder, frem til dåpsøyeblikket, tilgitt.

Vi begynner et nytt liv med dåpen. Når vi snakker om små barn som døpes, har de selvfølgelig ikke personlig begått synd. Men dette er knyttet til læren om arvesynden, eller ursynden, som vi skal se nærmere på når vi tar opp moralske og etiske spørsmål senere.

Denne læren henger sammen med syndefallet, som vi leser om i den andre skapelsesberetningen. Syndefallet førte til et dypt sår i mennesket, både i forhold til Gud, skaperverket, våre medmennesker og også oss selv. Dåpen handler nettopp om å gjenopprette tilliten og helheten i disse relasjonene. All synd som begås etter dåpen skyldes manglende innsikt, feil bruk av vår frie vilje, og våre egne svakheter i hvordan vi lever ut vårt kristne liv. Den skyldes ikke ursynden, som vi er frigjort fra gjennom dåpen. Dåpen åpner for den nye eksistensen, det nye livet som Gud har gitt oss gjennom Kristus, Kirken og frelsesverket.

Vi bekjenner én dåp, og anerkjenner derfor også hverandres dåp. Også mange av de reformerte kirkene har en gyldig dåp. Forutsetningen for at en dåp skal være gyldig, er at personen døpes tre ganger med vann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Alle andre formuleringer eller metoder gir ikke en gyldig dåp.

Det har vært gjort forsøk her i Norge på å døpe i «skaperens, forløserens og livgiverens navn» for å unngå å bruke ordene «Faderen» og «Sønnen». Men dette er ugyldig dåp. Personer døpt på denne måten er ikke tatt opp i Kirken eller innlemmet i frelsesverket. Kristus ba apostlene på slutten av Matteusevangeliet om å gjøre alle folkeslag til hans disipler ved nettopp å døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn med tre ganger vannoverøsning. Dette er helt essensielt for dåpens gyldighet.

Den siste delen av trosbekjennelsen lyder: «Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv.» Dette er vårt store mål og perspektiv. Dette betyr ikke at vi passivt setter oss ned og venter på å bli vekket opp fra de døde og slippe inn i himmelen. Tvert imot, håpet om oppstandelse og evig liv inspirerer oss til handling her og nå.

Dette håpet er selve kilden til vår kristne virksomhet, og vårt blikk er rettet mot den fremtid som Gud har åpnet for oss gjennom Jesus Kristus – at vi skal få ta del i det evige liv. Det er et perspektiv som overstiger vår evne til å forestille oss det. Selv om vi ikke fullt ut kan begripe evig eksistens, betyr dette håpet at vi som personer ikke opphører i døden, men får leve evig med Gud.

P. Arne Marco (12:06) Med døden går vi over til en ny tilværelse, en ny eksistens. Vi tror at mennesket består av legeme, sjel og ånd, og at legemet, på grunn av synden, vender tilbake til støv. Sjelen og ånden derimot lever videre. Når vi kommer til himmelen, mottar vi et himmelsk legeme som vi skal leve med i all evighet. Jeg er overbevist om at legemet er en helt sentral del av vår eksistens. Jeg er meg selv også gjennom mitt ytre – mitt legeme.

Sjelen alene vet vi ikke hvordan vi skal beskrive uten et legeme. Men med legemet blir vi en person, en eksistens, og dette må vi også ha i himmelen. Også i det evige livet må jeg vite at jeg er meg selv. Dette henger tett sammen med mitt legeme. Vi kan tro dette, fordi også Jesus etter oppstandelsen hadde sitt legeme, selv om det fungerte på en annen måte enn tidligere.

Thomas fikk se Jesu sårmerker i hendene og siden fra naglene og lansen. Samtidig kunne Jesus plutselig komme inn og ut av låste rom, eller gå sammen med disiplene uten å bli gjenkjent umiddelbart. Tydeligvis hadde han en annen form for legemlig eksistens enn den vi kjenner fra vår virkelighet.

Jesus er derfor den første av de oppstandne, og når vi leser beretningene om møtene med den oppstandne Kristus og reflekterer over dem, får vi noen indikasjoner på hvordan vi kan forestille oss vår egen oppstandelse. Selve evigheten er selvfølgelig noe som ligger utenfor vår forstand. Hvordan vår evige eksistens nøyaktig vil være, vet vi heller ikke. I vår nåværende tilværelse går vi gjennom ulike stadier fra fødsel til død, både kroppslig og åndelig.

Men i evigheten vil det ikke være noen slik utvikling eller forandring, heller ikke forplantning. Jesus sier tydelig at i himmelen gifter man seg ikke – dette er noe som kun hører hjemme i vår jordiske virkelighet. Vi kommer selvfølgelig til å berøre flere av disse temaene senere.

Mitt håp er at jeg har klart å formidle at trosbekjennelsen er et fantastisk verk fra de tidlige kristne, som gjennom de første tre århundrene etter Kristi død og oppstandelse, klarte å formulere sannheter som bærer oss den dag i dag. Vi må huske på at konsilet i Nikea fant sted i år 325, altså mindre enn tre hundre år etter Jesu død og oppstandelse.

Vi kommer tilbake til dette når vi senere snakker mer om Kristus, men det antas at korsfestelsen og oppstandelsen fant sted i år 30. Dermed klarte kirkens første hyrder – paver og biskoper – i løpet av de første tre århundrene, under inspirasjon og ledelse av Den Hellige Ånd, å utforme den fantastiske formuleringen vi i dag kjenner som den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen (Credo).

Vi må alltid glede oss over at Gud har gitt Kirken denne gaven, som hjelper oss med å nærme oss og forstå det store mysteriet. Derfor ber vi alltid trosbekjennelsen hver søndag og ved høytidene – nettopp fordi innholdet er så sentralt for vår tro.

Med dette har vi, etter min mening, gjennomgått hele trosbekjennelsen i denne første delen av serien. Jeg håper at jeg har klart å formidle noen nye tanker til dere som følger denne veien sammen med meg. Takk.

P. Arne Marco (16:49) I dag har vi sett nærmere på avslutningen av trosbekjennelsen. Vi har snakket om hva vi tror om Kirken, og også hva vi tror om vår egen fremtid etter dette livet som mennesker som følger Kristus. Med denne episoden avslutter vi dermed første del av serien, hvor vi har gjennomgått innholdet i den store trosbekjennelsen. Takk for at dere har fulgt med, og velkommen tilbake til neste episode.