Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Velkommen tilbake til vårt kurs. I dag vil jeg ta opp igjen temaet om tradisjonen som vi har arbeidet med i tidligere episoder, knyttet til trosbekjennelsen. Nå går vi videre med noen enheter om Skriften og dens betydning både for vårt videre arbeid og for vår tro. Jeg håper dette blir interessant å lytte til.

Intro

I flere episoder har vi behandlet Trosbekjennelsen og forsøkt å forstå dypere det kirken bekjenner i den store kredo som ble utviklet og formulert ferdig i år 325 i konsiliet i Nækia. En slik tekst som jeg har vært inne på er et uttrykk nettopp for hva tradisjonen er.

i kirken. Nemlig at kirkens teologer arbeider, reflekterer ofte i samarbeid med biskopene og paven, nettopp for å formulere troen som skjedde på det konsilet. Vi tror når kirken formulerer troslære, når kirkene arbeider, også teologer arbeider, at den hellige ånd

virker at den hellige ånd inspirerer. Det betyr selvfølgelig ikke at alt en teolog kunne finne på å tenke vil være i samsvar med den hellige ånds virke. Derfor har kirken alltid også arbeidet med teologene for å se at det ikke formidles noe som er galt. Tradisjonen er en av disse plattformene eller søylene som bærer kirken.

Det er læreinbete som har ansvar for å se til at tradisjonen overleveres korrekt og tas vare på korrekt.

Så det er to søyler. De to tradisjon og lærerembeddet. Men den tredje søylen er selvfølgelig skriften. Og disse tre skal ikke motsige hverandre på noe tidspunkt, på noe område. Det er den store utfordringen, nettopp særlig for lærerembeddet, å passe på at det kirken din hver tid forkynner aldri motsiger det som står enten eksplisitt, altså tydelig uttalt i skriften, eller

P. Arne Marco (02:08.622)
Implicit, altså det vi forstår som konsekvens av det som allerede skriften inneholder. Det er jo det som er en del av bakgrunnen for å forstå dogmene i kirken. At kirken har utavgjort læresetning på bakgrunn av logikken som man bruker i forståelsen av skriften. Men jeg vil gjerne nå bruke litt tid nettopp på skriften.

Ikke hele skriften på noen måter, det er et enormt område. Jeg vil heller ikke ta for meg hele Nytestamentet i denne fasen. Jeg vil gjerne at vi konsenterer oss om de fire evangelerne, fordi det er de fire sentrale tekstene vi har om Jesu liv og virke. Og disse er selvfølgelig helt sentrale for vårt teologiske arbeid, trots alle andre tekster vi selvfølgelig har.

Jeg vil også fortelle at kirkene har aldri sagt at kirken kun vet det som står i Nytestamentet. Dette er for meg et argument mot Solas skripturallæren til Martin Luther. At kirken helt fra samme tid som Nytestamentetexten er skrevet, også har skrevet andre tekster som er en del av kirkens tekstmaterial.

Forskjellen er bare at det som står i Nytestamentet er det kirken har definert som hellig tekst, hellig skrift. Virkelig inspirert av han Hellion. Mens mange andre tekster er mer av praktisk art, er rettselig art, eller inneholder også andre elementer som er blitt en del av kirkens tro og kirkens oppbevisning. Fordi kirken med sinetologer og biskoper har hele tiden arbeidet

fra Jesu tid. er ikke sånn at Nytestamentet ble skrevet og så fantes det ikke noe annet material ved siden av. Nei, er hele tiden eksistert mye ulikt material som kirken har tatt vare på. Men med eget av det er dessverre også godt tapt. vet det bare ved referanser i andre tekster. Dette er litt av den bakgrunnen jeg skal være klar over i forhold til det jeg kommer nå til å snakke om.

Et annet viktig poeng jeg ønsker å ta opp i denne innføringen til temaet om Skriften, og særlig evangeliene, er at jeg for en del år siden hadde gleden av å lese pave Benedikt XVIs trebindsverk om Jesu liv. Disse fantastiske bøkene er frukten av hans lange virke som teolog og hans dype trosliv som prest, biskop, kardinal og pave. Disse verkene er virkelig verdt å studere nøye.

Gjennom litteraturen pave Benedikt refererer til, har jeg selv fordypet meg i flere temaer, og jeg har lagt merke til at mange moderne forskere ukritisk hevder at evangeliene må være skrevet etter år 70. Her er det viktig å forstå hvorfor år 70 er avgjørende. Det var året da Jerusalem og templet ble ødelagt av romerne, en katastrofe som begynte allerede på 60-tallet og kulminerte i Jerusalems ødeleggelse.

Årsaken til at mange daterer evangeliene etter denne hendelsen er at alle fire evangeliene nevner Jesu profeti om templets ødeleggelse. Man antar da ofte at Jesus ikke virkelig profeterte dette, men at evangelistene skrev det inn etter at hendelsen allerede hadde skjedd. Men vi må også vurdere muligheten for at Jesus faktisk forutså dette. Han gir ikke noe tidspunkt for hendelsen i evangeliene.

Jeg kom dypere inn i dette temaet gjennom Brant Pitres utmerkede bok «The Case for Jesus». Pitre minner oss om at på Jesu tid kjente alle jøder godt til den tidligere ødeleggelsen av templet rundt 585 f.Kr., og at folket hadde opplevd mange perioder med okkupasjon. På Jesu egen tid var landet okkupert av romerne. Det krever dermed ikke stor profetisk evne å forestille seg en ny ødeleggelse – kun en viss historisk forståelse og innsikt.

Noen klare indikasjoner på at evangeliene faktisk ikke ble skrevet etter år 70, finner vi i Matteus- og Markusevangeliene. I Matteus 24:20 sier Jesus: «Be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten,» og Markus 13:18 sier: «Og be om at det ikke må skje om vinteren.» Hvorfor skulle evangelistene skrive dette hvis Jerusalem allerede var ødelagt? Historikeren Josefus Flavius forteller oss tydelig at Jerusalem ble ødelagt i juli og august, midt på sommeren. Derfor gir det liten mening å plassere evangelienes datering etter år 70.

Et annet argument gjelder tallet 40, som er et sentralt bibelsk symbol på en avsluttet prosess eller periode. Vi vet med stor sikkerhet at Jesu død og oppstandelse fant sted i år 30. Dersom evangeliene hadde vært skrevet etter år 70, ville evangelistene trolig understreket at ødeleggelsen av Jerusalem skjedde akkurat 40 år etter Jesu død og oppstandelse. Men dette gjør de ikke. Dette er nok et argument som tyder på at evangeliene må være skrevet før år 70.

Jeg mener vi med høy sannsynlighet kan hevde at Jesu uttalelser om templets ødeleggelse ble sagt før år 70, og at evangeliene også ble skrevet ned før dette tidspunktet. Jeg vil gi flere argumenter for dette synet.

Et interessant argument finner vi i Apostlenes gjerninger. Helt på slutten skriver Lukas at Paulus bodde i sin egen bolig i Roma og tok imot mennesker og forkynte evangeliet fritt. Vi vet med stor sannsynlighet at både Peter og Paulus ble henrettet rundt år 67. Lukas, som ellers skriver utførlig om de to sentrale skikkelsene i kirkens tidlige historie – Peter, klippen Kirken er bygget på, og Paulus, den store misjonæren til hedningefolkene – ville sannsynligvis ha inkludert henrettelsene dersom han skrev etter disse begivenhetene. Fraværet av disse viktige hendelsene i Apostlenes gjerninger indikerer sterkt at boken ble ferdigstilt før Jerusalems ødeleggelse i år 70.

En viktig kilde som har støttet mitt arbeid, er George Edmundsons bok «The Church in Rome in the First Century» fra 1913. Edmundson argumenterer også for at Apostlenes gjerninger må ha vært skrevet før Peter og Paulus' henrettelser, nettopp fordi disse ikke nevnes. Edmundson spekulerer også på om Lukas kanskje hadde planlagt en tredje bok som skulle omhandle resten av Peters virke og apostlenes henrettelser. Dette er selvfølgelig kun en hypotese, men den er interessant å vurdere.

Når vi arbeider med evangeliene, mener jeg det også er svært viktig å kjenne til Kirkens tradisjon, særlig hva kirkefedrene har skrevet gjennom århundrene. Kirken har alltid fastholdt at Matteusevangeliet er det første evangeliet, etterfulgt av Markus, Lukas og Johannes. Moderne forskning har en tendens til å hevde at Markus er det første fordi det er kortere og enklere. Men er det egentlig litterært korrekt å anta at kortere tekster nødvendigvis er eldre enn lengre tekster? Jeg ser ikke noen logikk i denne tankegangen.

Det er fullt mulig at Markus kjente til Matteus, uten at han derfor måtte gjenta alt innholdet. Her kommer vi inn på et annet viktig aspekt, som blant annet Craig Keener belyser i sitt omfattende verk fra 2019, «Christobiography: Memory, History, and the Reliability of the Gospels». Dette verket gir oss en viktig forståelse av evangelienes troverdighet og historiske pålitelighet, som vi bør ha med oss videre i refleksjonen.

Craig Keener har forsket omfattende på antikke livsbeskrivelser, som var korte biografier av personer fra datiden. Disse biografiene lignet ikke på våre moderne biografier, men var vanlige for å beskrive keisere, konger og andre sentrale personer. Keeners forskning strekker seg over perioden fra 500 før Kristus til 300 etter Kristus, og han har påvist at våre fire evangelier tilsvarer disse antikke livsbeskrivelsene. På engelsk bruker han uttrykket «bioi» for å understreke forskjellen fra det moderne begrepet «biografi».

Til tross for at de fire evangeliene er forskjellige på mange punkter, har de alle samme hensikt: å formidle hvem Jesus fra Nasaret er – Guds Sønn som fullt og helt menneske. Hver evangelist gjør dette på sin individuelle måte. Forstår vi evangeliene på denne måten, kan vi akseptere ulikhetene i struktur, rekkefølge og fremstilling av taler og lignelser. Antikkens biografer var ikke nødvendigvis opptatt av korrekt kronologi, men av å fremstille personen på en sann og riktig måte.

Biografene i antikken ville alltid formidle personens meninger og taler autentisk, selv om det ikke alltid var direkte avskrifter. Målet var å fange den opprinnelige meningen. Dette understrekes fordi det på tidlig 1990-tall ble gjennomført et «Jesus-seminar» i USA som forsøkte å finne «autentiske» Jesus-utsagn gjennom avstemningsmetoder. Slikt arbeid er etter min mening unødvendig hvis vi forstår evangelistenes målsetting om autentisk å formidle Jesu person.

Det viktigste er å ta evangeliene som helhetlige fremstillinger, skrevet av hver enkelt evangelist, som hver på sin måte viser oss hvem Jesus fra Nasaret er, for å vekke vår interesse og tro på denne helt sentrale personen.

Med dette som utgangspunkt avslutter jeg dagens episode, og neste gang skal vi se nærmere på noen videre historiske og kronologiske punkter som er sentrale for å plassere evangeliene riktig.